SYND

Handling som utgjør en moralsk feiltagelse.

I samfunn finnes gjerne mer eller mindre formulerte maksimer for handlinger som bør utføres – velgjerninger – og handlinger som ikke må utføres – synder. Dette henger sammen med et ”mål” for samfunnet, som for eksempel å tjene guden for å frelse sjelene eller å støtte samfunnet selv for at slektene skal bestå. Synden er en feiltagelse i den forstand at den ikke bringer en nærmere målet. Mens velgjerningene oppfattes som samfunnsbyggende, betraktes synden som samfunnsnedbrytende.

Det er nok tilfelle at overholdelsen av skikker ofte gjør det sosiale liv litt smidigere. Samtidig er det merkelig at tilstedeværelsen av synd fra tidenes formodede morgen ikke har lykkes bedre i å nedbryte menneskenes vane med å omgås hverandre – med å finne sammen i samfunn. Mistanken synes rimelig: at synden også i en viss forstand er samfunnslim.

Moralen som ideal fordring krever alltid merr enn folk flest vil være med på. en omtaler ofte synder som er attraktive for aktøren (synderen) uten å bli opplevd som noen reell trusel av andre. De seksuelle synder og enhver form for forbudt eller tabubelagt underholdning er gode eksempler.

Disse synder inngår i en dialektikk som utvikles i følgene tre stadier: (1) A vet noe om B, og B vet noe om A. (2) Ingen av dem ønsker at det skal sies høyt, men om det sladres til C, er det ikke så farlig hvis A og B vet noe om C. (3) ”Synderfellesskapene” utvikleren teori om menneskets natur; det vil si at vesener som oppfører seg og ser ut som syndere, forventes å tilhøre synderfellesskapet – en slags arvesyndslære. På dette stadium har synden utviklet seg til et effektivt samfunnslim. Alle må sette noe (sin anseelse) på spill ved å la seg bli ”visst om” – et eksistensielt sprang med kalkulert risiko.

Når vi på denne måten betrakter synden som samfunnslim, blir både vår forakt for de prektige og puritanske, og vår beundring for dem som synder uten skam, forståelig. Vi avskyr ikke dydsmonsteret fordi vi føler oss utilstrekkelige, men fordi det avslår vårt tilbud om å delta i et samfunn av folk som avstår ra å henge hverandre ut – det er en antisosial person. Samtidig er vellystingen vår hemmelige helt, ikke fordi vi er onde, men fordi han lever ut – altså gir bestemt form til – en samlende grunnstruktur ved vår livsform.

Reklamer
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: