Victor

Den protestantiske kirkegården i Roma

Den protestantiske kirkegården i Roma

Legg igjen en kommentar

Et tu erit in parietem

P1000437

Legg igjen en kommentar

MAMBO

Begrep/betegnelse brukt om en spesiell type mennesker ­– nesten utelukkende menn. Etymologien er ganske uproblematisk: Ordet kommer av mamma og bo. Mamboen er således en person som bor hos sin mor. Nå er det imidlertid ikke spesielt oppsiktsvekkende at man i en tidlig fase av livet bor slik, og siden et begrep som kan brukes om alle sjelden er verdig vår oppmerksomhet, er det åpenbart at ‘mambo’ implisitt må være mer presist enn hittil beskrevet.

Når alle jevnaldrende flytter hjemmefra ­– enten de stifter familie, binder seg opp på andre måter eller velger å perfeksjonere sin ungkarstilværelse ­– blir mamboen boende der han alltid har bodd. Han slipper unna UNGDOMstidens konformitetspress, og den tvungne, daglige omgang med ulike mennesker. Han trer imidlertid ikke inn i nye, sammenlignbare sosiale sammenhenger, og dermed «fryses» deler av ham. Mens de fleste på dette tidspunkt i livet velger nye rammer omkring sin tilværelse, bytter ut skole med arbeid, knytter nye kontakter og eskalerer levestandarden, glir mamboen altså mer inn i et sluttet og hvilende univers: Gutteværelset ­– der ingen trender trenger inn! Sosialiserings-maskinen har vekslet til lavgir. På gutteværelset står tiden stille, selv om modellflyene kanskje faller ned og Ola-pulten etter hvert må ommøbleres: Noen gamle Donald må ut for å få plass til flere bøker om formallogikk, kvantemekanikk eller astrofysikk. Bøkene, ja… Mamboen er en lesehest med klisterhjerne for detaljer. Nesten uten unntak er han realist. For en ekte mambo er menneskelige relasjoner bare noe uomgjengelig som man til stadighet blir konfrontert med ­– et fenomen på linje med fødeinntak og toalettfrekventering. Mamboen har imidlertid sett at han kan bruke andre mennesker til å spre sin kunnskap utover med stor intensitet. Her kan han til tider gjøre lykke og oppnå status. Mamboen er lite følsom for hint, og er selv nesten å regne som en kroppsspråklig analfabet. Ordspill, «practical jokes» og estetikk generelt er lite egnet til å glede ham. Han er også dårlig utrustet med selvironi.

I den senere tid har det vært diskutert hvorvidt mambo er et strengt sosiologisk begrep eller om det også kan brukes gestaltmorfologisk. Ofte kan man nemlig påtreffe idealtypiske mamboer som er eneboere ­– i husværer som ikke er noe annet enn gigantiske gutteværelser, eventuelt kloninger av barndomshjemmet. Spørsmålet er naturligvis ikke avklart.

Mamboer kan både være lunefulle og eiegode, men utseendet er, som man vel kan forestille seg, lite egnet å bedømme etter. Mamboen er lite opptatt av materielle verdier. Ofte er han fornøyd bare han er tørr på føttene, for det vet han er veldig viktig.

Legg igjen en kommentar

Myten Jakob Weidemann

img253

Les resten av dette innlegget »

Legg igjen en kommentar

JAN GOGH-SYNDROMET

Å se seg selv er viktig. Å se seg selv fra utsiden er dobbelt så viktig. Ironi er avstand og fanteri, og som sådan et godt middel til å få et balansert perspektiv på seg selv. Følgelig har man moro med å kle seg smakløst, uttale fremmedord feil og geniforklare kunstneren Jan Gogh med fyndig know-how. Man bryter opp vaner og konvensjoner, men driver gjøn og ler i fellesskap av ”det andre”, og forsikrer seg om at man selv ved opp-ned på blyanten. Man trimmer den intellektuelle spenst og føler man er i live.

Den smidige holder tritt med løyene. Ellers lures man opp i stry. Man går fem på fordi man ikke vet, men prøver å henge på: ”Eh…rosa mikadeker? … Javisst, …stemmer det…”. Pinlig. Man later som man vet noe man umulig kan vite. Enda verre, og mye morsommere, er det når en går fem på fordi han rent faktisk har rett, og sin vane tro vil ha orden i skrinet: ”Van Gogh! Van! Med V! Ikke Jan!” Korrekt, men sørgelig overflødig informasjon.

Jo mer subtil denne formen for spøk er, og jo mer rigid (les: mekanisk) mottager er, dess større idiot avstår avsender som. Enten må man alliere seg med flere for å sikre bifallet, ellers får man den traurige jobben med å overbevise om at man ”sa Jan Gogh på kødd! Med vilje!”

”JAN? Gogh?!?”-syndromets dilemma – humor kontra harmoni – tilsier at hverken ironi eller omgivelser bør befinne seg altfor langt fra teksten eller konteksten.

Skøyere i alle land – beregn deres publikum!

Legg igjen en kommentar

Typisk norsk å bli bedre?

Knut Olav Åmås påpekte i et innlegg 5. mai (2004) vanskelighetene med å drive kulturarbeid på høyt nivå i Norge. Han benyttet fire eksempler fra musikklivet: Internasjonalt velrenommerte mennesker som har møtt en vegg av motvilje som i offentligheten utlegges som «samarbeidsproblemer». De reaksjonene som hittil er kommet på Åmås’ innlegg har grepet fatt i de fire eksemplene, altså de fire personene, og utdypet hvorfor det ikke gikk an å samarbeide med nettopp disse personene: De var faktisk arrogante og umulige å jobbe sammen med. Uansett munner polemikken mot Åmås ut i konklusjonen om at Åmås’ kritikk er et elitistisk gufs fra gamle dager. Og det sies rett ut: Hovedmålet er ikke å skape stor kunst, men å finne samarbeidsformer som bringer frem det beste i norske kulturarbeidere. Bemerk ordbruken. I Norge er hjernekirurger helsearbeidere. At man fremdeles opererer med noe så udemokratisk som en dirigent til å lede symfoniorkestre, tyder jo på at man ikke helt har sluppet ideen om at noen vet bedre enn andre. Og at man opererer med noe så kostbart som symfoniorkestre tyder på at man mener noen kulturkroner er bedre anvendt enn andre: Hvor mange sykehjemsplasser, unnskyld, rockegrupper kunne ikke staten ha holdt i live ved hjelp av alle pengene som brukes til et symfoniorkester?

At noen vet bedre enn andre, og at noe faktisk er kvalitativt bedre enn noe annet, det er tabu å hevde i Norge. Siden sosialdemokratenes naive drøm om å bringe den borgerlige kunstkulturen ut til folket havarerte en gang tidlig på 70-tallet (Gerhardsen måtte resignert innse at folket var mer opptatt av «sydfrukter»), har norsk kulturpolitikk ikke dreid seg om å frembringe det som er kvalitativt best. Det ville kunne virke folkefiendtlig. I forlengelsen av kampen for bedre hygiene og mentalhygiene har man i Norge vært fokusert på at kultur først og fremst er noe som gjør at folk trives. Siden folket ikke ville komme til kunstkulturen, fant man opp en kultur som kunne komme til folket. Det ordmagiske grepet var like genialt som platt. Man bare byttet ut to forskjellige betydninger av kultur: Kurvfletting, sprangridning og fotball er selvfølgelig også en del av kulturen, og den kunne fra 70-tallet av konkurrere på like fot med elitekunst om kulturkroner. Etter mye om og men har vi nå endelig fått et nytt operabygg, men den eneste debatten jeg kan erindre noe engasjement rundt i den forbindelse, har vært omkring hva annet enn opera og ballett man kan bruke det nye fine huset til: Ingen bør bli sjokkert om et gjenforent Dum Dum Boys spiller på åpningsfesten. Hvis man lurer på hvordan det står til med begrepet «kulturelite» i Norge, kan man gjøre et søk på http://www.google.com. De 30 første treffene er hovedsakelig fra Danmark og Tyskland. Det eneste norske treffet jeg fant, var fra en omtale på http://www.ballade.no hvor ordet var brukt retorisk og selvfølgelig med negativ valør.

Kampen mot elitekultur er det moderne Norges historie. Etter at de allierte vant krigen for oss, klarte vi å koble den allerede forhatte «eliten» til det menneskesynet som nazister og fascister hadde stått for. Vi kjempet for frihet og demokrati. Nazistene kjempet for ufrihet og forskjell på folk. At sentrale krigsvinnere som England og Frankrike ikke tolket seieren som et argument mot elitekultur, skyldes kanskje at disse landene ikke helt forstod hva de kjempet for og imot. I Norge er alle byer kulturbyer med sine kulturdager (lik en menstruasjonssyklus). Antallet kulturhistoriske museer er passert 1000. Antallet litterære priser er langt over 50 og stadig voksende. Tidsskrifter popper opp til stadighet. Og vi har en enorm flora av tabloidaviser. Her følges by og land hand i hand. Vi har selvfølgelig ingen eliteaviser (som Jostein Gripsrud nylig påpekte i en kronikk i Dagens Næringsliv). De norske avisene har et format som gjør at du kan bla i dem på bane eller trikk uten å forstyrre sidemannen som også er på vei opp til Nordmarka. De fyldigste bilagene til norske aviser er boligbilagene. Og hvis du lurer på hva du skal gjøre med boligen når du først har kjøpt den, kan du lese om det i Dagbladets nye søndagsmagasin: Du kan pusse den opp.

«Alt er like verdifullt». Det betyr ikke at nihilismen har seiret i Norge, det betyr at nordmenn har tatt konsekvensen av demokratiet fullt ut: Hver søndag kan man på NRK1, NRK 2 og TV2, samtidig, følge med på hvordan det går i norsk «eliteserie». Det er jo en guddommelig ironi. I Norge er det allmenn enighet om at det skal brukes store summer på å drive frem enere i idrettsgrener som 95 prosent av verden ikke bryr seg om. Ski og skøyter. Norsk alpinidrett var meget folkelig tidlig på 70-tallet: Erik Håkers og Odd Sørlis prestasjoner representerte vel omtrent det vi alle kunne ha klart. -Samtidig som man bestemte seg for å avvikle drømmen om å opplyse folket, bestemte man seg for å bruke masser av penger i 10-15 år på å utvikle alpinister i verdensklasse. Og det gikk jo bra.

Er det mulig å tenke seg en tilsvarende satsing på skolevesen og kunst i verdens rikeste land? Neppe. Norsk kulturpolitikk dreier seg om at alt som folk holder på med er kultur, og å bringe frem det beste i kulturarbeiderne. Trivsel er stikkordet, og den som ikke trives er en elitistisk snobb.

(Publisert i Dagbladet  25. mai 2004)

Legg igjen en kommentar

Liliedugg

9. august 2011

Legg igjen en kommentar