MIDDELALDER

Historisk epoke fra ca. 500 til ca. 1500. Tradisjonelt oppfattet som et beklagelig intermesso mellom den klassiske og den moderne tid. Idag synes ikke middelalderen å stå tilbake for noen annen epoke, når man skal finne en ramme til historier om våre kulturfenomeners genese.

Den første tredjedel av middelalderen, grovt sett, har blitt betegnet som mørke århundrer. Detter kommer av at det knapt ble skrevet noe. Det som ble skrevet (av) skulle ikke primært forstås, men betraktes med hensyn til bokstavenes vakre form. Dette vanskeliggjør vår tids forskeres utspionering av den tids mennesker. Ergrelsen over dette fører lett til konklusjonen at det må ha vært en trist og uutholdelig tid.

Skrivekunsten ble etterhvert gjenopptatt, og fra det 12. århundre leverte et betydelig antall intellektuelle en stor mengde tekster. Om vår mangel på latinkunnskap kan overvinnes, synes allikevel ofte innholdet oss fremmed. Dette har å gjøre med at vi vet at nesten alle som skrev var klerker (dvs. prester, munker etc.) og at det stadig dukker opp referanser til Gud. Dette har imidlertid ofte mer en rammefunksjon enn noen større innholdsmessig betydning. Et forhold vi kan finne parallell til idag: Nesten alle som skriver er akademikere og man finner stadig referanser til ’språket’. Det første (klerk/akademiker) er den samfunnsmessige rammen om det å tenke/skrive. Det andre (Gud/språket) er et formalt begrep som er såpass vagt at det kan fylles med det meste. ’Gud’ var for middelaldertenkeren rammen om et begrepslig univers, og ga mening (tyngde) til kvalitative begreper som ’god’, ’modig’ eller ’beskjeden’.

Middelaldersamfunnet var uoversiktlig og mangesidig. Menneskenes muligheter ble avgrenset av en rekke tilknytninger: geografiske, standsmessige, yrkesrelaterte, familiebånd og personlig troskap. Kombinasjonsmulighetene var uendelige; en juridisk ufri kunne nå de høyeste posisjoner − hvis han tilfeldigvis var kongens stallmester. Arverikdom hadde selvfølgelig stor betydning også dengang, men det fantes mange leker som alle ga sin belønning. Krigskunst, skrivekunst, bønnekunst, intrigespill, elskovskunst, brudesalg, skaldekunst (fra skamros til fornærmelser) hadde alle sine premiemuligheter, og penger var ikke den eneste målestokken.

Flere verdisystemer og lovsett eksisterte side om side − kulturell enhet var ingen forutsetning for samfunnets eksistens. For eksempel kunne man forby kristne å ta renter på lån med trussel om evig fortapelse, fordi jødene (som ikke var kristne) og italienerne (på tross av at de var kristne) dekket kredittbehovet. Enhver regel kunne omgås. Nettopp omgåelsen av regler var en betydelig inntektskilde for kongen, kirken eller lensherren. e som hadde råd, kjøpte unntak i form av privilegier. Om ikke alle hadde råd til det, var lokale tjenestemenn sjelden uinteressert i gaver, smiger, tjenester og regulære bestikkelser.

Under så fleksible forhold kunne de mest vidløftige teorier om imperium og universalkirke, suverenitet og guddommelige fullmakter virke uten å gjøre ubotelig skade.

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: