Vår lutefisk er så fast en borg

Statsteaterets 1880 – Amerika er et familiedrama som omhandler nordmenn som kjempet for å opprettholde et lite Norge i Chicago. Det er dynamisk, morsomt, og til ettertanke.

1880_stats-stig_h_dirdal-11

Det er ikke så lenge siden Norge trådte inn i verden og velstand, og rurale atavismer herjer: Vi føler oss både overlegne og underlegne på en gang. I utlandet tolker vi gjerne folks gjestfrihet som et tegn på at de blir veldig glade for å møte nordmenn, og vi elsker å høre om oss selv. Men vi er også pottit-Norge hvor alt er feil. Vi lever godt med dette tvisynet.

På begynnelsen av andre halvdel av 1800-tallet var det stor nød i Norge, og de med tæl dro til USA. Overfarten var slett ikke ufarlig, så det var en kalkulert risk for å prøve å skape seg et bedre liv (slik sett det samme som med afrikanerne som i dag prøver å ta seg inn i Europa via Middelhavet). Mange nordmenn endte opp i byer, særlig Chicago. De opptrådte isolasjonistisk, og det gjør de fremdeles: Ingen hvite amerikanere er så rasistiske og reaksjonære som etterkommerne av nordmenn, og særlig mattradisjoner holdes besatt i hevd.

Nordmennenes rigide opprettholdelse av egen kultur og demonisering av alt ikke norsk, var ikke uten omkostninger: Tidlig på 1900-tallet var etterkommere av nordmenn overrepresentert på mentalinstitusjoner i USA. I dag er blonde etterkommere av skandinaver er etterspurt, og overrepresentert, blant prostituerte i USA. Pietistiske etterkommere av nordmenn prediket alkohol- og sexmoral, men gjorde uten store kvaler hva som gjøres måtte for å overleve.

I Statsteaterets forestillingsserie Norge 1066–2066, hvis prosjekt er å se hvordan norsk samtid kommer til syne i norsk fortid (og fremtid), er 1880 – Amerika deres femte forestilling: Fotografen Caroline ankommer Amerika med oppdrag om å lage en illustrert bok om hvordan man skal overleve i det nye landet. På overfarten treffer hun Otto som skal oppsøke sin bror Salomon med sønner. Mor er forsvunnet, men har etterlatt seg en liten datter. Caroline tilbys en plass i familien og ser tilbudet som perfekt for hennes bokoppdrag.

Salomon er familiens pater familias. Han styrer familien og dens bedrift med autoritær og muligens kjærlig hånd. Den forsvunne moren var en hore, forteller han sønnene Johannes og Gabriel, og Chicago er det nye Babylon. Salomon tviholder på lutefisk som tradisjon og forretningsidé: Det er bare et tidsspørsmål før de bedervede amerikanerne vil skjønne at dette er den ypperste føde, og i mellomtiden må nordmennene holde sin sti ren.

Caroline må begynne å arbeide som hushjelp for andre familier. Hun blir utnyttet og velger å ta seg bedre betalt for umoralen som gledespike. Salomons datter Sara gifter seg med en neger, og går til grunne (om det er en sammenheng, blir interessant nok ikke avklart for publikum). Sønnen Gabriel (som som barn drepte Salomons sadistiske storebror) er familiens bulldog som tyr til den nødtørftige vold. Den feminine og pragmatiske Johannes ønsker å bli amerikaner (han forstår ikke hvorfor man tviholder på det norske i Amerika). Ikke bare det: Han har også forelsket seg i datteren til amerikanske Miller – Salomons nemesis på lutefiskmarkedet i Chicago. Dette er selvfølgelig uhørt: Salomon har fått brakt over sønnenes trauste og tunge kusine Helga som er ordinær og beskjeden – perfekt konemateriale for Johannes ifølge Salomon: «Vakre kvinner har Satan i seg; hvem har vel lyst til å ligge med Satan?» Salomons utflytende bror Otto overtar morsrollen i familien og passer på at alle trives og at alt koseliggjøres så langt vidt Salomon og økonomien tillater.

Det skal ikke stor fantasi til for å skjønne at Statsteateret vil sette vårt blikk på dagens ikke-europeiske innvandrere i relieff ved å vise hvordan emigrerte nordmenn tedde seg, og ble sett av amerikanere på 1800-tallet. Til å begynne med fungerer dette utmerket, men poenget blir etter hvert så gnidd inn, at jeg skulle ønske regissør Yngve Sundvor og hans rockeband (som han omtaler ensemblet) hadde gått motsatt vei og heller lett etter forskjeller. Men det er nå engang ikke deres agenda. Det skjer imidlertid noe paradoksalt når man overstyrer et didaktisk poeng. For man begynner å tenke: Hvor representative for dagens nordmenn er de tradisjonsbesatte etterkommerne av 1800-tallets nordmenn i USA? Er dette sammenlignbart med f.eks. hvordan norskpakistanere idag representerer pakistansk kultur?

Det er et imponerende driv over forestillingen. De fire skuespillerene flytter seg raskt fra rolle til rolle og tablå til tablå. Det kunne ha blitt kaotisk, men bruk av kontentum, musikk, lys og projiserte bilder, binder scenene sammen, og skuespillerkunst gjør at vi kastes inn i dem med hurtigtogfart. Især vil jeg fremheve Per Kjerstad i den vanskelige rollen som Salomon. Han alene skal representere alt det som i dag for oss virker anakronistisk og pietistisk, og det ville ha vært en fristelse å karikere en slik figur i etterpåklokskapens klare lys. Det gjør ikke Kjerstad: Han bruker sin sjarm og autoritet til å legemliggjøre en moralsk praksis vi i dag ikke ønsker å bli minnet om. Meget imponerende. (At den adskillig eldre Gard Eidsvold spiller hans sønn, er kanskje litt rart, men fysiognomikkens lover er skjebnesvangre innen teatermediet.)

Projiserte bilder som kulisser kommenterer handlingen, og viser omtalte hendelser og personer. Det er en stram økonomisering med oppfinnsom bruk av virkemidler (en kroppsbevegelse eller en enkel rekvisitt er ofte tilstrekkelig til at scenen settes) – slik sett er sammenligningen mellom Statsteateret og et rockeband riktig. Miller for eksempel, vises alltid kun som en karikatur: i forvridd og selvsikker mine med sigar. Tilsvarende gjøres med hans tiltrekkende datter som bare vises frosset i et vitalt gledesutbrudd ledsaget av forlokkende musikk fra det nye Babylon.

Caroline får aldri laget boken om hvordan å overleve i Amerika. I storbyen ble hun først utnyttet, deretter hore, og til slutt… giftet hun seg med Salomon. Hennes bokprosjekt om overlevelse måtte vike for hennes egen overlevelse, og den var slik mange kvinner valgte eller ble tvunget til å leve etter «det store hamskiftet» (Norges forsinkede industrialisering). Her finnes mange dokumenter i vår naturalistiske skjønnlitteratur: Se for eksempel Christian Kroghs Krogs Albertine og Hulda Garborgs Et frit forhold (eller les Norgeshistorie!)

Det er i dag mellom 10 og 20 millioner amerikanere med norske aner. Hvorvidt dette er noe å glede seg over, er uavklart. Statsteateret vil åpenbart at vi skal lære av fordums feil, men faktum er jo at etterkommerne av nordmenn i USA er oppsiktsvekkende lite integrert – hva kan vi lære av det?
Statsteateret og Rogaland Teater: 1880 – Amerika

Anmeldelsen er basert på Oslopremieren på Oslo Nye, Trikkestallen, 7. mai.
Varighet: 80 minutter

Manus: Yngve Sundvor i samarbeid med skuespillerne
Skuespillere: Cato Skimten Storengen, Kim Sørensen, Gard B. Eidsvold og Per Kjerstad.

Regi: Yngve Sundvor

Dramaturg: Morten Kjerstad

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: