Arkiver for desember, 2011

JAN GOGH-SYNDROMET

Å se seg selv er viktig. Å se seg selv fra utsiden er dobbelt så viktig. Ironi er avstand og fanteri, og som sådan et godt middel til å få et balansert perspektiv på seg selv. Følgelig har man moro med å kle seg smakløst, uttale fremmedord feil og geniforklare kunstneren Jan Gogh med fyndig know-how. Man bryter opp vaner og konvensjoner, men driver gjøn og ler i fellesskap av ”det andre”, og forsikrer seg om at man selv ved opp-ned på blyanten. Man trimmer den intellektuelle spenst og føler man er i live.

Den smidige holder tritt med løyene. Ellers lures man opp i stry. Man går fem på fordi man ikke vet, men prøver å henge på: ”Eh…rosa mikadeker? … Javisst, …stemmer det…”. Pinlig. Man later som man vet noe man umulig kan vite. Enda verre, og mye morsommere, er det når en går fem på fordi han rent faktisk har rett, og sin vane tro vil ha orden i skrinet: ”Van Gogh! Van! Med V! Ikke Jan!” Korrekt, men sørgelig overflødig informasjon.

Jo mer subtil denne formen for spøk er, og jo mer rigid (les: mekanisk) mottager er, dess større idiot avstår avsender som. Enten må man alliere seg med flere for å sikre bifallet, ellers får man den traurige jobben med å overbevise om at man ”sa Jan Gogh på kødd! Med vilje!”

”JAN? Gogh?!?”-syndromets dilemma – humor kontra harmoni – tilsier at hverken ironi eller omgivelser bør befinne seg altfor langt fra teksten eller konteksten.

Skøyere i alle land – beregn deres publikum!

Legg igjen en kommentar

Typisk norsk å bli bedre?

Knut Olav Åmås påpekte i et innlegg 5. mai (2004) vanskelighetene med å drive kulturarbeid på høyt nivå i Norge. Han benyttet fire eksempler fra musikklivet: Internasjonalt velrenommerte mennesker som har møtt en vegg av motvilje som i offentligheten utlegges som «samarbeidsproblemer». De reaksjonene som hittil er kommet på Åmås’ innlegg har grepet fatt i de fire eksemplene, altså de fire personene, og utdypet hvorfor det ikke gikk an å samarbeide med nettopp disse personene: De var faktisk arrogante og umulige å jobbe sammen med. Uansett munner polemikken mot Åmås ut i konklusjonen om at Åmås’ kritikk er et elitistisk gufs fra gamle dager. Og det sies rett ut: Hovedmålet er ikke å skape stor kunst, men å finne samarbeidsformer som bringer frem det beste i norske kulturarbeidere. Bemerk ordbruken. I Norge er hjernekirurger helsearbeidere. At man fremdeles opererer med noe så udemokratisk som en dirigent til å lede symfoniorkestre, tyder jo på at man ikke helt har sluppet ideen om at noen vet bedre enn andre. Og at man opererer med noe så kostbart som symfoniorkestre tyder på at man mener noen kulturkroner er bedre anvendt enn andre: Hvor mange sykehjemsplasser, unnskyld, rockegrupper kunne ikke staten ha holdt i live ved hjelp av alle pengene som brukes til et symfoniorkester?

At noen vet bedre enn andre, og at noe faktisk er kvalitativt bedre enn noe annet, det er tabu å hevde i Norge. Siden sosialdemokratenes naive drøm om å bringe den borgerlige kunstkulturen ut til folket havarerte en gang tidlig på 70-tallet (Gerhardsen måtte resignert innse at folket var mer opptatt av «sydfrukter»), har norsk kulturpolitikk ikke dreid seg om å frembringe det som er kvalitativt best. Det ville kunne virke folkefiendtlig. I forlengelsen av kampen for bedre hygiene og mentalhygiene har man i Norge vært fokusert på at kultur først og fremst er noe som gjør at folk trives. Siden folket ikke ville komme til kunstkulturen, fant man opp en kultur som kunne komme til folket. Det ordmagiske grepet var like genialt som platt. Man bare byttet ut to forskjellige betydninger av kultur: Kurvfletting, sprangridning og fotball er selvfølgelig også en del av kulturen, og den kunne fra 70-tallet av konkurrere på like fot med elitekunst om kulturkroner. Etter mye om og men har vi nå endelig fått et nytt operabygg, men den eneste debatten jeg kan erindre noe engasjement rundt i den forbindelse, har vært omkring hva annet enn opera og ballett man kan bruke det nye fine huset til: Ingen bør bli sjokkert om et gjenforent Dum Dum Boys spiller på åpningsfesten. Hvis man lurer på hvordan det står til med begrepet «kulturelite» i Norge, kan man gjøre et søk på http://www.google.com. De 30 første treffene er hovedsakelig fra Danmark og Tyskland. Det eneste norske treffet jeg fant, var fra en omtale på http://www.ballade.no hvor ordet var brukt retorisk og selvfølgelig med negativ valør.

Kampen mot elitekultur er det moderne Norges historie. Etter at de allierte vant krigen for oss, klarte vi å koble den allerede forhatte «eliten» til det menneskesynet som nazister og fascister hadde stått for. Vi kjempet for frihet og demokrati. Nazistene kjempet for ufrihet og forskjell på folk. At sentrale krigsvinnere som England og Frankrike ikke tolket seieren som et argument mot elitekultur, skyldes kanskje at disse landene ikke helt forstod hva de kjempet for og imot. I Norge er alle byer kulturbyer med sine kulturdager (lik en menstruasjonssyklus). Antallet kulturhistoriske museer er passert 1000. Antallet litterære priser er langt over 50 og stadig voksende. Tidsskrifter popper opp til stadighet. Og vi har en enorm flora av tabloidaviser. Her følges by og land hand i hand. Vi har selvfølgelig ingen eliteaviser (som Jostein Gripsrud nylig påpekte i en kronikk i Dagens Næringsliv). De norske avisene har et format som gjør at du kan bla i dem på bane eller trikk uten å forstyrre sidemannen som også er på vei opp til Nordmarka. De fyldigste bilagene til norske aviser er boligbilagene. Og hvis du lurer på hva du skal gjøre med boligen når du først har kjøpt den, kan du lese om det i Dagbladets nye søndagsmagasin: Du kan pusse den opp.

«Alt er like verdifullt». Det betyr ikke at nihilismen har seiret i Norge, det betyr at nordmenn har tatt konsekvensen av demokratiet fullt ut: Hver søndag kan man på NRK1, NRK 2 og TV2, samtidig, følge med på hvordan det går i norsk «eliteserie». Det er jo en guddommelig ironi. I Norge er det allmenn enighet om at det skal brukes store summer på å drive frem enere i idrettsgrener som 95 prosent av verden ikke bryr seg om. Ski og skøyter. Norsk alpinidrett var meget folkelig tidlig på 70-tallet: Erik Håkers og Odd Sørlis prestasjoner representerte vel omtrent det vi alle kunne ha klart. -Samtidig som man bestemte seg for å avvikle drømmen om å opplyse folket, bestemte man seg for å bruke masser av penger i 10-15 år på å utvikle alpinister i verdensklasse. Og det gikk jo bra.

Er det mulig å tenke seg en tilsvarende satsing på skolevesen og kunst i verdens rikeste land? Neppe. Norsk kulturpolitikk dreier seg om at alt som folk holder på med er kultur, og å bringe frem det beste i kulturarbeiderne. Trivsel er stikkordet, og den som ikke trives er en elitistisk snobb.

(Publisert i Dagbladet  25. mai 2004)

Legg igjen en kommentar

Liliedugg

9. august 2011

Legg igjen en kommentar

BUNUEL, LUIS

Død regissør som var spansk og ung samtidig med Salvador Dali. Sammen lagde de filmene En andalusisk hund og Gullalderen. Til tross for Bunuels forbehold (les: pliktskyldige integritetserklæringer) overfor ”surrealist”-betegnelsen, hersker det liten tvil om at nettopp tilknytningen til surrealistene grunnla hans karriere. Hans senere filmer brøt riktignok med konvensjoner og snudde opp ned på tilvendte forestillinger, logikk osv., men fremstår som et opplagt bakvendtland, like skjematisk som de skikker han mente å harselere over. For eksempel sitter et selskap på vannklosetter rundt et spisebord. Gjett hvor de går for å spise? Et lite avlukke! Akkurat som på do! Slik at intimitet og formalitet øhø dønn bytter rolle, ikke sant?

Med profan glede ble ”det ene påfunnet uventet avbrutt av det andre”, slik at filmene fikk et kjærkomment uforutsigbart preg, slik at ”underbevisstheten eksploderer i fortrengt uutsigelig lyst, slik at man aldri helt vet hva som skjer i Bunuels filmer.”

Det er heller ikke så farlig.

Legg igjen en kommentar

Living in Oblivion

Film & Kino #2 1996

Legg igjen en kommentar

HANDICAP-IDRETT

Vår tids idrett er levebrød, sirkus og idol-produsent og tilfredsstiller dermed de nødvendige krav for å kunne kalles underholdningsindustri.

Det er topp-prestasjonene – grensesprengningene – som har skaffet – og stadig skaffer – idretten den enorme tilskuerskaren den har. Hvem er det hurtigste og hvem er det sterkeste mennesket på kloden? Det er disse vel ganske uviktige spørsmålene idretten forsøker å besvare. Om man så vil avgjøre striden ved at kandidatene til æren ferdes til lands, til vanns eller i luften, er en smakssak. Det samme gjelder hvilke hjelpemidler som skal involveres i svarprosessen.

Allerede oppsplittingen i herre- og kvinneidrett representerer en misforståelse av spørsmålene. Denne misforståelsen er imidlertid så alment akseptert at den likevel gir mening for oss. Det samme kan ikke sies om handicap-idretten. Grunnen er at denne formen for idrett representerer en absurd form for relativisme på prestasjonenes vegne. Bare ved å kombinere manglene av følgende fire menneskelige trekk: Hørsel, syn, ben, armer, har man 15 forskjellige konkurranseklasser – for hvert kjønn. Da det selvfølgelig går an å mangle bare én arm eller ett ben, ser vi at kombinasjonsmulighetene straks mangedobles.

Poenget med handicap-idrett må være å gi folk en anledning til å konkurrere på sine egne premisser. Dette er vel og bra, men det må ikke blandes sammen med toppidrett. Handicap-idrett handler om personlige grensesprengninger – ikke artsmessige. Jeg er til enhver tid verdens beste meg til både å løpe og svømme 100-meter, til å stå i mål (både i ishockey, håndball, fotball og bandy) og til å hoppe på ski, men er det interessant? Slett ikke, så lenge det er millioner av mennesker som kan gjøre alt dette fortere, mer presist, lenger og mer grasiøst enn meg? Det samme gjelder handicap-idrettens resultater.

Handicap-idrett er sjelden levebrød og ikke oftere idol-produsent. Noe av dette kompenseres til tider ved at sirkus-aspektet aksentueres. Freak-show!

Legg igjen en kommentar

ENS NESTES KVINNE

Alle jenter er pene, som det heter, men ikke alle er like vakre. Til gjengjeld regnes de fleste som ”medmennesker”, ikke SEXobjekter. Kombinasjoner er sjeldne og gjerne anstrengende. Objektenes kurver, gratie og yppige symmetri danner en insisterende ramme om deres kjønn, uansett iherdige forsøk på å befeste seg som tenkende vesen med ben i fjeset. Idealtypen er blasert, ironisk nok av menns virile velvilje. Objektkvalitetene er ikke vesentlige for ”Medmenneskene”, i motsetning for objektene, for hvilke de ikke-eksteriørmessige verdier – refleksjoner og egne meninger – blir sekundære, en slags ornament. Det er søtt når de deltar i diskusjoner som andre mennesker, men de er og blir objekter.

De KVINNER vi forholder oss til som medmennesker er våre medmennesker til tross for sitt kjønn, enten ved at dette er tabuert bort ved konvensjon, som tilfellet er med slektninger, mindreårige, og ens venners elskede, eller tabuert ved egen institusjon, som tilfellet er med de man avstår fra av hensyn til bl.a. appetitt, hygiene eller ens venner.

Konfliktene i motsetningsparene objekt–medmenneske, og tabu–ikke-tabu, krysser hverandre i gråsonen som utgjøres av ens venners kjærester, forloveder eller koner. Disse har – foruten sitt mer enn latente objektpotensiale – en uklar tabudefinisjon og labil tilknytning til den kjønnsløse medmenneske-gruppen. Folkeskikk og gamle skrifter sier det er SYND å forgripe seg på ens nestes kjære, men synd blir i forhold til juridisk praksis en anakronistisk term. Tabuet er ikke etablert. Behovet har kanskje ikke vært tilstrekkelig? Skulle overtramp forekomme, går det kun utover VENNSKAP, tro og folkeskikk. Er det så galt å begjære sin nestes? Enkelte lar det endatil gå sport i å røve sine venners kvinner. De har til sist ingen venner igjen, men hva så? Mer sport! Vennskap som ikke tåler konfrontasjon med SANNHETen – den svikefulle kvinne – er lite å gråte over. Dessuten finner man vel neppe en mer hevdvunnen katalysator for ens eventuelt forkjælte lidenskap enn ens beste venn? Riktignok burde scoringer via ens venns goodwill arte seg som et judaspoeng for den ærekjære kvinnejeger, men dette blir da dennes luksusproblem.

Om det er galt, har det kanskje noe med misdederens motiv å bestille? En altruistisk forførelse satt i scene for å vekke en villfaren bror fra en fåfengt KJÆRLIGHET? Ser man bort fra denne edle redningsdåd, gjenstår et knippe smålige og egenkjærlige motiv: misunnelse, grådighet og ettergivenhet for egen lidderlighet. Man vil ha del i sin venns misunte godbit, for å kue ham eller for simpelthen å nyte den forbudte fristelse. I uskyldigste fall er dette utslag av servil virilitet – manglende standhaftighet overfor sin venns objekt (som i så tilfelle vil være vennens forbannelse); som han slik blir løst fra, som nevnt ovenfor.

En annen grunn til uvilje mot boltring med ens venners elskede, kan være estetisk ubehag, med HOMOFOBIske – endog incestparanoide – undertoner, vakt av tanken på intim omgang med en person som har (hatt) intim omgang med ens venn. Kjønnslig blanding med ens venns (eks-)kvinne blir utidig blanding av privat- og intimsfære, mellom det personlige og det klebrig nære. Før eller siden vil kvinnen gå tilbake fra objekt- til medmenneskeposisjon, via samtaler der man snakker ut om ting, ikke minst sine intime preferanser. Dette kan vanskelig gjøres uten referanser til tidligere erfaringer på det intime plan. Ergo trekkes ens (tidligere) venn ufrivillig fra den personlige sfære og utleveres i den intime, uten mulighet til å svare for seg. En situasjon som med et minstemål av taktfølelse vil være ubehagelig for alle parter.

Se forøvrig SJEKKING.

Legg igjen en kommentar