Fascinerende og utmattende

Usedvanlig nitid granskning av Rudolf Steiner før han stiftet ­antroposofien. Fascinerende, velskrevet og utmattende.

Ved publiseringen av Charles Darwins Artenes opprinnelse i 1859, fikk den kristne åndeligheten en knekk for livet. De som lenge hadde ønsket religionen ut av fornuftens gebet, samlet seg nå om materialisme og positivisme. Men det fantes også mange som ville forene det nye, vitenskapelige verdensbildet med en type tro eller åndelighet. Men hva slags åndelighet?

Her måtte man oppsøke bruktbutikken for tro og livssyn, og mye rart ble funnet. Ektoplasma, spiritisme, åndemaning, fotografier av alver og gnomer, clairvoyance, diverse rekvisitter fra egyptisk religion. Og teosofi så klart. Denne perioden varte til langt innpå 1900-tallet og var det landskap Rudolf Steiner orienterte seg i – før han stifter antroposofien.

Den utvalgte.
Steiner hadde ingen intellektuell bakgrunn; han kom fra en fattig ­familie uten bøker. Men han var skoleflink, om enn alene: Han hadde ingen skolekamerater. Han hadde visse overnaturlige opplevelser i denne tiden, som han senere bar med seg som sikre tegn… fra et eller annet.

Steiner må tidlig ha sett på seg selv som et geni, en utvalgt. Slikt kan jo fort skje når man ikke har ballast eller et miljø til å moderere de mest grandiose selvbildene. Han lot seg fylle opp av både gamle og nye tenkere, og gjorde seg selv til deres overdommer. Det er fascinerende hvilken intellektuell heisatur/lysløype Steiner la ut på. På samme måte som den unge Victor Frankenstein med største alvor fordypet seg i alkymi, plukket unge Steiner opp forlengst parkerte tanker fra tysk idealisme: Goethes urplante fikk nytt liv, for å si det slik, i hvert fall i potten Steiner.

Nietzsche.
I likhet med mange andre, lot Steiner seg rive med av Nietzsches tanker. At man må konstituere verden og dens verdier selv, ut ifra sitt indre, var kjærkommen musikk for brukttenkeren Steiner. At det ikke fantes noen ånder og sjelelige oppvåkninger hos Nietzsche, var visst ikke noe problem, for den slags holdt Steiner orden på selv. Steiner var flittig til å lese seg selv inn i andres tanker og tilpasse deres filosofi hans egne høyst private intuisjoner. Etter en lovprisning av Nietzsche og hans betydning for fremtidskulturen, kommer det likevel plutselig: «Åndens formørkelse har hindret denne mannen i å skape et verk som sikkert ville ha blitt et av historiens mest usedvanlige.»

Steiner må ha følt at det var en plass ledig på toppen av tenkerhierakiet, og at det ville være både uhøflig og høyst upassende om han ikke inntok den selv.

Forskrudd. Kaj Skagen har lavkirkelig bakgrunn. Som mange andre følte han et åndelig vakuum da 70-tallsradikalismen feide over landet. Den ånden og individualiteten han søkte og ønsket, fant han hos Steiner og ­antroposofien. Etter hvert har denne tenkningen fått mange skudd for baugen: Siden praktisk talt alle foredragene til Steiner er blitt referert og utgitt, er det blitt vanskelig å snakke seg bort ifra Steiners mest forskrudde påstander. Steinerskolelærere som vurderer skalleform og aura på elever, og antisemittistiske avhandlinger til å backe opp Steiners egen raseteori, har ikke akkurat styrket antroposofiens rykte.

Men de rettroende holder ut. Det gjør også Skagen: Steiner og antroposofien er som en ungdomsforelskelse han ikke klarer å glemme, og som han skal kryste fornuft ut av. Det må nemlig være noe der, siden han selv som ung intellektuell falt i denne gryta.

Ingen avstand.
Det ligger mange års arbeid bak denne boken. Lik en åstedsgransker følger Skagen Steiner i alle hans gjøremål og skrifter. Når Steiner går, så går vi, og når Steiner leser, så leser vi – på Steiners måte. Det er meget interessant å følge dette kanskje-geniet omkring i det sene 1800-tallets Europa med dets villniss av oppbruddstanker, men det er også et problem at vi ikke får vurdert Steiner på avstand. Hvorfor er Steiner en uvesentlighet i filosofihistoren? Hvor rimelige var hans antagelser og tolkninger? Slike spørsmål kan Skagen vanskelig besvare, fordi for ham er Steiner og hans virke simpelthen gitt. Det er tydeligvis tolkningen av Steiner det kommer an på, ikke Steiner. «Der Doktor hat gesagt…» og så videre.

Hvorfor Steiner. Alle som har den minste interesse for det menasjerilignende tankelandskapet på slutten av 1800-tallet, vil finne mye å glede seg over i denne boken. Med flid og temperert ironi forteller Skagen detaljert om tildragelsene rundt hans tidligere idol. Språket er meget godt, og Skagen er flink til å avklare vanskelige ord for lesere som ikke er turnert i denne type terminologi. Men man spør seg stadig: Hvorfor denne avsindige ­interessen for Steiner?

Mens avantgarden lyktes med sitt prosjekt om å utviske skillet mellom kunst og ikke-kunst, mislyktes Steiner med sitt prosjekt: Han skulle nemlig endre hele verden via å endre hvordan vi så verden. Jeg skjønner ikke hva Skagen skal med Steiner, men tror han har levd så lenge med ham at han leser sin egen skjebne inn i læremesterens. Ingen bør dermed la seg overraske hvis det kommer mer, om Rudolf Steiner, fra Kaj Skagen.

(Publisert i Vårt Land 20. mai 2015)

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: