Archive for category poesi

KIRKEGÅRDSDIKT

Lyset er vidunderlig
en grav gravet opp
De døde bare ligger der
det hele er helt … topp!

 

Legg igjen en kommentar

Poesiens usynlige poesi

1
HVA SKJER?

I forrige nummer av Vagant [Nr. 1 1989] har Stig Sæterbakken en konsentrert og høyst aktuell artikkel. Under overskriften ”FLUIDUM” tar han for seg syv av våre mest anerkjente lyrikere og gjør noe som burde ha vært gjort for lenge siden. Nemlig å sette spørsmålstegn ved hvorvidt disse syv skriver poesi eller holder på med noe som ligner.
De syv er Stein Mehren, Kjell Erik Vindtorn, Ellen Einan, Kolbjørn Falkeid, Håvard Rem, Rune Christiansen og Jan Erik Vold. Sæterbakkens påstand er at disse lyrikerne ikke lykkes i å realisere det poetiske potensiale. ”Prosjektene mislykkes av forskjellige grunner: noen ganger mangel på kunnskap om/følelse for diktets muligheter, andre gangerer det forsøkt og ikke fått til.”

I den naturlige forlengelsen av dette etterlyser Sæterbakken argumentative og kvalitativt vurderende diktanmeldelser, mer enn vage analyser.
Sæterbakken siktet, traff og fikk inn et velrettet slag. Bra!

2
HVA SKJER?

Beklageligvis er dette langt fra sannheten. Det er muligens en sannhet blant mange i en artikkel kalt ”Poesiens element”. En artikkel som strekker seg over sidene 16-18 i Vagant nr. 1 1989. ”FLUIDUM” er en av ti deler. Denne delen kan godt stå som eksempel på hvor lite en del kan si om helheten den er en del av.
Alle som har lest artikkelen vet at Sæterbakken har noe større på gang. En ambisiøs beskrivelse av poesien og dens muligheter, som ville ha fått Zarathustra til å bli blek om nebbet. Men som også bønnfaller leserne om reaksjoner, om å generere en debatt.
Uansett hvor den ender, vil en debatt ihvertfall tjene initiativtageren på én måte: oppmerksomhet omkring hans (hjerte)sak.
Og hvorfor ikke?

Sæterbakken skiller mellom to typer diktning: lyrikk, kunstspråklig tolkning av sanseinntrykk, og poesi, det motsatte av mimesis (etterligning). Poesi forutsetter en autonom diktning som både sanser og sanses. Ingen genre, men en mulighet som kan realiseres av forfatteren hvis han overhodet har evnen og ikke minst er villig til å arbeide hardt og lenge nok.

Med sin egen oppfatning av hva poiesis betyr, og lommene fulle av romantikken litteraturteori og russisk formalisme, fremlegger Sæterbakken en metafysikk som er så original at jeg ikke mistenker ham for å ha stjålet den. På ingen måte.
Poeten Sæterbakken legger frem følgende ligning:

POESI = POESI

– og han er farligere enn terroristen. Følg med!

3
ETYMOLO

”Poesi kommer fra det greske ordet poiesis som betyr skapelse eller frembringelse”, skriver Sæterbakken.
Snadderfakta som brukes som springbrett for en fortelling om den magiske Poesien.
Men det er ikke alltid Aschehougs og Gyldendals Store Norske går dypt nok til å kunne tilfredsstille etymologiske undersøkelser.
For grekerne var poiesis et fagarbeide som forutsatte en viss kyndighet – det være seg snekkerens, matematikerens, håndverkerens, legens eller kunstnerens. Det greske substantivet poiesis betyr altså produksjon av enhver art, ikke bare diktning. Grekerne hadde ingen forutsetning for å tenke så eksklusivt om poiesis som Sæterbakken gjør.
Senere blir den kristne Gud som Skaper Poietés og skapelsen av himmel og jord en poiesis ”ut av intet”! Denne skapelsesberetningen snører til vår denotasjon av ordet. Den har lite med dets opprinnelse å gjøre, men fungerer godt som utgangspunkt for Sæterbakken.
Dette er enten bevisst tilsløring eller uskyldig uvitenhet. Ille er det uansett.
Etymologi er læren om ords opprinnelse.
En ahistorisk etymologi er ingen etymologi.

4 A
ROMANTIKKEN

Sæterbakken gjør seg selvfølgelig ikke så sårbar at han benytter ordet ”geni”.
For Herder var geniet en ”second maker” som skaper et verk som om det var natur, uten å følge andre normer og regler enn sine egne. geniet, kunstneren, er det eksepsjonelle mennesket for sin tid, for sitt folk.
Det lar seg vanskelig benekte at man kan finne en god del likheter mellom dette geniet og den autentiske Poeten som Sæterbakken vil ha:
– I annen del av sin artikkel skriver Sæterbakken: ”skapelse eller frembringelse, og det er nettopp det det dreier seg om.”
– Det er snakk om gjenstanders utside og innside (sistnevnte er selvfølgelig viktigst).
– Teksten skal ha en selvprodusert logikk å lukke seg om – målet er at den skal bli organisk levende.
– Det kreves en umenneskelig presisjon av forfatteren. ”Umulig, men slett ikke umulig”, sier Sæterbakken. Målet er selvfølgelig hele tiden tingenes andre, skjulte og dypere natur.
– Ved hjelp av underliggjøring vil Sæterbakken lete etter skjulte forbindelseslinjer og så skape nye helhetlige objekter av tilsynelatende motsetninger. Forbindelsene er ikke nye, de har bare ikke vært vist før.

Med andre ord: Sæterbakken forutsetter eksistensen av en skjult virkelighet som poesien bare håpefullt kan antyde.

4 B
DEN RUSSISKE FORMALISMEN

Omkring 1916 oppsto en retning som kalte seg kreasjonisme (ved chileneren Hiudobro: el creacionismo). En protest mot all mimetisme.
Samtidig utga den russiske formalisten Viktor Shklovskij Kunsten som et system av virkemidler. Denne anses idag som et slags manifest for den formalistiske skolen. Den var et opprør mot den biografiske og historiske tilnærmingen til litterære verk. Poesien skulle ha en egenart, en mettet, fortettet form slik at diktet ikke kunne reduseres til referat. Et viktig redskap i denne prosessen var underliggjøring (begrepet lanseres av Shklovskij). En komprimering og forvanskning for å rykke leseren ut av den klisjémessige oppfattelsen av klisjéer. Det kjente skal vises i ukjente konstellasjoner slik at man blir nødt til å forholde seg til fenomenene på nytt. Det Nye, det overraskende blir et kriterium. Og fra romantikken henter man den idé at kunstverket skal være en autonom organisme. Teksten er hel. Derfor skal man forbli i teksten. Nykritikerne – i England og USA fra 1920-årene av – arbeider videre med mange av de samme idéene.
Nyhetskriteriet er sentralt i formalismen og det er vanlig å se formalismen som begynnelsen til omformingen av moderne litteraturteori. Dette nyhetskriteriet har imidlertid vært svært så vanlig helt siden romantikken. Hva er det så som gjør formalismen så tiltrekkende? Vel, den ender ofte opp i estetikk, estetikk, og enda mer estetikk, og det er det mange som ikke har noe imot. Tvert imot, det er svært så populært. Dessuten kan det være godt å ha en formal term med tunge tradisjoner å henvise til når utenforstående setter spørsmålstegn ved ens åndsprodukt; om det ikke er det rene kaudervelsk: uforløste mardrømmer, rørt sammen og presentert for et mer enn hengivent publikum.
Sæterbakken vil lete opp skjulte forbindelseslinjer. Veiene til denne ”sannheten” går gjennom en kompromissløs subjektivitet, sier han i et intervju i Ergo. Dette skulle imidlertid åpne muligheten for at alle fantasier, alle påfunn, alle sanseforstyrrelser, alle mulige kombinasjoner som en hjernebark kan komme opp med, inneholder en potensiell sannhet. Men jeg har en følelse av at ikke alle er like kvalifiserte. Jeg har en mistanke om at det er Forfatteren (han som er villig til å jobbe hardt nok og på den riktige måten) som skal finne disse sannhetene for oss. Bare vi gaper høyt nok, får vi nok dosa vår.
Var jeg selv poet (forlokkende mulighet), ville jeg være forsiktig med å fremheve de skjulte forbindelseslinjene mellom gjenstander i våre forestillinger og inntrykkene disse er konstituert av (jeg tar det for gitt at man ikke pretenderer å si noe om den virkelige virkeligheten). Før man vet ordet av det har fysiologien og den kognitive psykologien tatt over hele greia.
Viktig: Er formalismen og underliggjøringen rett medisin idag? Er underliggjøring et redskap til forståelse i en underliggjort verden?
Se på reklamefilmene! Det er jo ikke grenser for hvilken persepsjonsforlengelse som påføres barbermaskiner og naturlige søtningsprodukter.
Underliggjøring har selv blitt en stereotyp, en klisjé vi må komme oss vekk fra.

5 A
HYPOEKSTASE

B
METAFYSIKK

C
DRIVHUSEFFEKT

For å komme igang må Sæterbakken hypostasere en virkelighet med tilhørende gjenstander. Disse gjenstandene må følgelig være usynlige. Gjenstand – Gegenstand – er noe man står overfor. Enten en ting eller et objekt, eller noe som det rettes følelser, tanker, oppmerksomhet mot. Sæterbakken er litt av en magiker i sin sammenblanding av disse to betydningene, men det er nødvendig for ham: ”Poesien omslutter sanseopplevelsen: den er det som sanser og det som sanses (…) De spesielle fenomener poesien kan gripe, er som gjenstander med en usynlig farge på utsiden og en innside i f.eks. kraftig svart og rødt. Poesien tvinger seg inn i disse gjenstandene og vrenger dem, slik at innsiden kommer ut og vi får øye på dem. Vi er omgitt av gjenstander med usynlig utside.”
En utvei er å benytte seg av metaforer, det er problematisk i seg selv. Metaforer utfolder et illusorisk, til tider nesten fordekt forsøk på å dekke over sitt eget tekstuelle arbeide. Enda mer problematisk blir det når metaforen er uforståelig; for hva er en gjenstand med usynlig utside og f.eks. farget innside?
Denne klargjøringen av poesiens univers/virkefelt er et dårlig utgangspunkt for å etablere en gjenkjennelse, en basis som senere kan føre over i et overraskende brudd. (Eksempel: Jeg kjenner ikke A, hvorfor skal jeg da bli forbauset hvis A plutselig er B?) Det blir et spørsmål om hva de skjulte forbindelseslinjene faktisk forbinder. Er det ting her i denne virkeligheten, eller er det gjenstander i Sæterbakkens univers? Ikke glem at poesien både er det som sanses og det som sanser.
Hva det så betyr når Sæterbakken sier at det må eksistere en materiell sammenheng mellom gjenstandene, ser jeg ikke engang en hensikt i å forsøke å forstå.
Et rent filosofisk problem er at påstanden om usynlige gjenstander og usynlige forbindelseslinjer ikke kan motbevises. Påstanden er ikke falsifiserbar og blir slik sett ganske verdiløs.

Sæterbakkens poesi er altså det motsatte av mimesis, altså ikke etterligning av noe eksisterende. Resultatet blir en autonom poesi som studerer seg selv.
Har denne poesien bruk for en leser? Sæterbakken skriver: ”Uten poesien stopper ikke Norge. Det bare fortsetter som før. Dette er sant, men har ingen betydning for poesien.”
Men hva har så betydning for poesien? Finnes det ingen gjenstander med usynlig utside i Norge?

Faktum er jo at vi greier oss utmerket uten poesi; en vanlig diktsamling selger i Norge ca. 200 eksemplarer. Livet stopper ikke uten poesi; den har således ikke samme status som f.eks. pengesystemet. Forsøk å avvise det en uke eller to og se hvor langt du kommer. Rimi 800 aksepterer sannsynligvis ikke din kassegitar eller diktsamling som betalingsmiddel.
Poesi er ikke uunnværlig; man behøver ikke å bli misantrop selv om man ikke underliggjøres via poesi.

Et par ord om tittelen – ”Poesiens element”. Element kan bety f.eks. grunnbestanddel, grunnstoff, bevegelsesgrunner i en lære eller vitenskap, men også noe så søtt som ”det sted hvor man trives og finner seg til rette”.
Sæterbakken avsluttet ”Tekst-leser relasjonene i nykritikken” med å sitere Alfred Kazin: ”Nykritikerne begrenset alle menneskelige uttrykk til litteratur, all litteratur til poesi, og all poesi til den de selv yndet og skrev.”
Det er helt sikkert riktig.

2 B
JAKTEN PÅ DEN FORSVUNNE DIAMANT

Alkymi er navnet på en lære som sannsynligvis oppsto i Alexandria for omtrent to tusen år siden. Denne læren er en kombinasjon av mystisisme, filosofiske betraktninger og kjemisk viten. en kom til å prege kjemisk tenkning helt frem til slutten av 1700-tallet.
Sett under ett hadde alkymistene to mål:
1. De ville oppdage en prosess som kunne omdanne mindre edle stoffer til gull og sølv.
2. De ville oppdage en eliksir som kunne forlenge livet i det uendelige.
Hvis man først kunne ”drepe” de mindre edle stoffene ved å frata dem deres metalliske egenskaper, kunne man føre disse tilbake til sin urtilstand. Deretter skulle man gjøre stoffet levende igjen v.h.a. en passende behandling. Bakgrunnen for disse anstrengelsene var troen på at gullet lå som en kime i alle materialer. Gullet var ikke bare verdifullt, det ble også tilskrevet en legende virkning – det skulle gi evig liv, gjøre syk frisk, gjøre ulykkelig lykkelig osv.
De første alkymistenes ønskedrøm var å avliste naturen dens hemmeligheter. Ved et håndgrep skulle de utføre det som naturen selv brukte år på å frembringe. Magi har alltid vært forsøk på å oppnå noe uten å gjøre noe som helst.
Alkymien begynner med kjemiske eksperimenter for å frigjøre gullet fra blyets fengsel, og munner ut i tilsvarende forsøk på å regenerere mennesket. Ved spirituelle prossesser som ligner de kjemiske prosessene i alkymien, kan menneskets sjel bli renset og astt fri. Ennå rundt 1850 er denne tanken levende (Mrs. Atwood: A Suggestive Inquiry into the Hermetic Mystery; Hitchcock: Remarks on Alchemy and the Alchemists).
Alkymiens blomstringstid er perioden mellom 700- og 1700-tallet. Likevel sto faget praktisk talt helt i ro. Det var de gamle idéene som rådde grunnen, og disse ble gjentatt ad infinitum. Dette har nok sin naturlige forklaring: ingen av skriftene var overmåte klare i sin fremstilling av teori og praksis. Ikke bare utenforstående, også andre alkymister hadde store problemer med å gå sine kolleger etter i sømmene.

Alkymien var viktig i minst 1600 år. Man kan ikke unngå å bli fascinert av hvor lite som faktisk ble utrettet. Alkymistene oppdaget tre-fire grunnstoffer, noen uorganiske syrer og salter og noen få organiske stoffer. I tillegg til at de sannsynligvis var de første som benyttet seg av destillasjonsprosessen.
Men dette gir ingen grunn til undring – ikke mer enn nødvendig. Alkymistene var like mye religiøse mystikere som de var laboranter.

Alkymien var et helt verdensbilde, hierarkisk oppbygd, hvor stoffene ble vurdert etter graden av deres fullkommenhet og hvor de igjen – i samsvar med sin rangering – representerte alt mellom himmel og jord.
For å se ette, måtte alkymisten være kreativ, sanndruelig disponert, utstyrt med tålmodighet og ydmykhet, og følge naturen i alt sitt alkymistiske virke.

6 A
MEN JEG BEHØVER DA IKKE Å VÆRE SÅ NEGATIV

Har man noe kognitivt å komme med, sier det seg selv at poesien er et lite passende uttrykksmiddel. Poesi må være for andre typer innsikter.
Kanskje kan poesien tale til noe skjult eller glemt i menneskene – en letter tilgang til vårt ”dypere jeg” som Liv Mevang så smukt uttrykker det. Kanskje kan den erstatte ellers skape følelser eller stemninger som ikke noe annet kan.
Gud vet.

6 B
GRUNNER TIL SKEPSIS

En ting er hva poesi kan være, en annen ting er hvordan den faktisk fungerer (- og dette er ikke noe spesielt for poesi, det gjelder like mye for prosa, film, teater, musikk etc.):
1. Som underholdning
2. Som livsform – ”noe å prate om”. Det konstitueres en subkultur av et pervertert borgerskap som begjærlig griper alt som er å få; dette er det paradoksale i kunsten: den må innfri sine dulgte lykksalighetsønsker gjennom sosialisering av kunstnernes stiliserte antitilværelse, dvs. bohemlivet blir en norm.
3. Som matrise. En måte å knekke nøtter på. ”Den borgerlige antiromanen er stadig like aktuell”, som Per Strømholm bemerker i Farvel til fortida.

Noe annet som er litt trist, er at det ikke lenger er én sannhet å avsløre. Det finnes ingen undertrykt visdom på bunnen. I dag er det mulig å si hva som helst, og det gjøres da også hele tiden.

5 D
DYNAMITTPOETEN

Det er et patetisk bilde. Poeten som utbasunerer at diktete kan være sprengstoff. Fatalt. Farlig Jeg tror man må være poet for å dele denne oppfatningen. Når diktet gjøres sterkt nok, ”er poeten farligere enn terroristen” – slik avslutter Sæterbakken sin artikkel. Jeg tror ikke så mange føler seg truet av det autistiske verbalikonet som er seg selv nok.
Life goes on.

”Den kropp, som forener seg med den verden, som den er, som den skaper, og som skaper den; men også den kropp, som trekker seg tilbake fra verden for å bli født i det mørke, den har tapt.” (Jean-Francois Lyotard)

(Vagant 2/3 1989, side 40-43)

, , , , , ,

Legg igjen en kommentar