Archive for category Litteratur – intervju

Intervju med Janet Garton om biografien «Amalie. Et forfatterliv»

– De idiotene! Det var det jeg mente: det er ikke bare mannen som har skylden hele tiden!

– I sine bøker skriver hun om tjenestepiker med innlevelse og sympati og de hadde det vanskelig og ble utnyttet og så videre, sier Janet Garton. – Men når det kommer til hennes egne tjenestepiker, så er det nesten motsatt: ”Disse fryktelige mennesker”.

– Amalie Skram overdrev i alle retninger og var ”larger than life”. Hun kunne ha det fryktelig morsomt, og ...hun fant det litt vanskelig å tilpasse seg borgerskapet i København, sier Janet Garton som nylig har kommet med biografi om Amalie Skrams forfatterår.

Hvorfor begynner du din biografi først når Amalie Skram begynner sitt virke som forfatter?

Jeg begynner midt i livet når hun flytter til København i 1884 fordi jeg fokuserer på dette. Biografien heter Amalie. Et forfatterliv. Men også fordi Liv Køltsow har skrevet så inngående om den unge Amalie Skram − frem til det punktet hvor jeg starter. Men jeg har også mange tilbakeblikk; jeg forteller om hennes tidligere liv, men jeg tar det når det blir viktig for henne. For eksempel: Når hun forteller Erik om sitt første ekteskap − hvor fryktelig det var å være gift med August Müller − forteller jeg om det. Og jeg forteller om hennes familie, hennes mor og far, når hun selv gjør det i selvbiografiske tilbakeblikk.

Kan du kort oppsummere resepsjonshistorien til Amalie Skrams forfatterskap?

Hun hadde store problemer med å bli akseptert til å begynne med. Særlig i Norge, hun følte selv at hun fikk bedre respons i Danmark. Høyreavisene, uansett hvor de var, syntes hun var skandaløs, ikke sant?

Hvorfor?

Fordi hun skrev om slike ting man ikke skulle skrive om, eller ihvertfall ikke kvinner skulle skrive om: kjønnslivet spesielt, og ekteskapet, som hun syntes var en umoralsk institusjon.

Prinsipielt?

Eh…nei, men mange ekteskap var umoralske på grunn av dobbeltmoral, og dette at menn og kvinner skulle oppføre seg forskjellig; det var akseptert for menn å ha elskerinner, men kvinner kunne ikke ha elskere. Hun skriver om unge kvinner som blir giftet bort uten å vite hva de går til. Men hun hadde sine forkjempere helt fra begynnelsen, både i Norge og i Danmark faktisk. Edvard Brandes, som var litteraturkritiker i Politiken, skrev positivt om henne, og det samme gjorde Herman Bang. Og Arne Garborg anmeldte Constance Ring meget positivt i Nyt Tidsskrift.

Irene Engelstads Amalie Skram

Det var samtid, og nær samtid, men det er såvidt jeg har forstått Irene Engelstad som har vært den ledende Skram-utleggeren i Norge. Har du noen kommentar til måten Engelstad har fremstilt Skram på?

Hun har skrevet en veldig fin bok om ekteskapsromanene. I Amalie Skrams samtid var det Hellemyrsfolket som fikk mest ros. Ekteskapsromanene, syntes ihvertfall mannlige kritikere, var litt mindre interessante. Men Engelstad har hevet ekteskapsromanene opp.

Men leser ikke Engelstad disse ekteskapsromanene veldig tett opp mot Skrams eget liv?

Til en viss grad. Skram bruker mye stoff fra sitt eget liv; det gjør hun i alle bøkene. En ting som overrasket meg da jeg leste verkene på nytt etter å ha arbeidet med brevene, er hvor mye hun bruker stoff fra brevene i verkene. Hun siterer direkte både fra sine egne og Erik Skrams brev. Men samtidig er det ikke selvbiografi. I verkene er hun mer balansert − hun kan se begge sider − mens i brevene er det stort sett mennene som får skylden hvis ting går galt. I ekteskapsromanene kan hun også se mannens side. Det var noen kritikere som skrev, ”til tross for det Amalie Skram vil, så får vi sympati med mannen i boken”. Amalie kommenterte: ’De idiotene! Det var det jeg mente: det er ikke bare mannen som har skylden hele tiden. Det kan også være kvinnen som driver mannen for langt…’

Kan man da si at i romanene så får vi en mer idealisert og nøktern fremstilling av de konfliktene hun hadde i sitt eget liv?

Ja! Absolutt. Hun kunne være temmelig hysterisk noen ganger i sitt liv. Eller ubalansert, jeg liker ikke ordet ’hysterisk’…

Hvilken diagnose ville hun ha fått i 2011, tror du?

Bipolar. Hun overdrev i alle retninger og var ”larger than life”. Hun kunne ha det fryktelig morsomt, og …hun fant det litt vanskelig å tilpasse seg borgerskapet i København. Hun lo for mye, hun støyet for mye, hun drakk for mye og hun røyket for mye. Men på den annen siden hadde hun fryktelige nedgangsperioder hvor hun ble deprimert og fikk skrivesperre.

Ble hun medisinert, eller medisinerte hun seg selv?

Begge deler. Hun brukte mye medisin, og det var et problem i seg selv. Hun brukte morfin og opium, og arsenikk.

Arsenikk?

Den skulle virke oppkvikkende; ”pink-pillene”, som hun kaller dem, skulle gi henne energi. Men medisinene motvirket hverandre. Hun tok medisin for å sove; hun tok medisin for å være våken …og så fikk hun maveproblemer. Men det var jo ikke uvanlig den gangen å bruke disse medisinene.

Er Amalie Skram et offer?

Har Irene Engelstad gjort Amalie Skram til et offer? At hun er blitt misforstått, hindret, misbrukt etc. Er det en heldig måte å fremstille Skram på? Gitt at hun er en viktig forfatter?

Nei, synes du det? Hun var absolutt ikke noe offer, men det var mange forhindringer. Forlegger Frederik Hegel nektet jo å trykke Constance Ring. Den skulle jo egentlig ut på Gyldendal i København som gav ut Ibsen og Bjørnson og alle de andre. Hegel hadde sagt ja, og boken ble trykket, men han hadde ikke lest den. Da han endelig fikk lest den, sa han: ”Nei, dette kan vi ikke utgi! − ytterliggående realistiske skildringer av den art”, og da særlig med en kvinnelig forfatter. Hun fikk da heller ikke betalt; hun måtte betale trykkeriomkostningene selv.

Hvordan kunne Hegel gjøre dette? Fantes det ikke en juridisk bindende kontrakt?

Det skulle man tro, men det kan det ikke ha vært fordi… det må ha vært en muntlig avtale: Hun fikk honorar. Men da boken ble stoppet, måtte hun betale dette tilbake! Hun fant en forlegger til slutt: Olaf Huseby i Kristiania, men hun måtte altså betale trykkingen selv, og boken kom ut i kommisjon; dvs. hun fikk litt etter litt etterhvert som den ble solgt. Hun opparbeidet seg med dette en gjeld som hun balet med resten av livet.
Så Hegel fremstår som en skurk i hennes historie…

Ja, absolutt, men hun kom tilbake til Gyldendal senere, da Hegels sønn Jacob hadde tatt over styringen.

Norges viktigste naturalistiske forfatter

I henhold til epoker og skrivestil, hvordan vil du plassere Amalie Skram?

Stort sett i naturalismen; hun er kjent som Norges viktigste naturalistiske forfatter. Særlig Hellemyrsfolket-serien er meget naturalistisk − det handler om arv og miljø og denne stakkars familien hvor neste generasjon forsøker å komme seg opp, å gjøre det bedre, men de blir forfulgt av arven − helt konkret: den fordrukne bestemoren som forfølger sønnesønnen…

Hardcore naturalisme!

Absolutt, men hennes senere bøker, særlig en novellesamling som heter Sommer, går videre, nesten mot det absurde… Det er fortellinger der som kommer helt vekk fra det realistiske…
Når ble denne utgitt?

1899, altså ganske sent. Men også i Professor Hieronymus for eksempel; der skriver hun om ikke-realistiske hendelser, hallusinasjoner og drømmer som har stor betydning for hovedpersonen…

Da er vi over i symbolismen…?
Ja, jeg holdt på å si det: til en viss grad.

Kan jo minne om Mysterier av Hamsun.

Ja – så man kan ikke bare sette Skram i én bås.

Erik Skram og Johanne Skram

Er Amalie Skram en underkjent forfatter?

Ikke nå lenger. Hun var det lenge – ihvertfall mens hun levde. Du vet, hun bestemte seg jo for at hun ville være dansk ­− hun fikk bedre mottagelse i Danmark, og etter ganske lang tid bestemte hun seg for at hun ville betraktes som dansk forfatter. Det står på hennes gravurné også:”Dansk borger. Dansk undersått. Dansk forfatter.”

Dette har hun forfattet selv, ja?
Ja, det insisterte det hun på. Urnen er dessverre nå forsvunnet. Hun fikk en urne på kirkegården i København, men det ble bare betalt for 25 år, og det var ingen som fornyet leien, så hennes aske ble flyttet og lagt i fellesgrav. Så det er ingen som vet nøyaktig hvor hun ligger…

Dette må jo da ha vært rundt 1930…Var det ingen som brydde seg om dette da?
Vel, jeg vet ikke hva som skjedde; hun hadde en datter som bodde i Danmark…
Hva slags forhold hadde denne datteren til sin mor da?

Amalie fikk datteren ganske sent. Hun hadde to sønner i forveien med sin første mann, men som ble i Norge. Og så fikk hun en datter med Erik Skram i 1889, og Amalie var 43 år gammel da. Hun hadde et veldig hengivent forhold, vil jeg si, til datteren, og datteren også til sin mor. Men det var samtidig et problem for henne at hun følte seg veldig splittet; hun ville gjerne være sammen med barnet, men så kunne hun ikke skrive… da hun skrev, så satt hun og tenkte på barnet… Men en ting som jeg skriver ganske mye om i boken, er hvor uvanlig en mann Erik Skram var: Han syntes hun skulle ha tid og ro til å skrive, så hun reiste ofte vekk, og han ble hjemme og passet barnet.

Erik Skram

Så han skjøttet hennes forfatterarbeidstid, altså.

Absolutt. Han støttet henne helt.

Men la oss si 1930 da, da er jo denne datteren ca. 41 år, hvorfor gjør ikke da hun noe med denne urnen som da forsvinner ut av historien?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke engang om hun visste at det skjedde.

Er det noen spor etter denne datteren, eller forsvinner hun i historiens mørke?

Hun, Johanne, de kalte henne alltid ”Småen”… Jeg har fulgt hennes liv, hun hadde en ganske stormende tenåringsperiode hvor hun forelsket seg i upassende menn, og Erik hadde…
Hva er en upassende mann for Amalie Skrams datter da?
Ha-ha! Hun reiste til Tyskland for å studere språk/tysk og musikk og traff en mann som… Johannes vertinne skrev til Erik og var veldig bekymret fordi hun hadde forlovet seg med en mann som … det hørtes ut som han var en voldsom type: han hadde truet med å begå selvmord; han hadde truet med å skyte Johanne, og faren måtte komme og hente henne med det samme – så det var ganske dramatisk. Og så giftet hun seg ganske ung, med en mann som også var student, og det ekteskapet varte ikke lenge, og så giftet hun seg om igjen med en annen mann, og det ekteskapet varte; hun fikk tre barn (en datter med sin første mann og to sønner med den andre mannen). Jeg har ikke oppsporet familien mer enn dette, men jeg vet at hun ble i København, og tilslutt flyttet til Charlottenlund, som er et ganske fint område, så hun fikk det bra senere, men hun hadde en … turbulent periode.

Hulda Garborg

Hvordan vil da sammenligne Amalie Skram og Hulda Garborg som skjønnlitterære forfattere?

Jeg må si at jeg ikke har lest alt av Hulda Garborg, men de skriver ganske likt. Du vet at de to var gode venner? Hulda sendte sine arbeider til Amalie, og bad henne kommentere dem. Hulda bruker også mye stoff fra sitt eget liv; f.eks. i dramaet Edderkoppen, som handlet mye om Huldas tidligere liv. Amalie skulle prøve å få spilletid for stykket i København, og det lyktes ikke… Jeg tror Hulda betød ganske mye for Amalie, også som menneske. Hulda besøkte henne og de hadde det veldig morsomt sammen. Hulda skriver om Amalie i sin dagbok, og hun har alltid noe treffende å si. Jeg har brukt henne som mottoet i min bok [”Amalie Skrams store talent blev mishandlet på al vis; men ingen magt i verden kunde kue det. Det brøt på som et element; hun vilde ha digtet, om hun sat på en sten i en ørken.”]
Diskuterer Hulda Otto Weininger med Amalie Skram?
Nei, ikke det jeg har sett ihvertfall – i brevene.
Du sa at Amalie Skram er den viktigste naturalisten i norsk litteratur. Hvem er den nest viktigste da?
Det er ikke mange naturalistiske forfattere i norsk litteratur! Kanskje Arne Garborg i noen av romanene, men han varierer jo mye, ikke sant? Bondestudentar, for eksempel, kunne man si var en naturalistisk roman. Alt blir jo sammenlignet med Zola – Zola var den store naturalisten.
Zola er veldig inspirert av darwinismen, og han skriver noen ganske rare ting: hans litterære program eller poetikk, at ’her skal vi putte romanfigurene under mikroskopet’ og studere dem omtrent som om de var species, ikke sant?
M-hm.
Har Skram et tilsvarende syn?
Ja, på en måte; hun bruker uttrykk som ligner på Zolas. Dette at litteratur er et utsnitt av livet, hva vi idag kaller en biopsi – det er det hun prøver å presentere i bøkene. Hun ble forøvrig anklaget for å være Zola-disippel før hun hadde lest Zola; det var noe som lå i tiden, ikke sant?

Morfinist?

Johan Bremer [En diktertragedie. En psykiatrisk patografi om Amalie Skram, Oslo 1996] går veldig langt i retning av å påstå at Amalie Skram var morfinist de siste årene av sitt liv…

Janet Garton foran Gyldendals kopi av Danskehuset. Dette ble bygget etter at dansk Gyldendals hovedekspedisjon i Kristiania flyttet fra Karl Johan til Universitetsgaten 16 i 1912. Husets fasade ble utformet som en replikk til en 1700-tallsbygning som fortsatt er å finne i det indre gårdsrommet hos Gyldendal i København.

Det synes jeg er å ta litt hardt i.
Hvorfor er dette så lite nevnt blant de som skriver om Amalie Skram? Eller veldig nedtonet?
Er det det? Mja, det er ikke så mange som har skrevet om hennes siste år.. Hun brukte for mye medisin, det gjorde hun, men ”morfinist”, det vet jeg ikke… Hennes første biograf, Antonie Tiberg [Amalie Skram som kunstner og menneske. Kristiania 1910], hun skrev at Amalie Skram ble avhengig av medisiner mot slutten av sitt liv, så det er ikke noe nytt.
Men gitt at dette er tilfelle, er dette noe som vil svekke hennes forfatterskap?
Nei, hvorfor skulle det det? Det er mange forskjellige forfattere som har hatt forferdelige liv på forskjellige måter, ikke sant?
Ja, Coleridge og DeQuinsey hadde jo et enormt forbruk av opium og det har jo ikke ødelagt deres renommé akkurat.
Nei. Nei, det har ikke noe med bøkene å gjøre. Hvis vi ser på Amalie Skram: Hvis hun brukte for mye medisin, så var det mot slutten av livet, og de fleste bøkene var allerede skrevet….

”Disse fryktelige mennesker”

Du skriver at du ikke hadde noe klart prosjekt da du skrev denne boken. At du hadde mye stoff, og at det ble en bok etterhvert…?
Jeg hadde ikke tenkt å skrive biografi, jeg er akademiker, ikke sant? Men under arbeidet med brevene fant jeg så mye spennende stoff, stoff som ingen andre hadde skrevet så inngående om, og jeg tenkte at jeg burde bruke dette.
Kan du kort oppsummere de viktigste tingene du har funnet som ikke har vært behandlet tidligere?
Ja, det er en del forskjellige ting. Det er de danske forholdene selvfølgelig, fordi boken foregår i Danmark, og det er kilder jeg har brukt på Det Kongelige Bibliotek og andre steder. Og mye detaljer fra hennes liv, for eksempel hennes forhold til tjenestepiker. Jeg har skrevet et kapittel om kvinnebevegelsen og tjenestepiker, og det synes jeg er veldig interessant når man sammenligner liv og forfatterskap: I sine bøker skriver hun om tjenestepiker med innlevelse og sympati og de hadde det vanskelig og ble utnyttet og så videre. Men når det kommer til hennes egne tjenestepiker, så er det nesten motsatt. ”Disse fryktelige mennesker” som stjeler, de rømmer vekk på natten, de klarer ikke å ordne noe i huset, hun må passe på…
Så hun har stor mistillit til sine egne tjenstefolk?
Ja, det har hun. Og de er fryktelig stygge alle sammen!
Er de det også ja? Er hun over på fysiognomiske teorier også? At man kan se at de er skurker osv?
Nei, det sier hun ikke. Hun forbinder ikke styggheten med dårlig karakter, men de er uten unntak ”stygge”; ”monstre”.
Hun fremstår som en kulturell snobb på mange måter?
Jeg tror det var fordi hun fant det så veldig vanskelig… hun ble veldig lett forstyrret. Da hun skulle konsentrere seg om arbeidet – hvis det kom tjenestepiker hele tiden…
Irritabel, altså.
Irritabel, det var hun.
Ludwig Wittengenstein satt jo oppi denne hytta i Norge og skrev, og det kom et bud fra bygda som skulle melde fra om en pakke eller noe. Wittgenstein åpnet døren og skjelte budet ut: ”Er du klar over at nå vil det ta meg fem dager å komme tilbake der jeg var!”
Nettopp. Amalie var også litt slik. Hvis hun ble forstyrret tok det henne lang tid å komme tilbake.

(Takk til F. Jansen for bakgrunnsinformasjon.)

Janet Garton er frilansforsker og tidligere professor i nordisk litteratur ved The University of East Anglia, Norwich. Garton har bl.a. gitt ut flere bind med Amalie Skrams brev: Elskede Amalie – Amalie og Erik Skrams brevveksling 1882-1899 (2002), Amalie Skram – brevveksling med andre nordiske forfattere (2005), Amalie Skram – brevveksling med forlæggere (2010) og en ny utgave av Amalie Skrams Constance Ring i Dansk Sprog- og Litteraturselskabs serie av danske klassikere (2007). Hun er direktør i det britiske forlaget Norvik Press og skriver om og oversetter norsk og dansk litteratur.
Advertisements

, ,

1 kommentar