DOBERMANN

tar tidens puls på en måte som vil en måte som vil bekymre mange. Og sett med gamle, “forstandige” øyne vil filmen være lite annet enn trist og ubehagelig. At det er en voldelig underholdningsfilm er én ting. At den er basert på en tegneserie, vil for mange være det eneste argument de trenger for å godtgjøre sin mavefølelse. Men det at man føler seg litt uvel etter å ha sett en fim, bør ikke være grunnlag for kvalitativ vurdering. Ubehaget kan skyldes flere motstridende faktorer.

Yann Lepenprec (Vincent Cassel fra Hatet) er filmens hovedperson; leder for en gjeng voldelige banditter som både har følelser og sosial samvittighet. Kategoriene er bare snudd litt om i forhold til hva vi er vant til. Likevel ikke mer enn at motsetningene mellom den sadistiske politiinspektør Christini (Tcheky Karyo fra Nikita) og Yanns gjeng, ligner på middelalderballadene om sheriffen av Nottingham versus Robin Hood & co. Formen er bare oppdatert, satt sammen av MTV, reklame-, western-, kriminal- og actionfilm. Dobermann er derfor mer “Listen to my heartbeat!” enn “Se, min kjole!” Slik sett kan man sammenligne med Shakespeare: Han visste også å tilfredsstille flere typer publikum. Travesti, poesi, filosofi, sex, vold, sadisme, ekshibisjonisme, samfunnskritik… folks ønsker er forskjellige. Det er selvfølgelig en Marion her også: Nat the Gipsy (Monica Bellucci fra Bram Stoker’s Dracula); hun er pornografisk sexy, døv og anvendelig.

I Dobermann finnes det meste i en grell, direkte og oppfinnsom form. Oppfinnsomheten består i at referansene til andre filmer og genre ikke bare er kopieringer (slik den berømte barnevognen fra Panserkrysseren Potemkin er blitt kopiert hundrevis av ganger): I Dobermann er det en liten baby som suser rundt i luften når inspektør Christini er på husbesøk. Grusomt og effektivt. For øvrig består kreativiteten i at tegneserieformen har falt heldig ut i filmformat, på samme måte som Aqua har levendegjort et velkjent stykke plastikk. En tøff film.

5 kaniner på terningen

Karneval ute og karneval inne. Og vold overalt

Publisert i Playboy nr. 3, 1998

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: