Archive for category Kjetil Rolness

“DET HENDTE OGSÅ HER”: THE EARLY DAYS

Kjetil Rolness som plagiator

Kjetil Rolness fikk stor oppmerksomhet da han i 2004[1] og 2005[2] gikk ut med plagiat-beskyldninger mot en rekke norske forfattere. I tillegg til de notoriske sjarlatanene Jahn Otto Johansen og Ketil Bjørnstad, hadde Rolness flere nye navn å komme med, deriblant Undset-forsker professor Liv Bliksrud som Rolness mente hadde forsynt seg vel og godt av Kristin Johansens hovedoppgave i idéhistorie om nettopp Sigrid Undset. Kristin Johansen er Jørn Mortensens hustru. Jørn Mortensen er gitarist Penthouse Playboys. Bliksrud var relativt vred i sitt motinnlegg tre dager senere.[4] Og Johanssens veileder, Trond Berg Eriksen, ringte Johansen for å irettesette henne. Fire dager etter dette igjen, stod Rolness på sitt[5] og avsluttet med å antyde hans anliggende som ble grundig gjennomgått i første nummer av Prosa 2005: “Min hensikt var å ta opp underbelyste, prinsipielle kildeproblemer i kjøvannet av Alnæs-saken, og jeg har de seneste dagene mottatt flere bekreftelser på at dette er riktig og viktig.” Han lot imidlertid anklagen mot Bliksrud koke vekk i kålen.

Siden Prosa-artikkelen ikke er tilgjengelig på internett, og de færreste sannsynligvis har den present, skal jeg her gjennomgå noen av hovedpoengene fra Rolness’ “«Det hendte også her». Plagiering — ikke bare en Alnæs-sak.” Og jeg skal gjøre en like original vri som Carl E. Schorske gjør i Fin-de-siècle Vienna; der bruker han Freud på Freud. Jeg skal nå bruke Rolness på Rolness. 2005-utgaven av Kjetil Rolness på 1986-utgaven av Kjetil Rolness. Sistnevnte skrev i musikkavisen Beat en middels lang artikkel om musikkartisten Screamin’ Jay Hawkins som igjen var blitt aktuell og populær fordi hans store hit “I Put a Spell on You” var blitt benyttet i Jim Jarmusch’ film Stranger than Paradise fra 1984.[6]

Og grunnen til at dette lar seg gjøre — og at det har interesse — er at det meste som ikke er tidstypisk, impresjonistisk musikkavis-preik, er plagiat av Gerri Hirsheys eminente bok Nowhere to Run. The Story of Soul Music.[7]

Kjetil Rolness: “I noen tilfeller foreligger direkte plagiat: avskrift uten referanse.”[8]

Hirshey, side 15:

Summer, 1954, Herman’s Bar in Atlantic City, New Jersey:

Backed by the house band, Jay is onstage singing when the woman walks into the hot, smoky room, and pushes her way through the crowd to the front of the stage. She is staring fixedly at the singer, rummaging in her purse. At the glint of metal a few patrons back off. The lady lobs a shiny object toward the stage, and it lands between Jay’s feet. He recognizes his apartment keys.
He looks up to see the woman blowing him a kiss before she disappears back into the crowd. There are still two songs left in the set, and Jay wails through them before he replaces the mike in the stand.

[…]

Jay walks next door to his apartment and finds it locked. When he gets in, there is no woman. Her clothes are gone. The mirror has been stripped of photographs.

“Good-bye my love” was all she wrote, in scarlet lipstick, on the glass.

And there is loosed upon the waterfront a terrible scream. Jay will remember it as the most painful of his life. “Only one,” he tells Mom later, “that found its way out of my big mouth directly through my heart and guts.”

The soulful moment.

Jay sits down on the bed and commences to write. Already he knows the key and the tempo. The song would be dedicated to her. He would just conjure her face and scream out the words.

“I put a spell on you because you’re MINE.”

Rolness, side 26 [2. bit]:

Vi er nå direkte inne fra Herman’s Bar i Atlantic City, New Jersey, USA, en sommerkveld i 1954. Screamin’ Jay Hawkins synger med stedets husband. Plutselig kommer en kvinne opp til scenen, kaster noe blankt noe som lander mellom beina på Hawkins, sender han et smellkyss, og forsvinner. Screamin’ Jay kjenner igjen husnøklene sine, raser igjennom de to siste låtene i settet og løper hjem til leiligheten sin. Der er kjæresten og alle eiendelene hennes borte. På speilet står det skrevet med rød leppestift: “Good-bye my love”. Hawkins opplever det mest smertefulle øyeblikket i sitt liv og utstøter et hjerteskjærende skrik. Slik bare han kan. Han setter seg ned på senga og skriver i ren desperasjon kjærlighetserklæringen “I Put A Spell On You”, en tittel som vel best kan oversettes med: “Jeg Forhekser Deg”.

Kjetil Rolness: “Andre ganger dreier det seg om påfallende “tekstnærhet” eller utilstrekkelig kildehenvisning.”[9]

Hirshey, side 15/16:

On the Grand label, “I Put a Spell on You” is heard by virtually no one, sinking like the seven previous singles Jay has made. But when Jay recuts it for Okeh Records, it is a hit. Soon after its release in 1956, radio stations deem two bars’ worth of moans and groans “cannibalistic,” and the record is banned.

Rolness, side 26 [2. bit]:

“Spell” ble gitt ut på etiketten Grand og floppet. Men på Colombias R&B-merke ble den en hit i 1956, etter at to takter med Screamin’ Jays orale utgytelser måtte fjernes fordi radiostasjoner menet det var “kannibalistisk”.

Hirshey, side 9:

[T]he flamboyant career of deejay Alan Freed, the man who claimed to have invented the term “rock ‘n’ roll.

Rolness, side 27 [7. bit]:

Mannen som engang søkte om å få copyright på termen “rock & roll”, den legendariske Djen Alan Freed,…

Hirshey, side 21:

A few close calls stand out, like the night Ben E. King and the rest of the Drifters shut the coffin lid all the way as a joke.

“The band was playing my introduction, so nobody could hear me screaming. Somehow, just as the air was running out, I managed to rock enough so the thing fell off the cart and busted open.”

Rolness, side 27-28 [10. bit]:

Og så har vi den gangen da The Drifters låste Jay inne i kisten, og han klarte så vidt å velte kisten ned fra vognen slik at den åpnet seg før oksygenet ble oppbrukt. En versjon av historien sier det hele var en spøk fra The Drifters-guttas side.

 

Kjetil Rolness: “Man gjengir, etterligner eller bearbeider andres skrifter under dekke av å tenke og skrive selv.”[10]

Colman[11], side 88:

Yet there could never be any real compromise from Screamin’ Jay. Even the success of the rock acts whom he may well have influenced — Alice Cooper, the Tubes and Kiss — went nowhere in persuading the originator to sell out.

Rolness, side 27 [8. bit]:

De åpenbare kopister [!] – Screamin’ Lord Sutch og Arthur Brown er allerede nevnt. Mindre eksentriske, men også de avhengige av Screamin’ Jays forarbeid — Alice Cooper, The Tubes, Kiss, Ozzy Osborne, the Cramps. Enten de er klar over det eller ikke.

Kjetil Rolness: “[A] siterer [B] to ganger ved navn i teksten, men skal vi tro [C]er det umulig å skjønne at mesteparten av det andre innholdet i denne delen av boka også stammer fra samme sted.”[12]

Kjetil Rolness nevner Gerri Hirshey to ganger i løpet av sin artikkel. Nesten helt i begynnelsen slår Rolness fast: «Gerry Hirsheys høyt ansette soul-historikk “Nowhere to Run” viet innledningskapittelet til [SJH] alene.» Dette er ikke en referanse; kun et fakta. Gerri Hirshey nevnes andre og siste gang i artikkelen på side 27, i “5. bit”: “Gerri Hirshey skriver om de såkalte Bluesshouters: «Those guys knew the devil, but they never went so far as to lend him their voices»”

That’s it.

KOPISKRIVER ROLNESS BEGYNNER Å BLI SLITEN

Hirshey, side 13-14:

Jay has written some songs for himself; he has the band down pat. If the Atlantic people agree, Tiny says that Jay can cut a few songs solo. His optimism pales, however, this day in 1953 when he arrives at the dumpy office on West Fifty-sixth Street that doubles as Atlantic’s studio. He is introduced to a young but prematurely balding man named Ahmet Ertegun.

Tiny says he is a Turkish guy, father’s a big shot diplomat in Washington. This Ahmet was a friend of Ellington’s, it was said. Had some sort of Jones for black music. Twenty years down the road, Ertegun’s indulging those infatuations would let him sell Atlantic to Warner Communications for more than $20 million.

But this day he is just a beginning producer, and a nervous one at that. Jay watches him closely. This man is everywhere, twirling dials, adjusting recording levels, nodding happily as Tiny jogs through his session. It’s been deceided that once Tiny has finished, Jay can record two sides. He starts with “Screamin’ Blues,” an original composition that, after too many takes, has Ertegun blinking in frustration.

“No, no. I don’t like that. Again.”

            Four times Jay starts out, bawling over an athletic piano, and four times Ertegun is left frowning. The stuff is too, um, raw. Couldn’t Jay pretty it up? The band sits back, shaking saliva out of their horns, watching the confrontation.

Ertegun brightens. “I want it to sound more, um — something like Fats Domino.”

“What the fuck you have me here for? Why don’t you go and get Fats Domino? I wrote the song. I’m just now breakin’ into the business. And this is the kind of act I want to have. I want to be known as the Screamer!”

“Bring it down some. Relax,” Ertegun says soothingly.

“You go to hell!”

Rolness, side 28 [12. bit]:

“What the fuck you have me here for? Why don’t you go and get Fats Domino? I wrote the song. I’m just breakin’ into the business. And this is the kind of act I want to have. I want to be known as the Screamer!”

“Bring it down some. Relax,”          

“You go to hell!”

Slik smalt ordene mellom Hawkins og Jerry Wexler en dag i 1953 da de var i studio for å spille inn….

 

AVSLUTNING

I 1986 er Rolness plagiator. I 1992 bokdebuterer Rolness med Vulgær og vidunderlig. I 2004 og 2005 refser han forfattere for å være plagiatorer og norsk offentlighet for at slike avsløringer ikke får konsekvenser.

Men så blir spørsmålet: Når konverterte Kjetil Rolness fra plagiator til original ikke-plagierende forfatter? Svaret er foreløpig: En gang mellom 1986 og 2004.

ETTERORD

Da jeg avsluttet denne artikkelen, samlet jeg sammen datautskriftene jeg hadde benyttet, og stilte dem ved siden av Vulgær og vidunderlig. Klemt inn ved siden av Rolness’ debutbok stod det en VHS-kassett med håndskrevet etikett: Incredibly Strange Film Show. Jeg aner ikke den kommer fra. Noen må ha glemt den.

•••

Litteraturliste

Bliksrud, Liv: “Rolness og plagiat”. I Dagbladet 23. november 2004. http://www.dagbladet.no/kultur/2004/11/23/415343.html

Colman, Stuart: They kept on rockin’. Dorset (U.K.) 1982.

Hirshey, Gerri: Nowhere to Run. The Story of Soul Music. London 1984.

Rolness, Kjetil: “«Det hendte også her». Plagiering — ikke bare en Alnæs-sak.”.

I Prosa nr. 1, 2005. Side 6-18.

Rolness, Kjetil: “Plagiering uten like”. I Dagbladet 20. november 2004, side 4.

Rolness, Kjetil: “Professorer og plagiat”. I Dagbladet 27. november 2004. http://www.dagbladet.no/kultur/2004/11/27/415850.html


[1] Dagbladet 20. november 2004

[2] Prosa nr. 1, 2005

[4] Se litteraturliste.

[5] Se literaturliste.

[6] Filmen fikk imidlertid ikke norsk premiere før første uken i mars 1987.

[7] Se litteraturliste.

[8] Rolness 2005: 7-8.

[9] Rolness 2005: 8.

[10] Rolness 2005: 7.

[11] Se litteraturliste.

[12] Rolness 2005: 15.

3 kommentarer