Archive for category Anmeldelser

The greatest love story of them all

Mytisk barokkopera som postmodernistisk cabaret. Tidløst svik blir samtidig moro på Torshov, skriver Kjetil Korslund om Dido + Aeneas på Torshovteatret.

Dido + Aeneas, Torshovteatret, Nationaltheatret, 2015. På bildet fra venstre: Ole Willy Falkhaugen, Kristian Alm, Christian Skolmen, Kristian Støvind, Bernhard Arnø.

Om Torshovteaterets Dido + Aeneassa regissør Sigrid Strøm Reibo før prøveforestillingen 16. april at de har forsøkt å ta stykkets grunne rollefigurer på alvor. Dette må være en spøk, siden Henry Purcell og Nahum Tates opera selvfølgelig ikke har noe med psykologisk realisme å gjøre.

I Vergils versjon av historien må Aeneas, som har tapt Trojanerkrigen, svike Dido fordi han av gudene er pålagt en viktigere oppgave: Han skal grunnlegge Roma. Men Dido svek først sin avdøde ektemann Sychaeus, siden romerske kvinner ved giftemål lovet absolutt troskap utover døden. Familiens ære var viktig. Det vi kaller romantisk kjærlighet, fantes ikke.

I Henry Purcells opera fra 1688 (eller litt før), har storyen endret seg: Det er fremdeles gudenes plan at Aeneas skal grunnlegge Roma, men kjærlighetsforholdet til Dido blir her avbrutt tidligere – av et falskt sendebud («Merkur»). Dido har nemlig en fiende i The Sorceress og hennes hekser hvis største lykke er å ødelegge for Dido. På slutten av 1600-tallet i Nahum Tates libretto er det altså en trollkvinne, heller enn gudene, som river opp familielykken. Stykket ble i sin samtid også lest allegorisk: Aeneas var James II, Dido var England og The Sorceress og hennes hekser var katolisismen.

Den opprinnelige versjonen av Dido og Aeneas ble oppført på en pikeskole på 1680-tallet. Deretter ble operaen delt opp og brukt som pauseunderholdning mellom aktene i andre stykker. I denne oppklippingen gikk en god del av musikken tapt. Det eldste partitur som finnes er fra 1750, og Purcells musikk som vi i dag kjenner den, kan derfor være endret en del siden den ble skrevet ned. På slutten av viktoriatiden ble operaen gjenoppdaget og satt sammen på nytt.

Postmodernistisk cabaret
Forestillingen på Torshov er blitt en postmodernistisk cabaret, hvor dramaets historie og virkningshistorie trekkes inn. Den runde plattingen foran en scene, med amfi omkring, er slik teatrene trolig var i antikken. Reibo lar mannlige og kvinnelige skuespillere fremstille jentene som uroppførte operaen – med parodier på hvordan prepubertale jenter kunne tenkes å fremføre et stykke hvis dimensjoner gikk over hodet på dem. Operaen fremføres på originalspråket, men vi får innledende forklaringer på norsk, av en jente (Bernhard Arnø) som forklarer hva vi skal se. Forklaringen er åpenbart skrevet av en voksen og jentene later som om de forstår hva de fremlegger og fremviser. Dido og Aeneas seksualakt blir således en kantete lekeslåssing med abrupt tørrkyssing og kiling.

I operaens versjon av 4. sang i Æneiden er Didos søster blitt til hennes venninne Belinda (Lena Kristin Ellingsen). Feminin og fin prøver hun å vekke livslysten hos den oppgitte og triste Dido. Den kjekke Aeneas kommer i form av Christian Skolmen med collegejakke, jeans og sneakers. Det blir instant kjærlighet. Men det er klart for nytt cabaretinnslag: The Sorceress (også Ellingsen) og hennes medsammensvorne skal jo ødelegge. Her er hun en satanistisk femme fatale, en nattklubbsangerinne båret frem av dansere med geitemasker. Den falske Merkur i rød bodysuit kommer krypende opp av en lem innhyllet i tørrisdamp.

Ulike lag
De stadige henvisningene til ulike lag i dramaet og skifte i scener, spillestil og tempi gjør denne drøyt timeslange forestillingen meget underholdende. Oppfinnsomheten er stor: Siden prologens musikk er tapt, lar Reibo den erstatte av at jentene gruppefremfører en eksposisjon som pantomime. Videre får vi som en allegori midt i stykket fremstilt myten om Diana og Aktaion: Han så henne naken mens hun badet. Diana forvandlet ham da til en hjort slik at han ble drept av sine egne jakthunder. Dette kan vi tolke som Didos reaksjon på å bli forlatt av Aeneas etter at hun hadde investert sitt svik overfor Sychaeus; eller vi kan tolke det som en nåtidig kvinnes reaksjon på en mann som sviker eller bare er uønsket.

Kun selvmordet venter Dido, men hun vil hevne seg på Aeneas og hans grandiose prosjekt: Didos Karthago angrep Aeneas’ Roma. Å vekke en kvinnes lidenskap er ikke ufarlig. Aeneas prøver å godsnakke med henne, tilbyr seg å bli likevel, men hun vet at spillet er tapt. Og slik ender det også på Torshov.

Liksom-autentisk
Dido + Aeneas anbefales på det varmeste. Musikken er liksom-autentisk og fremføres av et orkester som på sirkusmanér sitter over sceneteppet. Jeg fikk flere assosiasjoner til Peter Greenaways filmer, og det er ikke underlig, siden Michael Nyman som har laget musikken til alle de mest kjente, regelrett parafraserer musikk av Purcell. Sangnumrene er ikke kompliserte, men fremføres stilrent og uten ironi. Cabaretløsningen må sies å være smart for en liten trang scene som Torshovteateret. At en så burlesk løsning på en opera klarer både å underholde, og å dra med seg alle de historiske referansene i et mytisk drama som gjennom århundrene er blitt strukket i alle retninger både i tolkning og fremføring, er overraskende. Og imponerende.

Anmeldelsen er basert på premieren 18. april

Nationaltheatret/Torshovteatret:
Musikklab volum 4
Dido + Aeneas
Henry Purcell, musikk
Nahum Tate, libretto

Sigrid Strøm Reibo, regi
Oleg Glushkov, koreografi
Simon Revholt, musikalsk ansvarlig og musikkarrangement
Milja Salovaara, Scenografi og kostymedesign
Øyvind Wangensteen, lysdesign
Greta Bremseth, maskør
Njål Helge Mjøs, dramaturg

Med:
Lena Kristin Ellingsen, Bernhard Arnø, Christian Skolmen, Ågot Sendstad, skuespillere
Kristian Alm, Kristian Støvind, Ole Willy Falkhaugen, dans

(Publisert på http://www.scenekunst.no 28. april 2015)

Legg igjen en kommentar

Vår lutefisk er så fast en borg

Statsteaterets 1880 – Amerika er et familiedrama som omhandler nordmenn som kjempet for å opprettholde et lite Norge i Chicago. Det er dynamisk, morsomt, og til ettertanke.

1880_stats-stig_h_dirdal-11

Det er ikke så lenge siden Norge trådte inn i verden og velstand, og rurale atavismer herjer: Vi føler oss både overlegne og underlegne på en gang. I utlandet tolker vi gjerne folks gjestfrihet som et tegn på at de blir veldig glade for å møte nordmenn, og vi elsker å høre om oss selv. Men vi er også pottit-Norge hvor alt er feil. Vi lever godt med dette tvisynet.

På begynnelsen av andre halvdel av 1800-tallet var det stor nød i Norge, og de med tæl dro til USA. Overfarten var slett ikke ufarlig, så det var en kalkulert risk for å prøve å skape seg et bedre liv (slik sett det samme som med afrikanerne som i dag prøver å ta seg inn i Europa via Middelhavet). Mange nordmenn endte opp i byer, særlig Chicago. De opptrådte isolasjonistisk, og det gjør de fremdeles: Ingen hvite amerikanere er så rasistiske og reaksjonære som etterkommerne av nordmenn, og særlig mattradisjoner holdes besatt i hevd.

Nordmennenes rigide opprettholdelse av egen kultur og demonisering av alt ikke norsk, var ikke uten omkostninger: Tidlig på 1900-tallet var etterkommere av nordmenn overrepresentert på mentalinstitusjoner i USA. I dag er blonde etterkommere av skandinaver er etterspurt, og overrepresentert, blant prostituerte i USA. Pietistiske etterkommere av nordmenn prediket alkohol- og sexmoral, men gjorde uten store kvaler hva som gjøres måtte for å overleve.

I Statsteaterets forestillingsserie Norge 1066–2066, hvis prosjekt er å se hvordan norsk samtid kommer til syne i norsk fortid (og fremtid), er 1880 – Amerika deres femte forestilling: Fotografen Caroline ankommer Amerika med oppdrag om å lage en illustrert bok om hvordan man skal overleve i det nye landet. På overfarten treffer hun Otto som skal oppsøke sin bror Salomon med sønner. Mor er forsvunnet, men har etterlatt seg en liten datter. Caroline tilbys en plass i familien og ser tilbudet som perfekt for hennes bokoppdrag.

Salomon er familiens pater familias. Han styrer familien og dens bedrift med autoritær og muligens kjærlig hånd. Den forsvunne moren var en hore, forteller han sønnene Johannes og Gabriel, og Chicago er det nye Babylon. Salomon tviholder på lutefisk som tradisjon og forretningsidé: Det er bare et tidsspørsmål før de bedervede amerikanerne vil skjønne at dette er den ypperste føde, og i mellomtiden må nordmennene holde sin sti ren.

Caroline må begynne å arbeide som hushjelp for andre familier. Hun blir utnyttet og velger å ta seg bedre betalt for umoralen som gledespike. Salomons datter Sara gifter seg med en neger, og går til grunne (om det er en sammenheng, blir interessant nok ikke avklart for publikum). Sønnen Gabriel (som som barn drepte Salomons sadistiske storebror) er familiens bulldog som tyr til den nødtørftige vold. Den feminine og pragmatiske Johannes ønsker å bli amerikaner (han forstår ikke hvorfor man tviholder på det norske i Amerika). Ikke bare det: Han har også forelsket seg i datteren til amerikanske Miller – Salomons nemesis på lutefiskmarkedet i Chicago. Dette er selvfølgelig uhørt: Salomon har fått brakt over sønnenes trauste og tunge kusine Helga som er ordinær og beskjeden – perfekt konemateriale for Johannes ifølge Salomon: «Vakre kvinner har Satan i seg; hvem har vel lyst til å ligge med Satan?» Salomons utflytende bror Otto overtar morsrollen i familien og passer på at alle trives og at alt koseliggjøres så langt vidt Salomon og økonomien tillater.

Det skal ikke stor fantasi til for å skjønne at Statsteateret vil sette vårt blikk på dagens ikke-europeiske innvandrere i relieff ved å vise hvordan emigrerte nordmenn tedde seg, og ble sett av amerikanere på 1800-tallet. Til å begynne med fungerer dette utmerket, men poenget blir etter hvert så gnidd inn, at jeg skulle ønske regissør Yngve Sundvor og hans rockeband (som han omtaler ensemblet) hadde gått motsatt vei og heller lett etter forskjeller. Men det er nå engang ikke deres agenda. Det skjer imidlertid noe paradoksalt når man overstyrer et didaktisk poeng. For man begynner å tenke: Hvor representative for dagens nordmenn er de tradisjonsbesatte etterkommerne av 1800-tallets nordmenn i USA? Er dette sammenlignbart med f.eks. hvordan norskpakistanere idag representerer pakistansk kultur?

Det er et imponerende driv over forestillingen. De fire skuespillerene flytter seg raskt fra rolle til rolle og tablå til tablå. Det kunne ha blitt kaotisk, men bruk av kontentum, musikk, lys og projiserte bilder, binder scenene sammen, og skuespillerkunst gjør at vi kastes inn i dem med hurtigtogfart. Især vil jeg fremheve Per Kjerstad i den vanskelige rollen som Salomon. Han alene skal representere alt det som i dag for oss virker anakronistisk og pietistisk, og det ville ha vært en fristelse å karikere en slik figur i etterpåklokskapens klare lys. Det gjør ikke Kjerstad: Han bruker sin sjarm og autoritet til å legemliggjøre en moralsk praksis vi i dag ikke ønsker å bli minnet om. Meget imponerende. (At den adskillig eldre Gard Eidsvold spiller hans sønn, er kanskje litt rart, men fysiognomikkens lover er skjebnesvangre innen teatermediet.)

Projiserte bilder som kulisser kommenterer handlingen, og viser omtalte hendelser og personer. Det er en stram økonomisering med oppfinnsom bruk av virkemidler (en kroppsbevegelse eller en enkel rekvisitt er ofte tilstrekkelig til at scenen settes) – slik sett er sammenligningen mellom Statsteateret og et rockeband riktig. Miller for eksempel, vises alltid kun som en karikatur: i forvridd og selvsikker mine med sigar. Tilsvarende gjøres med hans tiltrekkende datter som bare vises frosset i et vitalt gledesutbrudd ledsaget av forlokkende musikk fra det nye Babylon.

Caroline får aldri laget boken om hvordan å overleve i Amerika. I storbyen ble hun først utnyttet, deretter hore, og til slutt… giftet hun seg med Salomon. Hennes bokprosjekt om overlevelse måtte vike for hennes egen overlevelse, og den var slik mange kvinner valgte eller ble tvunget til å leve etter «det store hamskiftet» (Norges forsinkede industrialisering). Her finnes mange dokumenter i vår naturalistiske skjønnlitteratur: Se for eksempel Christian Kroghs Krogs Albertine og Hulda Garborgs Et frit forhold (eller les Norgeshistorie!)

Det er i dag mellom 10 og 20 millioner amerikanere med norske aner. Hvorvidt dette er noe å glede seg over, er uavklart. Statsteateret vil åpenbart at vi skal lære av fordums feil, men faktum er jo at etterkommerne av nordmenn i USA er oppsiktsvekkende lite integrert – hva kan vi lære av det?
Statsteateret og Rogaland Teater: 1880 – Amerika

Anmeldelsen er basert på Oslopremieren på Oslo Nye, Trikkestallen, 7. mai.
Varighet: 80 minutter

Manus: Yngve Sundvor i samarbeid med skuespillerne
Skuespillere: Cato Skimten Storengen, Kim Sørensen, Gard B. Eidsvold og Per Kjerstad.

Regi: Yngve Sundvor

Dramaturg: Morten Kjerstad

Legg igjen en kommentar

Unødvendig og slapp kanon

Feminister klager ofte over den mannlige kanon. Her er to kvinner som bare repeterer den. Uvisst av hvilken grunn.

Det er blitt populært å lansere kanon-oversikter igjen; ikke minst på grunn av den koleriske bulldoseren Harold Bloom, som oppildnes og intensiverer publiseringen jo flere som dømmer hans meninger nord og ned. For øvrig har Bloom fått en hjelpende hånd i Camille Paglia, som nok har gjort Bloom spiselig for nyere radikale og marginaliserte miljøer.

Scruella Servil

Ane Farsethås og Øyvor Dalan Vik, henholdsvis litteratur- og filmkritiker i Dagens Næringsliv, vil medEssensielt gi oss et innblikk i «litteraturens og filmens klassikere», nærmere bestemt 175 verk innenfor litteratur, drama og film. Men utvalget av fiksjonslitteratur og fiksjonsfilm er oppsiktsvekkende tradisjonelt. Dalan Vik, kvinnen bak spaltistpseudonymet Scruella De Ville, påstår: «Under arbeidet med denne gjennomgangen har jeg havnet i utallige diskusjoner, både med meg selv og kolleger.» Disse diskusjonene har enten vært ørkesløse eller uvesentlige, for det finnes ikke spor av dem i Essensielt. For dette er en bok skrevet av Scruella Servil.

Jeg forstår ikke hvorfor F&V ikke har nyttet høvet til å lansere egne og underkjente favoritter. Da kunne de ha laget en mye mer interessant bok, og fått masse gratis PR ved å vifte med palimpsest-flagget («palimpsest» er skrift skjult av mannlig skrifttradisjon, noe feminister graver frem og rekonstruerer).

Jeg får komme med noen eksempler på noen savn: Romaner: Edgar HuntlySt. LeonTrætte Mænd,Mademoiselle P. og Tod eines Kritikers. Filmer: Svenske Amorosa, de finske Brønnen og The Prodigal Son (Tuhlaajapoika), Rumble FishFunMetal Skin og Shallow Grave.

Repetisjonelt

Filmhistorien har fått 40 prosent av sidetallet til litteraturhistorien. Det virker rimelig, både med hensyn til historisk vekting og forfatternes evner. Artiklene er korte, som regel bare 20-35 setninger. Å skrive aktuelt, relevant, originalt og godt på så liten plass, er vanskelig. Farsethås kommer seg rimelig bra fra oppgaven. Vik sliter åpenbart mer, kun hjulpet av en stabel sekundærlitteratur og kort fartstid som filmkritiker.

«Essens» konnoterer hovedsakelig noe abstrakt og uforanderlig, altså nærmere langue enn parole. Og selv om F&V ikke selv forandrer noe som helst, er det åpenbart at en slik revisjon pågår hele tiden – ikke minst har feminister de senere årene kastet seg over hvert lille kremt fra Harold Bloom. Og ifølge den uhistoriske og konservative elitisten T. S. Eliot kan kanon-endring endatil skje uten at kritikere blander seg inn; han har beskrevet hvordan dette påstått ahistoriske hierarkiet objektivt korrigerer og justerer seg selv (sic) når tiden en sjelden gang er inne.

Klanen forever!

Hvilke vurderinger som ligger bak å begynne filmgjennomgangen med rasist-mastodonten Birth of a Nation vet ikke jeg, men uansett er det bare tull at D. W. Griffiths «etter sigende skal ha stilt seg helt likegyldig til Dixons bejubling av rasismen …». Griffith kjente godt til begge romanene og Dixons dramatisering av disse, så den tids- og stedstypiske neger-advarselen er ingen arbeidsulykke. Dalan Vik minner for øvrig leseren om at «begrepet rasisme ikke hadde samme innhold i 1915 som i dag».

Nei, det kan man trygt si. Her snakker vi ikke om politisk korrekt språkbruk: Lynsjinger av svarte var nærmest hverdagskost da filmen ble laget. Viks påtatt blaserte estetiske forsvar for denne filmen holder ikke mål. Det er filmhistorisk uomtvistelig at filmen er viktig når det gjelder narrasjonsteknikk; ut over det ser jeg ingen grunn til å starte hver bidige filmhistoriske gjennomgang med dette hvite teppet til Ku Klux Klan.

Slappere enn leksika

Det er lett å se hvilke tekster det er lagt arbeid i, og hvilke som er basert på bruktinformasjon og oppslagsverker. Begge forfatterne har en del meget gode artikler (romanen Don QuijotePeer Gynt, romanen Sult, filmen Frankenstein (1931) og M, men de fleste er slappere enn hva man kan finne i leksika. Og da undres han & hun hva som er vitsen med hele verket.

Den innbundne og illustrerte boken henvender seg i norsk tradisjon til et publikum som antas å ikke vite noe som helst om litteratur- og filmhistorie. Når skal norske forlag begynne å utgi bøker som tar høyde for at nordmenn og -kvinner er blant de folkeslag «som leser mest» og «har mest utdannelse»?

Generelt er den litteraturhistoriske delen saklig og ofte treffende. Den filmhistoriske er mer ujevn, impresjonistisk og har litt for mye klisjé-sirkulering. Likevel må boken regnes å være relativt vellykket ut i fra hva jeg tror den er tenkt å være. Men, jeg lurer virkelig på hvem som skal kjøpe denne boken: Har man studert, vet man mer enn dette for lengst, er man spesielt interessert: ditto. Vet man ingenting om litteratur og film, så har det sammenheng med at man gir totalt beng. Så: Cappelen, Farsethås og Vik: Hvorfor?

Publisert på http://www.nytid.no 17. desember 2005

Legg igjen en kommentar

Mellom det ideelle og det ekte

(Publisert i Kunst nr. 1, 2005)
Les resten av dette innlegget »

Legg igjen en kommentar

Livssynsbutikken er gjenåpnet

Kjell Arild Pollestad:
Peters svar. Kristendom for dannede hedninger og lunkne kristne
Cappelen 2007
239 sider
Les resten av dette innlegget »

Legg igjen en kommentar

Det kulturelle ubehaget

Kommer man nærmere det autentiske ved å gjøre seg enklere enn man er? Det kan virke som Hiorthøy og andre naivister tror det.

Kim Hiorthøy
Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig
72 sider
Oktober 2002

Rousseaus naturmenneske hadde en problemfri tilværelse: Uten anelse om hva det skulle bety å hevde seg, fartet det nakent og alene omkring, fortærte mat og sex etter behov, og dro videre, alene. Naturmennesket var i ett med naturen. Jeg-personen i Kim Hiorthøys nye bok med korttekster og tegninger, som for enkelthets skyld er kalt Kim, lider av et kulturelt ubehag. Han synes å idealisere en utgave av Rousseaus tankeeksperiment om hvordan mennesket var, før det begynte å forandre seg selv og sine omgivelser. Kulturen, kutyme, høflighet, dagligspråk; alt dette virker slitsomt og krevende for Kim.

Nakent

Tekstsamlingen begynner med en gjenganger i norsk skjønnlitteratur: Det ringer på, men hovedpersonen åpner ikke. Denne scenen er forlengst blitt en klisjé, det hindrer likevel ikke Hiorthøy i å benytte den. Det virker snarere som om Hiorthøy bevisst bruker klisjeer, særlig i beskrivelse av følelser, for å få frem kontrasten mellom det nære og ekte, som «Kim» stadig higer etter, og det fremmedgjorte samfunnet som gjør alt vanskelig. Flere av bifigurene i boken er eksternaliseringer av naturmennesket Kim. For eksempel har vi en meteorolog som plutselig bryter sammen i latter mens han spør publikum om de egentlig innser hva slags samfunn de er del av. Eller vi har Henriette som står naken utenfor døren til Kim og forkynner at hun ønsker å kysse ham over hele kroppen. Tilsvarende kler Kim av seg foran en kvinnelig kunstner og sier han elsker henne.

Dyr er ålreit

Dyr i flere utgaver dukker også opp i tekstene. Kim kommuniserer bedre med disse stumme vesenene enn med mennesker. Han har en regelrett kosestund i beste Mykle/«Largo»-stil sammen med en ku. Han treffer en hyggelig hest på en benk, og kler av seg, siden hesten klarte seg fint uten klær. Samtidig slår tekstsamlingen melankolsk fast at drømmen om idyllisk samliv med dyr ikke er gjennomførbar fullt ut: vi får et eksempel på hvordan det går med Aud når hun stikker hånden inn til en løve i bur. Men uansett er det noe uproblematisk og naturlig med dyretilværelsen, som Kim savner. Bokens første tegning viser en hund, en suveren hund, som sitter ved et bord og røyker. Ved siden av sitter et menneske som har brutt sammen. Kjærlighetslivet til Kim er også problematisk: Han takler ikke, eller ønsker ikke å takle, noe som kan minne om forspill eller flørt. Han vil bare at sex skal skje av seg selv. Av og til plumper han ut med dette banale ønsket og bidrar på den måten til at de potensielle sexpartnere rømmer banen. Jørgen, en venn av Kim, prøver seg med en annen metode: Han tar ut hovedsikringen slik at han kan famle seg frem til Bodil i mørket.

Dårlig tenkt

Kim og hans venner ønsker å forsvinne fra det normale og krevende voksenlivet til det egentlige livet, bak fernisset. Innimellom dukker det opp scener fra barndom og ungdom, og det er typisk for naivisme-tradisjonen fra Loe, som Hiorthøy åpenbart er en del av: Voksne, hjemløse menn som dyrker den intense følelsen av tilhørighet og dyrking av enkle gleder som hører tidlige tenår til. Et premiss for den nye naivismen, er at man ved å gjøre seg dummere enn man er, kan nå frem til noe ekte eller naturlig. ? Snarere tvert i mot: Naivistenes banalisering og forenkling er nok et kunstgrep som bare bidrar til uklarhet. Koblet opp mot en myte om det enkle og ekte, kan det se poetisk og mystisk ut, men det er ikke noe annet enn en røykskjerm foran dårlig tenkning. I motsetning til mange av sine tilhengere hadde nemlig Rousseau forstått at det ikke finnes noen vei tilbake til naturtilstanden.

Legg igjen en kommentar

Lite nasjonalt sinnelag

Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud
Norge – et lite stykke verdenshistorie
Cappelen forlag 2005

Det går fort i svingene når Bromark og Herbjørnsrud påpeker norsk selvgodhet og norske forglemmelser.

Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud (B/H) har nå fullført trilogien som begynte med Blanke løgner, skitne sannheter (2001) og Frykten for Amerika (2003). Siste del, Norge — et lite stykke verdenshistorie, beskrives som en bok om våre oppfatninger av Norge og det norske, slik det presenteres i skolebøker og populærlitteratur.

På 1800-tallet foregikk en bevisst og ubevisst dyrking av Norge innen kunst, litteratur og vitenskap. Dette var ledd i en nasjonsbyggende overbygning som fokuserte på det man oppfattet som egentlig norsk, som nedtonet det som kom utenfra, netopp fordi det ikke var norsk.

Voi Voi!

Noe som definitivt ikke var norsk på 1800-tallet, var samekulturen. Samenn var godt og positivt i samvirke med vikingene. Det fikk ingen høre om på 1800-tallet, og vi har ikke hørt så mye om det siden heller. B/H påpeker hvordan det finnes samiske helter som hylles andre steder i verden, og som de færreste nordmenn idag har hørt om. Og allerede den romerske historikeren Tacitus nevner samene i sitt verk Germania. ”Skrithifinoi” går på ski (!) og bor i Thule.

Hvorfor er man ikke stolt av dette i Norge? Samerettsekspert Kirsti Strøm Bull treffer spikeren på hodet når hun peker på den norske kolonialiseringen av samene: “Norge vil fremstå som det motsatte av en kolonimakt, som et offer for kolonialisering, først under Danmark, deretter Sverige, og så den tyske okkupasjonen.” Fra 1681 ble sedelightesforbrytere sendt som straffanger til Finnmark — lenge før britene begynte å kolonialisere Australia med sine forbrytere.

I dag har samene “fått” det totalt uvesentlige Sametinget, og nøyer seg med å få kreve offentlig flagging med sameflagget 17. mai. De burde heller kreve garanterte plasser på Stortinget, slik urbefolkning har i mange andre land. Med hvilken rett skal ikke-samiske nordmenn i dag nekte dem dette?

Firehundreårsnatten

“Firehundreårig natten / Ruget over apekatten”, sier den gale Huhu fra Kairo i Peer Gynt. Firehundreårsnatten er blitt et begrep i norsk selvbilde etter dette. At Norge selv omtales som “apekatten” er det ikke så mange som har fått med seg.

Johan Sebastian Welhaven hadde skjønt det, og han fikk mye pepper for Norges Dæmring, hvor han påpekte hvordan Norge har nytt godt av fremmed frukt. Mer mottagelig var normenn for Nicolai og Henrik Wergelands myte om “det sorte hull”: Fra norsk vikingtid via beklagelig union med danmark, og tilbake til Norge, endelig fritt og fagert.

Allerede i 1920 hevdet historikeren Halvdan Koht at norsk historieskriving i lengre tid har forsøkt å skjule den danske kontrollen over Norge helt fra 800-tallet. Norske historikere er klar over dette, men som B/H påpeker: Hvorfor kommer ikke denne kunnskapen ut i allmennheten, det vil i praksis først og fremst si i skolebøkene?

Forøvrig var ikke unionen med Danmark noe sort hull. Unionstiden var mer lønnsom for nordmenn og norske bønder enn for dansker. “Lokalsamfunnene ble rensligere, rikere og mer dynamiske i kystbyene hvor kontakten med dansker, hollendere og utlendinger var størst.”

B/H fortsetter med mange interessant eksempler: Nordmenns delaktighet i slavehandelen; norsk nasjonalromantikk som er importert med hud og hår fra utlandet. Asbjørnsen og Moes folkeeventyr som i stor grad var importert fra andre land; Wergelands fascinasjon for islam; Einar Gerhardsen som kort tid etter invasjonen i 1940 ville samarbeide med tyskerne (!); innvandringsstoppen som ble midlertidig innført i 1975 — inntil man hadde forbedret forholdene for dem som allerede var kommet.

En historisk fasit?

Til tross for alle forfriskende påminnelser er det noe utilfredsstillende med Norge — et lite stykke verdenshistorie. B/H tar konsekvent utgangspunkt i hva det er politisk korrekt å mene i dag. Derfor blir det noe døgnflueaktig over kritikken: Historiske aktører kunne ha gode, rasjonelle grunner i sin tid for å mene ting vi i dag finner hårreisende. Og motsatt kan det godt være at fortidige meninger som passer godt med dagens, viser seg å være basert en situuasjonsforståelse eller prinsipper som overhodet ikke var plausible eller “riktige”. B/H kommenterer ikke denne problemstillingen i det hele tatt. Og det har gått litt for raskt i svingene noen ganger:

Mary Wollstonecrafts Brev fra et kort opphold i Sverige, Norge og Danmark omtales som om hun på romantisk manér var på jakt etter det opprinnelige og egentlige i Norge fordi det var “helsebringende””. Hvor har de dette fra? Wollstonecraft var opplysningstenker, ikke romantiker. Hun dro ikke til Skandinavia for å beskrive folkelivet eller rekreere; hun skulle hjelpe sin eks-elsker Gilbert Imlay med å finne igjen en skipslast som var forsvunnet. Wollstonecraft var mest opptatt av at befolkningen, også i byene, var udannet. Hun så en viss sjarm i dette, men dyrket det ikke på noen måte.

Om den berømte jødeparagrafen, skriver B/H: “De ekskluderende ordene i paragraf 2 fra 1814, som Falsen så iherdig forsvarte ble [fordi Risnes] gjeninnførte paragrafen i 1942 en motivasjon for utryddelsen av jødene i Norge under Holocaust.” Til dette er det å si at historiske aktører ikke kan holdes ansvarlige for hva slags handlinger deres utsagn “motiverer” flere generasjoner senere. Dette minner for mye om fyllerøret til Jens Bjørneboe, hvor han vekselvis lanserte Friedrich Nietzsche og Richard Wager som den som “egentlig” var skyld i konsentrasjonsleirene.

B/H skriver at homofile “ble sendt en masse til nazistenes dødskamre”. Dette er en moderne myte. Sannsynligvis ble 15 000 homofile sendt i konsentrasjonsleir. 4 000 – 5 000 overlevde. Homofile ble av forskjellige grunner behandlet dårligere enn andre fanger, men at det foregikk en like klar utrenskning av homofile som jøder og sigøynere, er simpelthen ikke tilfelle.

Billig moral

B/H beklager seg også over at marginale grupper ble diskriminert under Gerhardsen-perioden. Til grunn for denne undringen må det ligge en forestilling om at velferdsstaten er uforenlig med diskriminering, eller mer spesifikt rasehygiene. Men det stemmer jo ikke: Nazi-Tyskland var bygget på samme velferdsideologi som sosialdemokratiske land.

Steriliseringen av tatere, som foregikk helt frem til 1970-tallet, er en skamplett av dimensjoner, det er det ingen tvil om. Men hvorfor nevner ikke B/H at mongoloide fremdeles blir sterilisert i Norge? Vet de det ikke, eller er de faktisk enige (det kan jeg vanskelig forestille meg)? Er ikke dette rasehygiene? “Man må skille mellom retten til å ha liv og retten til å gi liv,” som Jon Alfred Mjøen sa.

Det er lett å være “kritisk” til uhumskheter i fortiden. Men så veldig opplysende er det ikke. Det er en billig måte å være moralsk på. Det er ingen tvil om at Norges historie bør skrives på nytt, men det kommer da også til å skje. La nå bare dessertgenerasjonens historikere få litt tid på seg. Norge —et lite stykke verdenshistorie blir, på tross av alle sine viktige påminnelser, for lettlest, i dobbel forstand.

(Publisert i Ny Tid 7. oktober 2005)

1 kommentar