TIQUE

Motemagasin. Vedheng fra åttitallets ego-boom, da et visst miljø fant seg selv tilstrekkelig glamorøst til å investere i å underrette resten av befolkningen om dette.

Kosmopolitiske kretser… I Oslo! Jetset og slikt? Nettopp dét har man satt sin ære i å banke inn i hodet på leserne. Og lykkes med. Utallige kaféers navneskifte (fra med K til med C og tilbake) og eierskifte har blitt så nidkjært dokumentert at alle er overbevist.

Men det lett overskuelige miljøets påtrengende mangel på karisma og eksotikk har vært et stort gap å fylle – Anette Stai er knapt mer enn et åttespalters intervjuobjekt, uansett hvilken stilling hun avbildes i.

At sekretæren i Colargol-gruppen lager klin sprøe grimaser på vernissage og søler champis så de andre sklir, vælver over bordet og ser heeelt gærne ut, er informativ og fascinerende lesning, men litt snaut for et helt nummer, selv med 4/5 annonser.

Det ble forsøkt kompensert med lodne tanker i gullskrift fra tungvekternavn som for eksempel Jahn Otto Johansen og Ketil Bjørnstad. ”Gullpenner” kalte daværende redaktør Herding disse.

Under dekke av ”formidling av trender fra de internasjonale motemetropoler” gikk man målbevisst inn for å hausse opp illusjonen av et lokalt jetset. Ved gjensidig fotografering og intervjuing av hverandre, skaptes det blest om alt og alle som hadde en finger med i Oslos natteliv, reklame-verden osv. Man betalte hverandre godt, ”skapte verdier”, levde høyt og feiret sysselsettingen med champagne inntil det demret at pengene for det meste bare sirkulerte og at grunnlaget for verdiveksten for lengst hadde vinket virkeligheten farvel. Søstermagasinet ”Talk” var hverken den eneste eller største ballongen som sprakk.

Problemet med miljøets beskjedne omfang har blitt forsøkt overvunnet med kriseløsninger som panisk styling av trivielle norske popstjerner. Det grelle misforholdet mellom de mondéne ambisjoner og det skrinne norske vekstgrunnlaget for slike står igjen som et søvndrukkent knis. Utpreget norske artister som Anita Skorgan eller Helge Jordal blir aldri eksotiske, om de så syltes og friteres i Piz Buin.

Tique-prosjektets ubehjelpelighet som TRENDsetter og avantgardemedium indikeres av det affekterte navnet, som med sine kosmopolitiske pretensjoner røper en husmannsånd på linje med ”Åges Hotdog og Baggett-kro”. Hva nytter dets insistering på ”individualisme i klesveien” – les: kommandert selvstendighet – når organet selv representerer servil spredning av annengenerasjons ste-moter? En skal være bra bondsk om en lar seg forføre av dette.

Det beste som kan sies om Tique er at det har fått litt futt i saktmodige Kvinner og Klær. Og Det Nye, som Tique tidligere bare hadde den pubertale liksom-selvbevisste appell til felles med, har nå også fått stiv perm og kvinnelige lesere over atten som slipper å skamme seg.

Tique har nådd sine ambisjoner om å markedsføre seg selv og sitt miljø, og det har lykkes i å få til like smektende bilder, lay-out og glansfull trykk som sine internasjonale forbilder. Men hva hjelper det?

Reklamer

, ,

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: