kjetilkorslund

Cand. philol. i idéhistorie. Foretrekker fred og ro med byens kakofoni som kontentum. Ville sikkert ha brukt Nordmarka hvis det ikke var så mange mennesker der.

Homepage: https://kjetilkorslund.wordpress.com

Om luddittene

 

bilde-63

bilde-64

Legg igjen en kommentar

Marinen møter dampskipet

bilde-70

Bilde (71).jpg

Publisert i Tekna #6, 2004.

Legg igjen en kommentar

The greatest love story of them all

Mytisk barokkopera som postmodernistisk cabaret. Tidløst svik blir samtidig moro på Torshov, skriver Kjetil Korslund om Dido + Aeneas på Torshovteatret.

Dido + Aeneas, Torshovteatret, Nationaltheatret, 2015. På bildet fra venstre: Ole Willy Falkhaugen, Kristian Alm, Christian Skolmen, Kristian Støvind, Bernhard Arnø.

Om Torshovteaterets Dido + Aeneassa regissør Sigrid Strøm Reibo før prøveforestillingen 16. april at de har forsøkt å ta stykkets grunne rollefigurer på alvor. Dette må være en spøk, siden Henry Purcell og Nahum Tates opera selvfølgelig ikke har noe med psykologisk realisme å gjøre.

I Vergils versjon av historien må Aeneas, som har tapt Trojanerkrigen, svike Dido fordi han av gudene er pålagt en viktigere oppgave: Han skal grunnlegge Roma. Men Dido svek først sin avdøde ektemann Sychaeus, siden romerske kvinner ved giftemål lovet absolutt troskap utover døden. Familiens ære var viktig. Det vi kaller romantisk kjærlighet, fantes ikke.

I Henry Purcells opera fra 1688 (eller litt før), har storyen endret seg: Det er fremdeles gudenes plan at Aeneas skal grunnlegge Roma, men kjærlighetsforholdet til Dido blir her avbrutt tidligere – av et falskt sendebud («Merkur»). Dido har nemlig en fiende i The Sorceress og hennes hekser hvis største lykke er å ødelegge for Dido. På slutten av 1600-tallet i Nahum Tates libretto er det altså en trollkvinne, heller enn gudene, som river opp familielykken. Stykket ble i sin samtid også lest allegorisk: Aeneas var James II, Dido var England og The Sorceress og hennes hekser var katolisismen.

Den opprinnelige versjonen av Dido og Aeneas ble oppført på en pikeskole på 1680-tallet. Deretter ble operaen delt opp og brukt som pauseunderholdning mellom aktene i andre stykker. I denne oppklippingen gikk en god del av musikken tapt. Det eldste partitur som finnes er fra 1750, og Purcells musikk som vi i dag kjenner den, kan derfor være endret en del siden den ble skrevet ned. På slutten av viktoriatiden ble operaen gjenoppdaget og satt sammen på nytt.

Postmodernistisk cabaret
Forestillingen på Torshov er blitt en postmodernistisk cabaret, hvor dramaets historie og virkningshistorie trekkes inn. Den runde plattingen foran en scene, med amfi omkring, er slik teatrene trolig var i antikken. Reibo lar mannlige og kvinnelige skuespillere fremstille jentene som uroppførte operaen – med parodier på hvordan prepubertale jenter kunne tenkes å fremføre et stykke hvis dimensjoner gikk over hodet på dem. Operaen fremføres på originalspråket, men vi får innledende forklaringer på norsk, av en jente (Bernhard Arnø) som forklarer hva vi skal se. Forklaringen er åpenbart skrevet av en voksen og jentene later som om de forstår hva de fremlegger og fremviser. Dido og Aeneas seksualakt blir således en kantete lekeslåssing med abrupt tørrkyssing og kiling.

I operaens versjon av 4. sang i Æneiden er Didos søster blitt til hennes venninne Belinda (Lena Kristin Ellingsen). Feminin og fin prøver hun å vekke livslysten hos den oppgitte og triste Dido. Den kjekke Aeneas kommer i form av Christian Skolmen med collegejakke, jeans og sneakers. Det blir instant kjærlighet. Men det er klart for nytt cabaretinnslag: The Sorceress (også Ellingsen) og hennes medsammensvorne skal jo ødelegge. Her er hun en satanistisk femme fatale, en nattklubbsangerinne båret frem av dansere med geitemasker. Den falske Merkur i rød bodysuit kommer krypende opp av en lem innhyllet i tørrisdamp.

Ulike lag
De stadige henvisningene til ulike lag i dramaet og skifte i scener, spillestil og tempi gjør denne drøyt timeslange forestillingen meget underholdende. Oppfinnsomheten er stor: Siden prologens musikk er tapt, lar Reibo den erstatte av at jentene gruppefremfører en eksposisjon som pantomime. Videre får vi som en allegori midt i stykket fremstilt myten om Diana og Aktaion: Han så henne naken mens hun badet. Diana forvandlet ham da til en hjort slik at han ble drept av sine egne jakthunder. Dette kan vi tolke som Didos reaksjon på å bli forlatt av Aeneas etter at hun hadde investert sitt svik overfor Sychaeus; eller vi kan tolke det som en nåtidig kvinnes reaksjon på en mann som sviker eller bare er uønsket.

Kun selvmordet venter Dido, men hun vil hevne seg på Aeneas og hans grandiose prosjekt: Didos Karthago angrep Aeneas’ Roma. Å vekke en kvinnes lidenskap er ikke ufarlig. Aeneas prøver å godsnakke med henne, tilbyr seg å bli likevel, men hun vet at spillet er tapt. Og slik ender det også på Torshov.

Liksom-autentisk
Dido + Aeneas anbefales på det varmeste. Musikken er liksom-autentisk og fremføres av et orkester som på sirkusmanér sitter over sceneteppet. Jeg fikk flere assosiasjoner til Peter Greenaways filmer, og det er ikke underlig, siden Michael Nyman som har laget musikken til alle de mest kjente, regelrett parafraserer musikk av Purcell. Sangnumrene er ikke kompliserte, men fremføres stilrent og uten ironi. Cabaretløsningen må sies å være smart for en liten trang scene som Torshovteateret. At en så burlesk løsning på en opera klarer både å underholde, og å dra med seg alle de historiske referansene i et mytisk drama som gjennom århundrene er blitt strukket i alle retninger både i tolkning og fremføring, er overraskende. Og imponerende.

Anmeldelsen er basert på premieren 18. april

Nationaltheatret/Torshovteatret:
Musikklab volum 4
Dido + Aeneas
Henry Purcell, musikk
Nahum Tate, libretto

Sigrid Strøm Reibo, regi
Oleg Glushkov, koreografi
Simon Revholt, musikalsk ansvarlig og musikkarrangement
Milja Salovaara, Scenografi og kostymedesign
Øyvind Wangensteen, lysdesign
Greta Bremseth, maskør
Njål Helge Mjøs, dramaturg

Med:
Lena Kristin Ellingsen, Bernhard Arnø, Christian Skolmen, Ågot Sendstad, skuespillere
Kristian Alm, Kristian Støvind, Ole Willy Falkhaugen, dans

(Publisert på http://www.scenekunst.no 28. april 2015)

Legg igjen en kommentar

Fascinerende og utmattende

Usedvanlig nitid granskning av Rudolf Steiner før han stiftet ­antroposofien. Fascinerende, velskrevet og utmattende.

Ved publiseringen av Charles Darwins Artenes opprinnelse i 1859, fikk den kristne åndeligheten en knekk for livet. De som lenge hadde ønsket religionen ut av fornuftens gebet, samlet seg nå om materialisme og positivisme. Men det fantes også mange som ville forene det nye, vitenskapelige verdensbildet med en type tro eller åndelighet. Men hva slags åndelighet?

Her måtte man oppsøke bruktbutikken for tro og livssyn, og mye rart ble funnet. Ektoplasma, spiritisme, åndemaning, fotografier av alver og gnomer, clairvoyance, diverse rekvisitter fra egyptisk religion. Og teosofi så klart. Denne perioden varte til langt innpå 1900-tallet og var det landskap Rudolf Steiner orienterte seg i – før han stifter antroposofien.

Den utvalgte.
Steiner hadde ingen intellektuell bakgrunn; han kom fra en fattig ­familie uten bøker. Men han var skoleflink, om enn alene: Han hadde ingen skolekamerater. Han hadde visse overnaturlige opplevelser i denne tiden, som han senere bar med seg som sikre tegn… fra et eller annet.

Steiner må tidlig ha sett på seg selv som et geni, en utvalgt. Slikt kan jo fort skje når man ikke har ballast eller et miljø til å moderere de mest grandiose selvbildene. Han lot seg fylle opp av både gamle og nye tenkere, og gjorde seg selv til deres overdommer. Det er fascinerende hvilken intellektuell heisatur/lysløype Steiner la ut på. På samme måte som den unge Victor Frankenstein med største alvor fordypet seg i alkymi, plukket unge Steiner opp forlengst parkerte tanker fra tysk idealisme: Goethes urplante fikk nytt liv, for å si det slik, i hvert fall i potten Steiner.

Nietzsche.
I likhet med mange andre, lot Steiner seg rive med av Nietzsches tanker. At man må konstituere verden og dens verdier selv, ut ifra sitt indre, var kjærkommen musikk for brukttenkeren Steiner. At det ikke fantes noen ånder og sjelelige oppvåkninger hos Nietzsche, var visst ikke noe problem, for den slags holdt Steiner orden på selv. Steiner var flittig til å lese seg selv inn i andres tanker og tilpasse deres filosofi hans egne høyst private intuisjoner. Etter en lovprisning av Nietzsche og hans betydning for fremtidskulturen, kommer det likevel plutselig: «Åndens formørkelse har hindret denne mannen i å skape et verk som sikkert ville ha blitt et av historiens mest usedvanlige.»

Steiner må ha følt at det var en plass ledig på toppen av tenkerhierakiet, og at det ville være både uhøflig og høyst upassende om han ikke inntok den selv.

Forskrudd. Kaj Skagen har lavkirkelig bakgrunn. Som mange andre følte han et åndelig vakuum da 70-tallsradikalismen feide over landet. Den ånden og individualiteten han søkte og ønsket, fant han hos Steiner og ­antroposofien. Etter hvert har denne tenkningen fått mange skudd for baugen: Siden praktisk talt alle foredragene til Steiner er blitt referert og utgitt, er det blitt vanskelig å snakke seg bort ifra Steiners mest forskrudde påstander. Steinerskolelærere som vurderer skalleform og aura på elever, og antisemittistiske avhandlinger til å backe opp Steiners egen raseteori, har ikke akkurat styrket antroposofiens rykte.

Men de rettroende holder ut. Det gjør også Skagen: Steiner og antroposofien er som en ungdomsforelskelse han ikke klarer å glemme, og som han skal kryste fornuft ut av. Det må nemlig være noe der, siden han selv som ung intellektuell falt i denne gryta.

Ingen avstand.
Det ligger mange års arbeid bak denne boken. Lik en åstedsgransker følger Skagen Steiner i alle hans gjøremål og skrifter. Når Steiner går, så går vi, og når Steiner leser, så leser vi – på Steiners måte. Det er meget interessant å følge dette kanskje-geniet omkring i det sene 1800-tallets Europa med dets villniss av oppbruddstanker, men det er også et problem at vi ikke får vurdert Steiner på avstand. Hvorfor er Steiner en uvesentlighet i filosofihistoren? Hvor rimelige var hans antagelser og tolkninger? Slike spørsmål kan Skagen vanskelig besvare, fordi for ham er Steiner og hans virke simpelthen gitt. Det er tydeligvis tolkningen av Steiner det kommer an på, ikke Steiner. «Der Doktor hat gesagt…» og så videre.

Hvorfor Steiner. Alle som har den minste interesse for det menasjerilignende tankelandskapet på slutten av 1800-tallet, vil finne mye å glede seg over i denne boken. Med flid og temperert ironi forteller Skagen detaljert om tildragelsene rundt hans tidligere idol. Språket er meget godt, og Skagen er flink til å avklare vanskelige ord for lesere som ikke er turnert i denne type terminologi. Men man spør seg stadig: Hvorfor denne avsindige ­interessen for Steiner?

Mens avantgarden lyktes med sitt prosjekt om å utviske skillet mellom kunst og ikke-kunst, mislyktes Steiner med sitt prosjekt: Han skulle nemlig endre hele verden via å endre hvordan vi så verden. Jeg skjønner ikke hva Skagen skal med Steiner, men tror han har levd så lenge med ham at han leser sin egen skjebne inn i læremesterens. Ingen bør dermed la seg overraske hvis det kommer mer, om Rudolf Steiner, fra Kaj Skagen.

(Publisert i Vårt Land 20. mai 2015)

Legg igjen en kommentar

Vår lutefisk er så fast en borg

Statsteaterets 1880 – Amerika er et familiedrama som omhandler nordmenn som kjempet for å opprettholde et lite Norge i Chicago. Det er dynamisk, morsomt, og til ettertanke.

1880_stats-stig_h_dirdal-11

Det er ikke så lenge siden Norge trådte inn i verden og velstand, og rurale atavismer herjer: Vi føler oss både overlegne og underlegne på en gang. I utlandet tolker vi gjerne folks gjestfrihet som et tegn på at de blir veldig glade for å møte nordmenn, og vi elsker å høre om oss selv. Men vi er også pottit-Norge hvor alt er feil. Vi lever godt med dette tvisynet.

På begynnelsen av andre halvdel av 1800-tallet var det stor nød i Norge, og de med tæl dro til USA. Overfarten var slett ikke ufarlig, så det var en kalkulert risk for å prøve å skape seg et bedre liv (slik sett det samme som med afrikanerne som i dag prøver å ta seg inn i Europa via Middelhavet). Mange nordmenn endte opp i byer, særlig Chicago. De opptrådte isolasjonistisk, og det gjør de fremdeles: Ingen hvite amerikanere er så rasistiske og reaksjonære som etterkommerne av nordmenn, og særlig mattradisjoner holdes besatt i hevd.

Nordmennenes rigide opprettholdelse av egen kultur og demonisering av alt ikke norsk, var ikke uten omkostninger: Tidlig på 1900-tallet var etterkommere av nordmenn overrepresentert på mentalinstitusjoner i USA. I dag er blonde etterkommere av skandinaver er etterspurt, og overrepresentert, blant prostituerte i USA. Pietistiske etterkommere av nordmenn prediket alkohol- og sexmoral, men gjorde uten store kvaler hva som gjøres måtte for å overleve.

I Statsteaterets forestillingsserie Norge 1066–2066, hvis prosjekt er å se hvordan norsk samtid kommer til syne i norsk fortid (og fremtid), er 1880 – Amerika deres femte forestilling: Fotografen Caroline ankommer Amerika med oppdrag om å lage en illustrert bok om hvordan man skal overleve i det nye landet. På overfarten treffer hun Otto som skal oppsøke sin bror Salomon med sønner. Mor er forsvunnet, men har etterlatt seg en liten datter. Caroline tilbys en plass i familien og ser tilbudet som perfekt for hennes bokoppdrag.

Salomon er familiens pater familias. Han styrer familien og dens bedrift med autoritær og muligens kjærlig hånd. Den forsvunne moren var en hore, forteller han sønnene Johannes og Gabriel, og Chicago er det nye Babylon. Salomon tviholder på lutefisk som tradisjon og forretningsidé: Det er bare et tidsspørsmål før de bedervede amerikanerne vil skjønne at dette er den ypperste føde, og i mellomtiden må nordmennene holde sin sti ren.

Caroline må begynne å arbeide som hushjelp for andre familier. Hun blir utnyttet og velger å ta seg bedre betalt for umoralen som gledespike. Salomons datter Sara gifter seg med en neger, og går til grunne (om det er en sammenheng, blir interessant nok ikke avklart for publikum). Sønnen Gabriel (som som barn drepte Salomons sadistiske storebror) er familiens bulldog som tyr til den nødtørftige vold. Den feminine og pragmatiske Johannes ønsker å bli amerikaner (han forstår ikke hvorfor man tviholder på det norske i Amerika). Ikke bare det: Han har også forelsket seg i datteren til amerikanske Miller – Salomons nemesis på lutefiskmarkedet i Chicago. Dette er selvfølgelig uhørt: Salomon har fått brakt over sønnenes trauste og tunge kusine Helga som er ordinær og beskjeden – perfekt konemateriale for Johannes ifølge Salomon: «Vakre kvinner har Satan i seg; hvem har vel lyst til å ligge med Satan?» Salomons utflytende bror Otto overtar morsrollen i familien og passer på at alle trives og at alt koseliggjøres så langt vidt Salomon og økonomien tillater.

Det skal ikke stor fantasi til for å skjønne at Statsteateret vil sette vårt blikk på dagens ikke-europeiske innvandrere i relieff ved å vise hvordan emigrerte nordmenn tedde seg, og ble sett av amerikanere på 1800-tallet. Til å begynne med fungerer dette utmerket, men poenget blir etter hvert så gnidd inn, at jeg skulle ønske regissør Yngve Sundvor og hans rockeband (som han omtaler ensemblet) hadde gått motsatt vei og heller lett etter forskjeller. Men det er nå engang ikke deres agenda. Det skjer imidlertid noe paradoksalt når man overstyrer et didaktisk poeng. For man begynner å tenke: Hvor representative for dagens nordmenn er de tradisjonsbesatte etterkommerne av 1800-tallets nordmenn i USA? Er dette sammenlignbart med f.eks. hvordan norskpakistanere idag representerer pakistansk kultur?

Det er et imponerende driv over forestillingen. De fire skuespillerene flytter seg raskt fra rolle til rolle og tablå til tablå. Det kunne ha blitt kaotisk, men bruk av kontentum, musikk, lys og projiserte bilder, binder scenene sammen, og skuespillerkunst gjør at vi kastes inn i dem med hurtigtogfart. Især vil jeg fremheve Per Kjerstad i den vanskelige rollen som Salomon. Han alene skal representere alt det som i dag for oss virker anakronistisk og pietistisk, og det ville ha vært en fristelse å karikere en slik figur i etterpåklokskapens klare lys. Det gjør ikke Kjerstad: Han bruker sin sjarm og autoritet til å legemliggjøre en moralsk praksis vi i dag ikke ønsker å bli minnet om. Meget imponerende. (At den adskillig eldre Gard Eidsvold spiller hans sønn, er kanskje litt rart, men fysiognomikkens lover er skjebnesvangre innen teatermediet.)

Projiserte bilder som kulisser kommenterer handlingen, og viser omtalte hendelser og personer. Det er en stram økonomisering med oppfinnsom bruk av virkemidler (en kroppsbevegelse eller en enkel rekvisitt er ofte tilstrekkelig til at scenen settes) – slik sett er sammenligningen mellom Statsteateret og et rockeband riktig. Miller for eksempel, vises alltid kun som en karikatur: i forvridd og selvsikker mine med sigar. Tilsvarende gjøres med hans tiltrekkende datter som bare vises frosset i et vitalt gledesutbrudd ledsaget av forlokkende musikk fra det nye Babylon.

Caroline får aldri laget boken om hvordan å overleve i Amerika. I storbyen ble hun først utnyttet, deretter hore, og til slutt… giftet hun seg med Salomon. Hennes bokprosjekt om overlevelse måtte vike for hennes egen overlevelse, og den var slik mange kvinner valgte eller ble tvunget til å leve etter «det store hamskiftet» (Norges forsinkede industrialisering). Her finnes mange dokumenter i vår naturalistiske skjønnlitteratur: Se for eksempel Christian Kroghs Krogs Albertine og Hulda Garborgs Et frit forhold (eller les Norgeshistorie!)

Det er i dag mellom 10 og 20 millioner amerikanere med norske aner. Hvorvidt dette er noe å glede seg over, er uavklart. Statsteateret vil åpenbart at vi skal lære av fordums feil, men faktum er jo at etterkommerne av nordmenn i USA er oppsiktsvekkende lite integrert – hva kan vi lære av det?
Statsteateret og Rogaland Teater: 1880 – Amerika

Anmeldelsen er basert på Oslopremieren på Oslo Nye, Trikkestallen, 7. mai.
Varighet: 80 minutter

Manus: Yngve Sundvor i samarbeid med skuespillerne
Skuespillere: Cato Skimten Storengen, Kim Sørensen, Gard B. Eidsvold og Per Kjerstad.

Regi: Yngve Sundvor

Dramaturg: Morten Kjerstad

Legg igjen en kommentar

A Day at the Races

F1000024

Legg igjen en kommentar

Jaquessongate

Sketsjen til «Trygdekontoret» var elendig og pinlig. Den var også et eksempel på at Seltzer bruker et program (som har mange interessante aspekter) til private vendettaer — at han pakker dette inn som «dårlig humor» burde de fleste gjennomskue: Han vil ha ryggen klar når han blir kritisert. Men så klarer altså Jaquesson å overgå dette med sin selvhøytidelige annengradskrenking (Anine Kierulfs uttrykk): Denne russesketsjen tåler trimdronningen personlig, forsikrer hun, men hun agerer i media på vegne av alle kvinner som er blitt utsatt for seksualiert trakassering. Men. Siden hun selv har trakassering som modus operandi, står hun på svært vaklevoren grunn. I tillegg er det en glatt utforforbakke å begynne å likestille platt satire med virkelige overgrep. At ikke flere av hennes forsvarere ser dette, undrer meg. Det skjer massevis av overgrep i Norge hver dag: Denne tøysesketsjen er ikke noe overgrep, den er en (dessverre dårlig) kommentar til diskrepansen mellom Jaquessons personaer: Den ene dagen høylydt trimdronning i leggings — den neste ‘Det Skjelvende Aspeløv av en Kvinne’ som får angst hvis hun tror en mann ser på henne med et begjærlig blikk.

Feminisme og 90-tallsironi står i et delvis overlappende og konfliktfylt forhold. Mange er usikre på hva de skal mene og skriker desto høyere for å overbevise seg selv og andre om at de mener noe viktig. Samtidig som man vokter seg vel for å mene altfor mye i flukt med svorne fiender. Denne debattens nivå og engasjement er omvendt proprosjonale størrelser. Aldri har så mange ment så mye og intenst om noe så idiotisk og uvesentlig. Jeg vil selvfølgelig bli angrepet for selvrefererende inkonsistens her, men forstår ikke hvordan jeg skal unngå det. For det å mene noe om syting er jo syting. Og kommenterer man de som sier seg krenket, er man selv krenket. På dette elendige metanivået foregår debatten, og der forblir den. Her er det lite å lære, men, som vanlig i norske kulturdebatter, mye ære som skal fordeles, og konsensus som skal hamres igjennom.

Legg igjen en kommentar