ANTISEMITTISME

Religiøs, politisk og sosial agitasjon mot jøder. Begrepet ‘antisemittisme’ er yngre enn historiske fremstillinger av saken ofte kan gi inntrykk av – det ble laget av E. Renan på 1870-tallet. Mens jødene hevder at ’antisemittisme er en utidsmessig levning fra MIDDELALDERens jødehat, påstår anti-semittene selv at deres bestrebelser er et moralsk engasjement for å redde den europeiske rase – eller den ariske rase som man tidligere ofte sa – fra forfall. De geskjeftige jødenes innblanding i ett og alt, eller eventuelt deres unike evne til å komme seg opp og frem, sees altså på som en trusel mot den ikke-jødiske befolknings integritet. Både jødenes og antisemittenes påstander er imidlertid lite holdbare: Det var ikke det gamle jødehat som skapte antisemittismen, og påstanden om at den ariske rasens forfall er bare en hypotese – både på det begrepslige og innholdsmessige plan.

En viktig forløper for antisemittismen var Martin Luther. I boken Jødene og deres løgner brettet han ut hele det negative bildet vi kjenner av jødene – Hitlers supplementer er faktisk helt ubetydelige. For Luther var jødene en forbannelse, en pest og en ulykke. Egentlig ville han ha utslettet hele kulturen deres og satt dem i tvangsarbeid, men edelsinnet som han var lot han det være. Av ren godhet hverken drepte han dem eller forgiftet brønnene deres.

Antisemittismen var spesielt viktig under de politiske stridigheter på slutten av 1800-tallet. Jødene hadde store evner som handelsfolk og var istand til å skape og samle verdier bedre enn de fleste andre etniske grupper. Von Poschinger påpekte den gang at antisemittismen var en størrelse som var omvendt proporsjonal med aksjemarkedet. Og heftigheten i agitasjonen var i sannhet vekslende. Antisemittismens store forkjemper, den ”slemme” østerrikeren Karl Lueger, var for eksempel ikke mer kategorisk enn at han ofte spiste middag med jøder. Det er fra hans munn denne kjente uttalelsen stammer: ”Wer ein Jude ist, bestimme ich!”.

Mens jødehatet i middelalderen var religiøst motivert, hadde den yngre antisemittismen altså økonomiske forhold som viktigste drivkraft. Hva som er mest betenkelig er det liten grunn til å spekulere på: I begge tilfeller er det jo en epokes viktigste subsystem det argumenteres i forhold til.

Før Hitlers tid var Dreyfus-saken antisemittismens høydepunkt. Saken var et lysende eksempel på institusjonalisert intoleranse og fikk følgelig høy status og bruksfrekvens både som analogi og moralsk anti-eksempel.

Prinsipielt sett er det dessverre ikke vanskelig å tenke seg hele antisemittismen tonet ned til en ubetydelighet. Oppskriften er avkall på etnisitet. Men så lenge man insisterer på at man er et utvalgt folk, er det imidlertid lite håp om universell troverdighet og aksept.

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: