Archive for category Debatt

Typisk norsk å bli bedre?

Knut Olav Åmås påpekte i et innlegg 5. mai (2004) vanskelighetene med å drive kulturarbeid på høyt nivå i Norge. Han benyttet fire eksempler fra musikklivet: Internasjonalt velrenommerte mennesker som har møtt en vegg av motvilje som i offentligheten utlegges som «samarbeidsproblemer». De reaksjonene som hittil er kommet på Åmås’ innlegg har grepet fatt i de fire eksemplene, altså de fire personene, og utdypet hvorfor det ikke gikk an å samarbeide med nettopp disse personene: De var faktisk arrogante og umulige å jobbe sammen med. Uansett munner polemikken mot Åmås ut i konklusjonen om at Åmås’ kritikk er et elitistisk gufs fra gamle dager. Og det sies rett ut: Hovedmålet er ikke å skape stor kunst, men å finne samarbeidsformer som bringer frem det beste i norske kulturarbeidere. Bemerk ordbruken. I Norge er hjernekirurger helsearbeidere. At man fremdeles opererer med noe så udemokratisk som en dirigent til å lede symfoniorkestre, tyder jo på at man ikke helt har sluppet ideen om at noen vet bedre enn andre. Og at man opererer med noe så kostbart som symfoniorkestre tyder på at man mener noen kulturkroner er bedre anvendt enn andre: Hvor mange sykehjemsplasser, unnskyld, rockegrupper kunne ikke staten ha holdt i live ved hjelp av alle pengene som brukes til et symfoniorkester?

At noen vet bedre enn andre, og at noe faktisk er kvalitativt bedre enn noe annet, det er tabu å hevde i Norge. Siden sosialdemokratenes naive drøm om å bringe den borgerlige kunstkulturen ut til folket havarerte en gang tidlig på 70-tallet (Gerhardsen måtte resignert innse at folket var mer opptatt av «sydfrukter»), har norsk kulturpolitikk ikke dreid seg om å frembringe det som er kvalitativt best. Det ville kunne virke folkefiendtlig. I forlengelsen av kampen for bedre hygiene og mentalhygiene har man i Norge vært fokusert på at kultur først og fremst er noe som gjør at folk trives. Siden folket ikke ville komme til kunstkulturen, fant man opp en kultur som kunne komme til folket. Det ordmagiske grepet var like genialt som platt. Man bare byttet ut to forskjellige betydninger av kultur: Kurvfletting, sprangridning og fotball er selvfølgelig også en del av kulturen, og den kunne fra 70-tallet av konkurrere på like fot med elitekunst om kulturkroner. Etter mye om og men har vi nå endelig fått et nytt operabygg, men den eneste debatten jeg kan erindre noe engasjement rundt i den forbindelse, har vært omkring hva annet enn opera og ballett man kan bruke det nye fine huset til: Ingen bør bli sjokkert om et gjenforent Dum Dum Boys spiller på åpningsfesten. Hvis man lurer på hvordan det står til med begrepet «kulturelite» i Norge, kan man gjøre et søk på http://www.google.com. De 30 første treffene er hovedsakelig fra Danmark og Tyskland. Det eneste norske treffet jeg fant, var fra en omtale på http://www.ballade.no hvor ordet var brukt retorisk og selvfølgelig med negativ valør.

Kampen mot elitekultur er det moderne Norges historie. Etter at de allierte vant krigen for oss, klarte vi å koble den allerede forhatte «eliten» til det menneskesynet som nazister og fascister hadde stått for. Vi kjempet for frihet og demokrati. Nazistene kjempet for ufrihet og forskjell på folk. At sentrale krigsvinnere som England og Frankrike ikke tolket seieren som et argument mot elitekultur, skyldes kanskje at disse landene ikke helt forstod hva de kjempet for og imot. I Norge er alle byer kulturbyer med sine kulturdager (lik en menstruasjonssyklus). Antallet kulturhistoriske museer er passert 1000. Antallet litterære priser er langt over 50 og stadig voksende. Tidsskrifter popper opp til stadighet. Og vi har en enorm flora av tabloidaviser. Her følges by og land hand i hand. Vi har selvfølgelig ingen eliteaviser (som Jostein Gripsrud nylig påpekte i en kronikk i Dagens Næringsliv). De norske avisene har et format som gjør at du kan bla i dem på bane eller trikk uten å forstyrre sidemannen som også er på vei opp til Nordmarka. De fyldigste bilagene til norske aviser er boligbilagene. Og hvis du lurer på hva du skal gjøre med boligen når du først har kjøpt den, kan du lese om det i Dagbladets nye søndagsmagasin: Du kan pusse den opp.

«Alt er like verdifullt». Det betyr ikke at nihilismen har seiret i Norge, det betyr at nordmenn har tatt konsekvensen av demokratiet fullt ut: Hver søndag kan man på NRK1, NRK 2 og TV2, samtidig, følge med på hvordan det går i norsk «eliteserie». Det er jo en guddommelig ironi. I Norge er det allmenn enighet om at det skal brukes store summer på å drive frem enere i idrettsgrener som 95 prosent av verden ikke bryr seg om. Ski og skøyter. Norsk alpinidrett var meget folkelig tidlig på 70-tallet: Erik Håkers og Odd Sørlis prestasjoner representerte vel omtrent det vi alle kunne ha klart. -Samtidig som man bestemte seg for å avvikle drømmen om å opplyse folket, bestemte man seg for å bruke masser av penger i 10-15 år på å utvikle alpinister i verdensklasse. Og det gikk jo bra.

Er det mulig å tenke seg en tilsvarende satsing på skolevesen og kunst i verdens rikeste land? Neppe. Norsk kulturpolitikk dreier seg om at alt som folk holder på med er kultur, og å bringe frem det beste i kulturarbeiderne. Trivsel er stikkordet, og den som ikke trives er en elitistisk snobb.

(Publisert i Dagbladet  25. mai 2004)

Legg igjen en kommentar

Troen er problemet

Det fremgår av artikkelen ”Saksøker staten for å være født” (Vårt Land 9. november) at etikere og ”etikere” bekymrer seg over israelske barn med genetiske defekter som saksøker staten på grunn av at defektene ikke ble oppdaget under svangerskapet. Bekymringen dreier seg primært om at konsekvensen av dette, vil bli en nedgradering av menneskeverdet for funksjonshemmede.

Vel. Man kan spørre funksjonshemmede hvordan de oppfatter sitt menneskeverd. Eller man kan konsultere Aristoteles: Han mente at defekte mennesker var defekte, og derfor ikke kunne realisere menneskets iboende mål.

Videre er den historiske årsaken til Israels høye forekomst av Downs syndrom, døvhet og cystisk fibrose interessant: ”Det skyldes overhyppighet av giftermål blant tremenninger eller nærmere slektninger, etter at mange bosettinger ble etablert for bare noen tiår siden av relativt få mennesker”. Det er jødedommen som har brakt disse menneskene til det som idag er Israel, og det er altså samme tro som får mindre grupper av samme folk til å drive innavl med tilhørende arvelige defekter. Og disse religiøse menneskene (og sikkert en god del frafalne) saksøker nå staten på vegne av sine barn som de åpenbart heller hadde sett ikke født. Livet var visst ikke en gave fra Gud likevel.

Problemet er bare at den israelske staten er sekulær. Hvordan vil denne sekulære staten full av religiøse mennesker forholde seg til disse søksmålene? Er Israel simpelthen blitt en nasjon utvalgt til å drive rasehygiene?

Historien kan vise seg å bli en mer harsk læremester enn etikere og ”etikere” kan se for seg.

(Publisert i Vårt Land 14. november 2011, side 22)

, , , , ,

2 kommentarer

Odd Nerdrums provokasjoner

Aggressiviteten og forakten som er blitt Odd Nerdrums kunst til del, er det vanskelig å finne sidestykke til. Hva er som provoserer? For det første bryter Nerdrum suverent med det modernistiske kunstprosjektet. For det andre hans natur- og menneskesyn, som alene ville ha vært tilstrekkelig for å bli angrepet fra alle bauer og kanter.

Jeg har aldri oppfattet Odd Nerdrum som noen motstander av modernistisk kunst, men han har klart gitt uttrykk for at han synes den kan bli gjentagende, og at den utelukker en del viktige sider ved tilværelsen. Han gav noen eksempler på slike sider for noen år tilbake: det åpne tillitsfulle ansiktet; den følsomme huden; gylne solnedganger; og lengselen etter evigheten.

Nerdrums antropologi er et krysspunkt av flere tradisjoner innen europeisk idéhistorie. For det første vektlegger mange av maleriene hans likheten og kontinuiteten mellom mennesker − dyr − natur. Det er først det mennesket som er i samkontakt med naturen som er menneske hos Nerdrum. Derfor blir den lesbiske feministen Levende begravet. Han fremstiller svøpte barn som puppe med kokong.

Naturen er gold og nådeløs; det samme er menneskenaturen. Man slår hverandre ihjel, og angir hverandre for sølvpenger. Maleriet Kvinne med portemonné viser det sosiologen Helga Schubert dokumenterte i kasussamlingen Judasfrauen (1990): Menn kriget, torturerte og drepte, men angiveriet var nærmest en kvinnelig spesialitet. I Nerdrums maleri smiler kvinnen med pengene rett mot oss mens vi i bakgrunnen ser en spektakulær hengning.

Hos Nerdrum er det forskjell på folk og forskjell på levemåter. Det finnes sunne mennesker, og det finnes sunne måter å leve på. Tilsvarende finnes det degenererte: Støvslikkere ligner glinsende forhistoriske reptiler som bukter seg opp til jordoverflaten mens de går i ett med gjørma.

Det finnes også mye positivt: Livredder viser en soldat som sitter sammen med et spedbarn. Hvem redder hvem?

De redder selvfølgelig hverandre.

Les resten av dette innlegget »

Legg igjen en kommentar

Kulturkjerringer

Kulturkjerringer elsker skjønnlitteratur. De vil ikke problematisere eller skrive, de vil leve seg inn i skjønnlitteratur. De ønsker å bli kjent med forfattere (helst mannlige selvsagt). Gå i middager. Slarve rundt med alt som kryper frem under steinhellen merket ”litteratur”.

Kulturkjerringer tror de blir mer sensitive og får livserfaring av å lese romaner. Det finnes ingen empiri som underbygger dette. De holder derimot liv i en del forlagshus – det er det ingen tvil om.

Skjønnlitteratur er porno. Hva med å heller leve selv?

 

Publisert i Aftenposten, Klassekampen og GD  1 . november 2011

1 kommentar

Livssynsbutikken er gjenåpnet

Kjell Arild Pollestad:
Peters svar. Kristendom for dannede hedninger og lunkne kristne
Cappelen 2007
239 sider
Les resten av dette innlegget »

Legg igjen en kommentar

Kunsten – ikke subversiv, men en subkultur

Kjetil Korslund
Idéhistoriker
Oslo

I Aftenposten 25. juni [2009] etterlyser Nils H. Sødal en debatt om kunstetikk.  Han henviser til Bjarne Melgaard som representant for synet at det gjelder andre etiske rammer for kunstnere enn for folk flest. Melgaard har nylig provosert debatt ved å lage bilder med pedofile konnotasjoner. Men bekymringen er nok overdrevet: Om du dreper et annet menneske, men sier at det er kunst, vil du likefullt bli dømt. Avgangsstudenten ved Statens Kunstakademi som delte ut GHB i forbindelse med sin utstilling, fikk besøk av politiet. Så kunsten er i motsetning til hva som vanlig antas, ikke fri. Umoralske, men likefullt lovlige kunsthandlinger beskrives stadig som et stort problem, men umoralske dog lovlige handlinger innen økonomi og politikk er et mye større og virkelig problem.

Den moderne kunsten har alltid forsøkt å vise noe nytt. Vise noe som vi kan ane, men som ikke kan fremstilles på annen måte enn som kunst. Et vellykket kunstverk kan derfor ikke holde seg til etablerte regler. De kjenner vi nemlig fra før. Paul Grøtvedt (29. juni) mener dagens kunstnere er faglig evneveike, og at dette skyldes at de ikke behersker håndverket. Men filing på det gamle håndverket vil bare bli en repetisjon. Idealet for moderne kunst er snarere at hvert nytt verk skal skape en ny norm. Kunstverket skal konstituere sine egne regler. På denne måten vil kunsten overskride allerede vunnet innsikt, og bringe oss et skritt videre. Kunstens oppgave er altså ikke å oppfylle et tenkt sett med estetiske kriterier, men kunstneren må hele tiden forholde seg til spørsmålet: Hva er det som gjør kunst til kunst?

Sødal skriver at for romantikerne var kunstverket en manifestasjon av det guddommelige. Det stemmer ikke: Den romantiske kunstneren stod overfor et helt annet problem: Etter at mesénvesenet og det religiøse rammeverket hadde forsvunnet, trengte kunsten og kunstnerne en ny legitimering. Det er denne som har fått sin mest berømte oppsummering i Percy Shelleys utsagn: ”Poets are the unacknowledged legislators of the world”. Som en utvalgt på vegne av menneskeheten er det kunstneren som skaper verden; viser oss hvordan den egentlig er. Denne forestillingen om den utvalgte kunstnersjelen med spesiell innsikt forsetter inn i modernismen. Borgerskapet på 1800-tallet knyttet sin selvforståelse til innsiktene fra disse unntaksmenneskene. Avantgardekunst og den apolitiske kunst-for-kunstens skyld kan begge ses på som reaksjoner på hva kunstnerne oppfattet som klamme omfavnelser fra borgerskapet.

Modernistisk kunst gjenspeiler en kaotisk og kompleks virkelighet, men befordrer likefullt forestillingen om at sannheten ligger der fremme et sted i det fjerne. I vår tid er det ikke så mye igjen av troen på dette. I likhet med kollapsen til psykoanalysen, har troen på at kunsten skal grave frem en skjult sannhet, forvitret. Kunsten er like overfladisk som alt annet, og postmodernistisk kunst viser dette. (Alt vi f. eks. mener om en persons indre, er tolkninger av dennes ytre og handlinger. Likedan forholder det seg med kunsten. Den gir ingen unik tilgang til sannhet eller forståelse). Problemet er ikke at kunstnere overskrider grenser.

Problemet i vår postmoderne tid er et helt annet: Idag er det mulig å tenke seg en tilstand uten kunst. Det er nytt. For hundre år siden var kunst og kunstverk integrert i selvforståelsen til den dominerende klassen (borgerskapet). Modernismen satte en stopper for dette. Kunsten er idag en subkultur blant mange andre. Kunstnerne er finansiert av staten; det betyr at staten ikke føler seg truet av dagens kunstscene. Unge kunstnere vil være subversive, men publikum gjesper. For de som velger å involvere seg i kunstfeltet, tilbys det full livssynspakke. Men man kan velge å la være. Derfor kan kunsten tenkes vekk. Det ville sikkert ha blitt litt grått og kjedelig for enkelte, men likefullt en gjenkjennbar verden hvor alt fortsatte som før.

(Antatt, men ble foreldet mens det lå på desken)

Legg igjen en kommentar

“DET HENDTE OGSÅ HER”: THE EARLY DAYS

Kjetil Rolness som plagiator

Kjetil Rolness fikk stor oppmerksomhet da han i 2004[1] og 2005[2] gikk ut med plagiat-beskyldninger mot en rekke norske forfattere. I tillegg til de notoriske sjarlatanene Jahn Otto Johansen og Ketil Bjørnstad, hadde Rolness flere nye navn å komme med, deriblant Undset-forsker professor Liv Bliksrud som Rolness mente hadde forsynt seg vel og godt av Kristin Johansens hovedoppgave i idéhistorie om nettopp Sigrid Undset. Kristin Johansen er Jørn Mortensens hustru. Jørn Mortensen er gitarist Penthouse Playboys. Bliksrud var relativt vred i sitt motinnlegg tre dager senere.[4] Og Johanssens veileder, Trond Berg Eriksen, ringte Johansen for å irettesette henne. Fire dager etter dette igjen, stod Rolness på sitt[5] og avsluttet med å antyde hans anliggende som ble grundig gjennomgått i første nummer av Prosa 2005: “Min hensikt var å ta opp underbelyste, prinsipielle kildeproblemer i kjøvannet av Alnæs-saken, og jeg har de seneste dagene mottatt flere bekreftelser på at dette er riktig og viktig.” Han lot imidlertid anklagen mot Bliksrud koke vekk i kålen.

Siden Prosa-artikkelen ikke er tilgjengelig på internett, og de færreste sannsynligvis har den present, skal jeg her gjennomgå noen av hovedpoengene fra Rolness’ “«Det hendte også her». Plagiering — ikke bare en Alnæs-sak.” Og jeg skal gjøre en like original vri som Carl E. Schorske gjør i Fin-de-siècle Vienna; der bruker han Freud på Freud. Jeg skal nå bruke Rolness på Rolness. 2005-utgaven av Kjetil Rolness på 1986-utgaven av Kjetil Rolness. Sistnevnte skrev i musikkavisen Beat en middels lang artikkel om musikkartisten Screamin’ Jay Hawkins som igjen var blitt aktuell og populær fordi hans store hit “I Put a Spell on You” var blitt benyttet i Jim Jarmusch’ film Stranger than Paradise fra 1984.[6]

Og grunnen til at dette lar seg gjøre — og at det har interesse — er at det meste som ikke er tidstypisk, impresjonistisk musikkavis-preik, er plagiat av Gerri Hirsheys eminente bok Nowhere to Run. The Story of Soul Music.[7]

Kjetil Rolness: “I noen tilfeller foreligger direkte plagiat: avskrift uten referanse.”[8]

Hirshey, side 15:

Summer, 1954, Herman’s Bar in Atlantic City, New Jersey:

Backed by the house band, Jay is onstage singing when the woman walks into the hot, smoky room, and pushes her way through the crowd to the front of the stage. She is staring fixedly at the singer, rummaging in her purse. At the glint of metal a few patrons back off. The lady lobs a shiny object toward the stage, and it lands between Jay’s feet. He recognizes his apartment keys.
He looks up to see the woman blowing him a kiss before she disappears back into the crowd. There are still two songs left in the set, and Jay wails through them before he replaces the mike in the stand.

[…]

Jay walks next door to his apartment and finds it locked. When he gets in, there is no woman. Her clothes are gone. The mirror has been stripped of photographs.

“Good-bye my love” was all she wrote, in scarlet lipstick, on the glass.

And there is loosed upon the waterfront a terrible scream. Jay will remember it as the most painful of his life. “Only one,” he tells Mom later, “that found its way out of my big mouth directly through my heart and guts.”

The soulful moment.

Jay sits down on the bed and commences to write. Already he knows the key and the tempo. The song would be dedicated to her. He would just conjure her face and scream out the words.

“I put a spell on you because you’re MINE.”

Rolness, side 26 [2. bit]:

Vi er nå direkte inne fra Herman’s Bar i Atlantic City, New Jersey, USA, en sommerkveld i 1954. Screamin’ Jay Hawkins synger med stedets husband. Plutselig kommer en kvinne opp til scenen, kaster noe blankt noe som lander mellom beina på Hawkins, sender han et smellkyss, og forsvinner. Screamin’ Jay kjenner igjen husnøklene sine, raser igjennom de to siste låtene i settet og løper hjem til leiligheten sin. Der er kjæresten og alle eiendelene hennes borte. På speilet står det skrevet med rød leppestift: “Good-bye my love”. Hawkins opplever det mest smertefulle øyeblikket i sitt liv og utstøter et hjerteskjærende skrik. Slik bare han kan. Han setter seg ned på senga og skriver i ren desperasjon kjærlighetserklæringen “I Put A Spell On You”, en tittel som vel best kan oversettes med: “Jeg Forhekser Deg”.

Kjetil Rolness: “Andre ganger dreier det seg om påfallende “tekstnærhet” eller utilstrekkelig kildehenvisning.”[9]

Hirshey, side 15/16:

On the Grand label, “I Put a Spell on You” is heard by virtually no one, sinking like the seven previous singles Jay has made. But when Jay recuts it for Okeh Records, it is a hit. Soon after its release in 1956, radio stations deem two bars’ worth of moans and groans “cannibalistic,” and the record is banned.

Rolness, side 26 [2. bit]:

“Spell” ble gitt ut på etiketten Grand og floppet. Men på Colombias R&B-merke ble den en hit i 1956, etter at to takter med Screamin’ Jays orale utgytelser måtte fjernes fordi radiostasjoner menet det var “kannibalistisk”.

Hirshey, side 9:

[T]he flamboyant career of deejay Alan Freed, the man who claimed to have invented the term “rock ‘n’ roll.

Rolness, side 27 [7. bit]:

Mannen som engang søkte om å få copyright på termen “rock & roll”, den legendariske Djen Alan Freed,…

Hirshey, side 21:

A few close calls stand out, like the night Ben E. King and the rest of the Drifters shut the coffin lid all the way as a joke.

“The band was playing my introduction, so nobody could hear me screaming. Somehow, just as the air was running out, I managed to rock enough so the thing fell off the cart and busted open.”

Rolness, side 27-28 [10. bit]:

Og så har vi den gangen da The Drifters låste Jay inne i kisten, og han klarte så vidt å velte kisten ned fra vognen slik at den åpnet seg før oksygenet ble oppbrukt. En versjon av historien sier det hele var en spøk fra The Drifters-guttas side.

 

Kjetil Rolness: “Man gjengir, etterligner eller bearbeider andres skrifter under dekke av å tenke og skrive selv.”[10]

Colman[11], side 88:

Yet there could never be any real compromise from Screamin’ Jay. Even the success of the rock acts whom he may well have influenced — Alice Cooper, the Tubes and Kiss — went nowhere in persuading the originator to sell out.

Rolness, side 27 [8. bit]:

De åpenbare kopister [!] – Screamin’ Lord Sutch og Arthur Brown er allerede nevnt. Mindre eksentriske, men også de avhengige av Screamin’ Jays forarbeid — Alice Cooper, The Tubes, Kiss, Ozzy Osborne, the Cramps. Enten de er klar over det eller ikke.

Kjetil Rolness: “[A] siterer [B] to ganger ved navn i teksten, men skal vi tro [C]er det umulig å skjønne at mesteparten av det andre innholdet i denne delen av boka også stammer fra samme sted.”[12]

Kjetil Rolness nevner Gerri Hirshey to ganger i løpet av sin artikkel. Nesten helt i begynnelsen slår Rolness fast: «Gerry Hirsheys høyt ansette soul-historikk “Nowhere to Run” viet innledningskapittelet til [SJH] alene.» Dette er ikke en referanse; kun et fakta. Gerri Hirshey nevnes andre og siste gang i artikkelen på side 27, i “5. bit”: “Gerri Hirshey skriver om de såkalte Bluesshouters: «Those guys knew the devil, but they never went so far as to lend him their voices»”

That’s it.

KOPISKRIVER ROLNESS BEGYNNER Å BLI SLITEN

Hirshey, side 13-14:

Jay has written some songs for himself; he has the band down pat. If the Atlantic people agree, Tiny says that Jay can cut a few songs solo. His optimism pales, however, this day in 1953 when he arrives at the dumpy office on West Fifty-sixth Street that doubles as Atlantic’s studio. He is introduced to a young but prematurely balding man named Ahmet Ertegun.

Tiny says he is a Turkish guy, father’s a big shot diplomat in Washington. This Ahmet was a friend of Ellington’s, it was said. Had some sort of Jones for black music. Twenty years down the road, Ertegun’s indulging those infatuations would let him sell Atlantic to Warner Communications for more than $20 million.

But this day he is just a beginning producer, and a nervous one at that. Jay watches him closely. This man is everywhere, twirling dials, adjusting recording levels, nodding happily as Tiny jogs through his session. It’s been deceided that once Tiny has finished, Jay can record two sides. He starts with “Screamin’ Blues,” an original composition that, after too many takes, has Ertegun blinking in frustration.

“No, no. I don’t like that. Again.”

            Four times Jay starts out, bawling over an athletic piano, and four times Ertegun is left frowning. The stuff is too, um, raw. Couldn’t Jay pretty it up? The band sits back, shaking saliva out of their horns, watching the confrontation.

Ertegun brightens. “I want it to sound more, um — something like Fats Domino.”

“What the fuck you have me here for? Why don’t you go and get Fats Domino? I wrote the song. I’m just now breakin’ into the business. And this is the kind of act I want to have. I want to be known as the Screamer!”

“Bring it down some. Relax,” Ertegun says soothingly.

“You go to hell!”

Rolness, side 28 [12. bit]:

“What the fuck you have me here for? Why don’t you go and get Fats Domino? I wrote the song. I’m just breakin’ into the business. And this is the kind of act I want to have. I want to be known as the Screamer!”

“Bring it down some. Relax,”          

“You go to hell!”

Slik smalt ordene mellom Hawkins og Jerry Wexler en dag i 1953 da de var i studio for å spille inn….

 

AVSLUTNING

I 1986 er Rolness plagiator. I 1992 bokdebuterer Rolness med Vulgær og vidunderlig. I 2004 og 2005 refser han forfattere for å være plagiatorer og norsk offentlighet for at slike avsløringer ikke får konsekvenser.

Men så blir spørsmålet: Når konverterte Kjetil Rolness fra plagiator til original ikke-plagierende forfatter? Svaret er foreløpig: En gang mellom 1986 og 2004.

ETTERORD

Da jeg avsluttet denne artikkelen, samlet jeg sammen datautskriftene jeg hadde benyttet, og stilte dem ved siden av Vulgær og vidunderlig. Klemt inn ved siden av Rolness’ debutbok stod det en VHS-kassett med håndskrevet etikett: Incredibly Strange Film Show. Jeg aner ikke den kommer fra. Noen må ha glemt den.

•••

Litteraturliste

Bliksrud, Liv: “Rolness og plagiat”. I Dagbladet 23. november 2004. http://www.dagbladet.no/kultur/2004/11/23/415343.html

Colman, Stuart: They kept on rockin’. Dorset (U.K.) 1982.

Hirshey, Gerri: Nowhere to Run. The Story of Soul Music. London 1984.

Rolness, Kjetil: “«Det hendte også her». Plagiering — ikke bare en Alnæs-sak.”.

I Prosa nr. 1, 2005. Side 6-18.

Rolness, Kjetil: “Plagiering uten like”. I Dagbladet 20. november 2004, side 4.

Rolness, Kjetil: “Professorer og plagiat”. I Dagbladet 27. november 2004. http://www.dagbladet.no/kultur/2004/11/27/415850.html


[1] Dagbladet 20. november 2004

[2] Prosa nr. 1, 2005

[4] Se litteraturliste.

[5] Se literaturliste.

[6] Filmen fikk imidlertid ikke norsk premiere før første uken i mars 1987.

[7] Se litteraturliste.

[8] Rolness 2005: 7-8.

[9] Rolness 2005: 8.

[10] Rolness 2005: 7.

[11] Se litteraturliste.

[12] Rolness 2005: 15.

3 kommentarer