Archive for category POCKET-ENCYKLOPÆDIEN (1991-1994)

MAMBO

Begrep/betegnelse brukt om en spesiell type mennesker ­– nesten utelukkende menn. Etymologien er ganske uproblematisk: Ordet kommer av mamma og bo. Mamboen er således en person som bor hos sin mor. Nå er det imidlertid ikke spesielt oppsiktsvekkende at man i en tidlig fase av livet bor slik, og siden et begrep som kan brukes om alle sjelden er verdig vår oppmerksomhet, er det åpenbart at ‘mambo’ implisitt må være mer presist enn hittil beskrevet.

Når alle jevnaldrende flytter hjemmefra ­– enten de stifter familie, binder seg opp på andre måter eller velger å perfeksjonere sin ungkarstilværelse ­– blir mamboen boende der han alltid har bodd. Han slipper unna UNGDOMstidens konformitetspress, og den tvungne, daglige omgang med ulike mennesker. Han trer imidlertid ikke inn i nye, sammenlignbare sosiale sammenhenger, og dermed «fryses» deler av ham. Mens de fleste på dette tidspunkt i livet velger nye rammer omkring sin tilværelse, bytter ut skole med arbeid, knytter nye kontakter og eskalerer levestandarden, glir mamboen altså mer inn i et sluttet og hvilende univers: Gutteværelset ­– der ingen trender trenger inn! Sosialiserings-maskinen har vekslet til lavgir. På gutteværelset står tiden stille, selv om modellflyene kanskje faller ned og Ola-pulten etter hvert må ommøbleres: Noen gamle Donald må ut for å få plass til flere bøker om formallogikk, kvantemekanikk eller astrofysikk. Bøkene, ja… Mamboen er en lesehest med klisterhjerne for detaljer. Nesten uten unntak er han realist. For en ekte mambo er menneskelige relasjoner bare noe uomgjengelig som man til stadighet blir konfrontert med ­– et fenomen på linje med fødeinntak og toalettfrekventering. Mamboen har imidlertid sett at han kan bruke andre mennesker til å spre sin kunnskap utover med stor intensitet. Her kan han til tider gjøre lykke og oppnå status. Mamboen er lite følsom for hint, og er selv nesten å regne som en kroppsspråklig analfabet. Ordspill, «practical jokes» og estetikk generelt er lite egnet til å glede ham. Han er også dårlig utrustet med selvironi.

I den senere tid har det vært diskutert hvorvidt mambo er et strengt sosiologisk begrep eller om det også kan brukes gestaltmorfologisk. Ofte kan man nemlig påtreffe idealtypiske mamboer som er eneboere ­– i husværer som ikke er noe annet enn gigantiske gutteværelser, eventuelt kloninger av barndomshjemmet. Spørsmålet er naturligvis ikke avklart.

Mamboer kan både være lunefulle og eiegode, men utseendet er, som man vel kan forestille seg, lite egnet å bedømme etter. Mamboen er lite opptatt av materielle verdier. Ofte er han fornøyd bare han er tørr på føttene, for det vet han er veldig viktig.

Legg igjen en kommentar

JAN GOGH-SYNDROMET

Å se seg selv er viktig. Å se seg selv fra utsiden er dobbelt så viktig. Ironi er avstand og fanteri, og som sådan et godt middel til å få et balansert perspektiv på seg selv. Følgelig har man moro med å kle seg smakløst, uttale fremmedord feil og geniforklare kunstneren Jan Gogh med fyndig know-how. Man bryter opp vaner og konvensjoner, men driver gjøn og ler i fellesskap av ”det andre”, og forsikrer seg om at man selv ved opp-ned på blyanten. Man trimmer den intellektuelle spenst og føler man er i live.

Den smidige holder tritt med løyene. Ellers lures man opp i stry. Man går fem på fordi man ikke vet, men prøver å henge på: ”Eh…rosa mikadeker? … Javisst, …stemmer det…”. Pinlig. Man later som man vet noe man umulig kan vite. Enda verre, og mye morsommere, er det når en går fem på fordi han rent faktisk har rett, og sin vane tro vil ha orden i skrinet: ”Van Gogh! Van! Med V! Ikke Jan!” Korrekt, men sørgelig overflødig informasjon.

Jo mer subtil denne formen for spøk er, og jo mer rigid (les: mekanisk) mottager er, dess større idiot avstår avsender som. Enten må man alliere seg med flere for å sikre bifallet, ellers får man den traurige jobben med å overbevise om at man ”sa Jan Gogh på kødd! Med vilje!”

”JAN? Gogh?!?”-syndromets dilemma – humor kontra harmoni – tilsier at hverken ironi eller omgivelser bør befinne seg altfor langt fra teksten eller konteksten.

Skøyere i alle land – beregn deres publikum!

Legg igjen en kommentar

BUNUEL, LUIS

Død regissør som var spansk og ung samtidig med Salvador Dali. Sammen lagde de filmene En andalusisk hund og Gullalderen. Til tross for Bunuels forbehold (les: pliktskyldige integritetserklæringer) overfor ”surrealist”-betegnelsen, hersker det liten tvil om at nettopp tilknytningen til surrealistene grunnla hans karriere. Hans senere filmer brøt riktignok med konvensjoner og snudde opp ned på tilvendte forestillinger, logikk osv., men fremstår som et opplagt bakvendtland, like skjematisk som de skikker han mente å harselere over. For eksempel sitter et selskap på vannklosetter rundt et spisebord. Gjett hvor de går for å spise? Et lite avlukke! Akkurat som på do! Slik at intimitet og formalitet øhø dønn bytter rolle, ikke sant?

Med profan glede ble ”det ene påfunnet uventet avbrutt av det andre”, slik at filmene fikk et kjærkomment uforutsigbart preg, slik at ”underbevisstheten eksploderer i fortrengt uutsigelig lyst, slik at man aldri helt vet hva som skjer i Bunuels filmer.”

Det er heller ikke så farlig.

Legg igjen en kommentar

HANDICAP-IDRETT

Vår tids idrett er levebrød, sirkus og idol-produsent og tilfredsstiller dermed de nødvendige krav for å kunne kalles underholdningsindustri.

Det er topp-prestasjonene – grensesprengningene – som har skaffet – og stadig skaffer – idretten den enorme tilskuerskaren den har. Hvem er det hurtigste og hvem er det sterkeste mennesket på kloden? Det er disse vel ganske uviktige spørsmålene idretten forsøker å besvare. Om man så vil avgjøre striden ved at kandidatene til æren ferdes til lands, til vanns eller i luften, er en smakssak. Det samme gjelder hvilke hjelpemidler som skal involveres i svarprosessen.

Allerede oppsplittingen i herre- og kvinneidrett representerer en misforståelse av spørsmålene. Denne misforståelsen er imidlertid så alment akseptert at den likevel gir mening for oss. Det samme kan ikke sies om handicap-idretten. Grunnen er at denne formen for idrett representerer en absurd form for relativisme på prestasjonenes vegne. Bare ved å kombinere manglene av følgende fire menneskelige trekk: Hørsel, syn, ben, armer, har man 15 forskjellige konkurranseklasser – for hvert kjønn. Da det selvfølgelig går an å mangle bare én arm eller ett ben, ser vi at kombinasjonsmulighetene straks mangedobles.

Poenget med handicap-idrett må være å gi folk en anledning til å konkurrere på sine egne premisser. Dette er vel og bra, men det må ikke blandes sammen med toppidrett. Handicap-idrett handler om personlige grensesprengninger – ikke artsmessige. Jeg er til enhver tid verdens beste meg til både å løpe og svømme 100-meter, til å stå i mål (både i ishockey, håndball, fotball og bandy) og til å hoppe på ski, men er det interessant? Slett ikke, så lenge det er millioner av mennesker som kan gjøre alt dette fortere, mer presist, lenger og mer grasiøst enn meg? Det samme gjelder handicap-idrettens resultater.

Handicap-idrett er sjelden levebrød og ikke oftere idol-produsent. Noe av dette kompenseres til tider ved at sirkus-aspektet aksentueres. Freak-show!

Legg igjen en kommentar

ENS NESTES KVINNE

Alle jenter er pene, som det heter, men ikke alle er like vakre. Til gjengjeld regnes de fleste som ”medmennesker”, ikke SEXobjekter. Kombinasjoner er sjeldne og gjerne anstrengende. Objektenes kurver, gratie og yppige symmetri danner en insisterende ramme om deres kjønn, uansett iherdige forsøk på å befeste seg som tenkende vesen med ben i fjeset. Idealtypen er blasert, ironisk nok av menns virile velvilje. Objektkvalitetene er ikke vesentlige for ”Medmenneskene”, i motsetning for objektene, for hvilke de ikke-eksteriørmessige verdier – refleksjoner og egne meninger – blir sekundære, en slags ornament. Det er søtt når de deltar i diskusjoner som andre mennesker, men de er og blir objekter.

De KVINNER vi forholder oss til som medmennesker er våre medmennesker til tross for sitt kjønn, enten ved at dette er tabuert bort ved konvensjon, som tilfellet er med slektninger, mindreårige, og ens venners elskede, eller tabuert ved egen institusjon, som tilfellet er med de man avstår fra av hensyn til bl.a. appetitt, hygiene eller ens venner.

Konfliktene i motsetningsparene objekt–medmenneske, og tabu–ikke-tabu, krysser hverandre i gråsonen som utgjøres av ens venners kjærester, forloveder eller koner. Disse har – foruten sitt mer enn latente objektpotensiale – en uklar tabudefinisjon og labil tilknytning til den kjønnsløse medmenneske-gruppen. Folkeskikk og gamle skrifter sier det er SYND å forgripe seg på ens nestes kjære, men synd blir i forhold til juridisk praksis en anakronistisk term. Tabuet er ikke etablert. Behovet har kanskje ikke vært tilstrekkelig? Skulle overtramp forekomme, går det kun utover VENNSKAP, tro og folkeskikk. Er det så galt å begjære sin nestes? Enkelte lar det endatil gå sport i å røve sine venners kvinner. De har til sist ingen venner igjen, men hva så? Mer sport! Vennskap som ikke tåler konfrontasjon med SANNHETen – den svikefulle kvinne – er lite å gråte over. Dessuten finner man vel neppe en mer hevdvunnen katalysator for ens eventuelt forkjælte lidenskap enn ens beste venn? Riktignok burde scoringer via ens venns goodwill arte seg som et judaspoeng for den ærekjære kvinnejeger, men dette blir da dennes luksusproblem.

Om det er galt, har det kanskje noe med misdederens motiv å bestille? En altruistisk forførelse satt i scene for å vekke en villfaren bror fra en fåfengt KJÆRLIGHET? Ser man bort fra denne edle redningsdåd, gjenstår et knippe smålige og egenkjærlige motiv: misunnelse, grådighet og ettergivenhet for egen lidderlighet. Man vil ha del i sin venns misunte godbit, for å kue ham eller for simpelthen å nyte den forbudte fristelse. I uskyldigste fall er dette utslag av servil virilitet – manglende standhaftighet overfor sin venns objekt (som i så tilfelle vil være vennens forbannelse); som han slik blir løst fra, som nevnt ovenfor.

En annen grunn til uvilje mot boltring med ens venners elskede, kan være estetisk ubehag, med HOMOFOBIske – endog incestparanoide – undertoner, vakt av tanken på intim omgang med en person som har (hatt) intim omgang med ens venn. Kjønnslig blanding med ens venns (eks-)kvinne blir utidig blanding av privat- og intimsfære, mellom det personlige og det klebrig nære. Før eller siden vil kvinnen gå tilbake fra objekt- til medmenneskeposisjon, via samtaler der man snakker ut om ting, ikke minst sine intime preferanser. Dette kan vanskelig gjøres uten referanser til tidligere erfaringer på det intime plan. Ergo trekkes ens (tidligere) venn ufrivillig fra den personlige sfære og utleveres i den intime, uten mulighet til å svare for seg. En situasjon som med et minstemål av taktfølelse vil være ubehagelig for alle parter.

Se forøvrig SJEKKING.

Legg igjen en kommentar

POKER

Kortspill hvis forløper var det europeiske 3-kort-spillet Primero (1500-tallet). Spillet ble brakt til Nord-Amerika på 1700-tallet. en type poker vi kjenner idag, ble tilbakeført til Europa da den ble presenteret for dronning Victorias hoff i begynnelsen av 1870-årene.

Middelet for å nå målet med poker (å vinne penger), er å gjøre det beste ut av ”hånden” man til enhver tid besitter. Alle mulige kortkombinasjoner er ordnet hierarkisk (fra beste hånd: A-K-Q-Kn-10 i samme farve, til den dårligste: 7-5-4-3-2 i minst to farver), og er utgangspunkt for spillets manøvreringer: fastsettelse av hva det skal koste å bytte kort eller å fortsette spillet på andre måter. Det er bare i draw (’vanlig poker’) man kjøper nye kort. Hvorvidt det spilles med en eller annen type begrensning for høyning av innsatsen (fixed limit eller soft limit) eller uten, gjør stor forskjell. I førstnevnte tilfelle er det mulig å spille godt relativt uavhengig av tilgjengelig kapital. ’No limit’ gir store fordeler til de spillere som har mye eller ubegrenset kapital å risikere.

De vanligste variantene av poker, er: Texas Hold ’em, Omaha, draw, 5-card stud (såkalt ”hard poker”) og 7-card stud. Hold ’em og Omaha er nye spill som har vist seg mer utfordrende og spillevennlige enn draw, og har i enkelte miljøer fortrengt ”vanlig” poker. Stud-variantene regnes idag for å være for mekaniske og blir derfor lite spilt.

En ideell pokerspiller har innsikt i psykologi, god observasjonsevne, behersker sannsynlighetsregning, evner å variere spillet, klarer å distrahere (”psyke”) de andre spillerne, og ikke minst har han disiplin. Han må være vâr overfor de signaler han sender ut, samtidig som han må plukke opp og dechifferere de andres. Dette betyr at det ikke finnes noen reell pause i spillet: umiddelbare kommentarer, kroppsspråk, stønning, skorsteinering av sigaretter og annet, inneholder informasjon som kan nyttegjøres.

Få spill er mer myteomspunnet enn poker. I virkeligheten drikkes det lite eller ingen alkohol, falskspill eksisterer nesten ikke, og bløffing er mindre vanlig enn de fleste tror. ’Pokeransikt’ er forøvrig ingen kunst for menn med væskebalansen i orden.

Legg igjen en kommentar

SELVTILLIT

Termen kan ofte oversettes med nonsjalanse. Enten bryr man seg om andre menneskers reaksjoner eller så gjør man det ikke. Gjør man det, vil man før eller senere oppleve uvisshet i forhold til omgivelsenes vurdering av ens profesjonelle, sosiale eller seksuelle prestasjoner. Om man av denne grunn begynner å tvile på egen identitet eller å insistere på det motsatte (høy selvtillit), bør man rydde litt i BEVISSHETsnivåene og velge perspektiv, eller konsultere psykolog.

 

”Selvtillit” er et typisk språklig kvasifenomen. Imidlertid er det forbløffende virksomt (og vel så misvisende) i sosial sammenheng, kf. de som høylydt gir uttrykk for at de har eller ikke har selvtillit. Felles for begge utsagn er en forholdsvis nyfødt og konstruert (selv-)bevissthet; et personlighets-prosjekt etter en fiks ide i en brosjyre eller en bok som denne. I verste fall realiseres fenomenet, med den innsnevring av livsførselen som følger. Sosialarbeideres verbale trylleslag, ”kurs = selvtillit = jobb = høy selvtillit”, er et eksempel på standardisert livskvalitet. Uryddig ungdom ser sitt livs rolle (dysfunksjonell) ta form i en midlertidig og hittil ubetydelig SOSIAL defekt (blakk, OMSORGstrengende). I andre enden: elsk-deg-selv-seminardeltagere som oppdager termens legitime brudd på Janteloven; en befriende anledning til å si ”I’m OK!”, ofte uten andre forutsetninger for påstanden enn seminaravgiften. Det å erklære sin (manglende) selvtillit viser at man tar samfunnets trykk svært alvorlig. Koblingen rus-selvtillit handler snarere om dispensasjon fra borgerpliktene, enn det at man angivelig liker seg selv litt bedre i en viss tilstans, rai rai. I rus er man irrasjonell og indisponert for trafikk og arbeid, henvist til humor og ens eget søte selv. Man slutter å late som man ikke tror at man er noe, man gir etter for NATURLIGe lyster, eventuelt griseprat og betroelser om hvor liten man føler seg osv. At folk kan ødelegge språket sitt på den måten!

Legg igjen en kommentar