JAN GOGH-SYNDROMET

Å se seg selv er viktig. Å se seg selv fra utsiden er dobbelt så viktig. Ironi er avstand og fanteri, og som sådan et godt middel til å få et balansert perspektiv på seg selv. Følgelig har man moro med å kle seg smakløst, uttale fremmedord feil og geniforklare kunstneren Jan Gogh med fyndig know-how. Man bryter opp vaner og konvensjoner, men driver gjøn og ler i fellesskap av ”det andre”, og forsikrer seg om at man selv ved opp-ned på blyanten. Man trimmer den intellektuelle spenst og føler man er i live.

Den smidige holder tritt med løyene. Ellers lures man opp i stry. Man går fem på fordi man ikke vet, men prøver å henge på: ”Eh…rosa mikadeker? … Javisst, …stemmer det…”. Pinlig. Man later som man vet noe man umulig kan vite. Enda verre, og mye morsommere, er det når en går fem på fordi han rent faktisk har rett, og sin vane tro vil ha orden i skrinet: ”Van Gogh! Van! Med V! Ikke Jan!” Korrekt, men sørgelig overflødig informasjon.

Jo mer subtil denne formen for spøk er, og jo mer rigid (les: mekanisk) mottager er, dess større idiot avstår avsender som. Enten må man alliere seg med flere for å sikre bifallet, ellers får man den traurige jobben med å overbevise om at man ”sa Jan Gogh på kødd! Med vilje!”

”JAN? Gogh?!?”-syndromets dilemma – humor kontra harmoni – tilsier at hverken ironi eller omgivelser bør befinne seg altfor langt fra teksten eller konteksten.

Skøyere i alle land – beregn deres publikum!

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: