Still life in factory homes

En rockefilm som er morsom og ikke patetisk. Og hvor horer og dop er en del av hverdagen; ikke som i Norge proklamert tre uker før turnéstart.

24 Hour Party People

Regi: Michael Winterbottom

Med: Steve Coogan, Lennie James, Shirley Henderson, Paddy Considine, John Simm, Ralf Little, danny Cunningham

Muiskk: Joy Division, Iggy Pop, Sex Pistols, Siouxie and the Banshees, Happy Mondays

United Artists 2002

Bandet Joy Division og plateselskapet Factory er et av rockehistoriens høydepunkter. Med vokalist Ian Curtis’ selvmord én uke før utgivelsen av Joy Divisions andre album Closer, var det ikke til å unngå at autodeprimerte fans fikk bekreftet følelsen de hele tiden hadde hatt dypperst inn i sjela: — Dette er livet!

Michael Winterbottoms nye film er ikke en film om Joy Division, men om mannen bak det hele: Tony Wilson. En akademiker som lik Monty Python klarte både å dra nytte av sine kunnskaper, og å beholde studenthumoren hinsides campus. En kveld i 1976 var Wilson og 41 andre samlet i et mindre lokale i Manchester for å overvære Sex Pistols’ første konsert utenfor London. Og det var det Wilson byttet ut skiltet “Factory closing” med “Factory opening” på et lokale i en trist del av Manchester, og fikk de neste årene utgitt flere rockklassikere.

“Der var […] et hip hop-panel og factory ble angrepet for å være fascistisk. Igjen. I New York. Hva i helvete var problemet? Det viste seg at “Blue Monday” var problemet. Vi, eller snarere New Order og denne låten, hadde stjålet svart dansemusikk. Vi ble anklaget for internasjonalt tyveri. Som en velinformert jornalist en gang formulerte det. Annen halvdel av 80-tallet dreide seg kun om teknologi. Elektronikk kunne få en hvit gutt til å spille nesten like rytnisk som en svart gutt og dop kunne få en hvit gutt til å danse…Etc…”     — TONY WILSON

Filmen viser hvordan Factory records ble og forble mulig. Forretningsidéene var uortodokse, som Wilson selv. Pralende rundt, mens han henviste til postmodernisme og situasjonisme (at personligheten bestemmes av situasjonen man befinner seg i), og med et humør alle bør misunne ham, stadig på jakt etter et hårresiende band eller en genial tekstforfatter. I motsetning til alle andre som mente at vokalist Shaun Ryder i Happy Mondays var koko, så Wilson ham som den nye William Blake. Wilson til Ryder:  — Sitér noe fra tekstene dine, hva som helst!  — Good. Good. Doublegood, sier Ryder.  — Fantastisk, sier Wilson.

Winterbottom (Jude, Welcome to Sarajevo) har laget nesten én film I året siden 1995, og imponerer igjen.  I 24 Hour Party People er diskursen konstruert som Wilsons personlighet; med festlige “rekonstruksjoner”; kommentarer direkte til publikum; avansert sammensmeltning av dokumentarisk og oppdiktete materiale; og vittigheter uansett føreforhold. Den virkelige Tony Wilson skriver i heftet som følger med soundtracjet: “Filmen er jævla morsom og jævla tragisk. Om du ikke har sett den gjør det ikke noe, men du burde sannsynligvis komme deg litt mer ut.”

Leif Helgeland har, som alltid levert en elendig oversettelse. Det er respektløst av filmbyråene å la Helgeland fortsette sin maltraktering av film etter film. Men filleproletariatet er vel billig i drift.

(Publisert i Klassekampen 16. august 2002)

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: