ZOLA, EMILE

(1840-1902) Fransk litteraturkritiker. Hans verk Den eksperimentelle romanen (1880) ble et manifest for naturalismen innen litteraturen.

Zola vil ha forfattere som er like seriøse, objektive og suksessrike som naturvitenskapenes representanter. I likhet med Hippolyte Taine er han blitt mektig imponert over Charles Darwins teorier, og føler på vegne av forfatterstanden et ansvar for å rydde opp i egne rekker – vekk med idealisme og irrasjonalisme! – slik at også den endelig kan sette i gang med “den eksperimentelle metoden” og få gjort noe skikkelig. Den eksperimentelle metoden “er blitt utformet med utrolig stor kraft og klarhet av Claude Bernhard, i hans Innledning til studiet av eksperimentell medisin(!) Kun små tilpasninger er nødvendig for å få den nødvendige klarhet innen litteraturen. Zola vil at litteraturen skal finne sannheten eller én sannhet, han greier ikke helt å bestemme seg. Det er ikke nok å observere, slik Zola mener de fleste forfattere utelukkende har gjort inntil 1880; empiri alene løfter ingen slør. Forfatteren må også utføre eksperimenter for å finne de nødvendige sammenhenger for det følelsesmessige og intellektuelle liv. Forfatteren observerer først fenomenene slik de fremtrer. Så setter han opp en hypotese for å finne en mulig forklaring på hvordan de virkelig er. Dernest utføres eksperimentet innenfor de logiske rammene som hypotesen rommer, og man ender opp med resultater som man kan bekrefte eller avvise teorien.

Alle mennesker er “underlagt kjemiske og fysiske lover som dirigerer levende og døde legemer”. Samfunnet menneskene opererer innenfor, har de selv skapt utifra sine arvemessige og miljømessige konstitusjon. “En dag vil fysiologien trolig kunne forklare de mekanismene som gjør seg gjeldende i tankeverdenen og i følelseslivet”. Dette er målet, og for Zola er det viktig at forfatterne er seg sitt ansvar bevisst, kjenner sin besøkelsestid, og blir med og drar lasset frem mot sannheten(e). Romanfigurene må plasseres i situasjoner og under vilkår som kun den vitenskapelige forfatteren er herre over. Som man forstår, her gjelder det å være seriøs og ikke la seg rive med. Man må oppnå sikre resultater. ”[V]i vil gjøre oss til herrer over fenomenene i det intellektuelle og personlige livet for å kunne styre det (…) [D]en som har grepet mekanismen i denne lidenskapen, vil kunne behandle den og dempe den ned, eller i det minste gjøre de uskadelig”. Det er selvfølgelig vanskelig for Zola å bruke 1984 av George Orwell som eksempel, da den ble skrevet i 1948.

Metode og retorikk/utforming er to forskjellige problemfelt. Stilen kan gjerne overlates til den enkelte forfatters litterære temperament. Det er metoden man må bli enig om. Først når også forfatterne kan operere med et PARADIGME (et begrep Zola er på desperat jakt etter, 82 år før Kuhn lanserer det) kan de komme igang med sin ”praktiske sosiologi”. Først da vil litteraturen bli et ”verdifullt tilskudd til de økonomiske og politiske vitenskapene”.

Zola viser hvordan den fremvoksende modernistiske litteraturen finner mål og mening ved å sitte i skinnet fra naturvitenskapens nytente glødelampe. Hans drøm om litterær positivisme avløses av litterær relativitetsteori og litterær kaosteori.

Reklamer
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: