Lite nasjonalt sinnelag

Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud
Norge – et lite stykke verdenshistorie
Cappelen forlag 2005

Det går fort i svingene når Bromark og Herbjørnsrud påpeker norsk selvgodhet og norske forglemmelser.

Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud (B/H) har nå fullført trilogien som begynte med Blanke løgner, skitne sannheter (2001) og Frykten for Amerika (2003). Siste del, Norge — et lite stykke verdenshistorie, beskrives som en bok om våre oppfatninger av Norge og det norske, slik det presenteres i skolebøker og populærlitteratur.

På 1800-tallet foregikk en bevisst og ubevisst dyrking av Norge innen kunst, litteratur og vitenskap. Dette var ledd i en nasjonsbyggende overbygning som fokuserte på det man oppfattet som egentlig norsk, som nedtonet det som kom utenfra, netopp fordi det ikke var norsk.

Voi Voi!

Noe som definitivt ikke var norsk på 1800-tallet, var samekulturen. Samenn var godt og positivt i samvirke med vikingene. Det fikk ingen høre om på 1800-tallet, og vi har ikke hørt så mye om det siden heller. B/H påpeker hvordan det finnes samiske helter som hylles andre steder i verden, og som de færreste nordmenn idag har hørt om. Og allerede den romerske historikeren Tacitus nevner samene i sitt verk Germania. ”Skrithifinoi” går på ski (!) og bor i Thule.

Hvorfor er man ikke stolt av dette i Norge? Samerettsekspert Kirsti Strøm Bull treffer spikeren på hodet når hun peker på den norske kolonialiseringen av samene: “Norge vil fremstå som det motsatte av en kolonimakt, som et offer for kolonialisering, først under Danmark, deretter Sverige, og så den tyske okkupasjonen.” Fra 1681 ble sedelightesforbrytere sendt som straffanger til Finnmark — lenge før britene begynte å kolonialisere Australia med sine forbrytere.

I dag har samene “fått” det totalt uvesentlige Sametinget, og nøyer seg med å få kreve offentlig flagging med sameflagget 17. mai. De burde heller kreve garanterte plasser på Stortinget, slik urbefolkning har i mange andre land. Med hvilken rett skal ikke-samiske nordmenn i dag nekte dem dette?

Firehundreårsnatten

“Firehundreårig natten / Ruget over apekatten”, sier den gale Huhu fra Kairo i Peer Gynt. Firehundreårsnatten er blitt et begrep i norsk selvbilde etter dette. At Norge selv omtales som “apekatten” er det ikke så mange som har fått med seg.

Johan Sebastian Welhaven hadde skjønt det, og han fikk mye pepper for Norges Dæmring, hvor han påpekte hvordan Norge har nytt godt av fremmed frukt. Mer mottagelig var normenn for Nicolai og Henrik Wergelands myte om “det sorte hull”: Fra norsk vikingtid via beklagelig union med danmark, og tilbake til Norge, endelig fritt og fagert.

Allerede i 1920 hevdet historikeren Halvdan Koht at norsk historieskriving i lengre tid har forsøkt å skjule den danske kontrollen over Norge helt fra 800-tallet. Norske historikere er klar over dette, men som B/H påpeker: Hvorfor kommer ikke denne kunnskapen ut i allmennheten, det vil i praksis først og fremst si i skolebøkene?

Forøvrig var ikke unionen med Danmark noe sort hull. Unionstiden var mer lønnsom for nordmenn og norske bønder enn for dansker. “Lokalsamfunnene ble rensligere, rikere og mer dynamiske i kystbyene hvor kontakten med dansker, hollendere og utlendinger var størst.”

B/H fortsetter med mange interessant eksempler: Nordmenns delaktighet i slavehandelen; norsk nasjonalromantikk som er importert med hud og hår fra utlandet. Asbjørnsen og Moes folkeeventyr som i stor grad var importert fra andre land; Wergelands fascinasjon for islam; Einar Gerhardsen som kort tid etter invasjonen i 1940 ville samarbeide med tyskerne (!); innvandringsstoppen som ble midlertidig innført i 1975 — inntil man hadde forbedret forholdene for dem som allerede var kommet.

En historisk fasit?

Til tross for alle forfriskende påminnelser er det noe utilfredsstillende med Norge — et lite stykke verdenshistorie. B/H tar konsekvent utgangspunkt i hva det er politisk korrekt å mene i dag. Derfor blir det noe døgnflueaktig over kritikken: Historiske aktører kunne ha gode, rasjonelle grunner i sin tid for å mene ting vi i dag finner hårreisende. Og motsatt kan det godt være at fortidige meninger som passer godt med dagens, viser seg å være basert en situuasjonsforståelse eller prinsipper som overhodet ikke var plausible eller “riktige”. B/H kommenterer ikke denne problemstillingen i det hele tatt. Og det har gått litt for raskt i svingene noen ganger:

Mary Wollstonecrafts Brev fra et kort opphold i Sverige, Norge og Danmark omtales som om hun på romantisk manér var på jakt etter det opprinnelige og egentlige i Norge fordi det var “helsebringende””. Hvor har de dette fra? Wollstonecraft var opplysningstenker, ikke romantiker. Hun dro ikke til Skandinavia for å beskrive folkelivet eller rekreere; hun skulle hjelpe sin eks-elsker Gilbert Imlay med å finne igjen en skipslast som var forsvunnet. Wollstonecraft var mest opptatt av at befolkningen, også i byene, var udannet. Hun så en viss sjarm i dette, men dyrket det ikke på noen måte.

Om den berømte jødeparagrafen, skriver B/H: “De ekskluderende ordene i paragraf 2 fra 1814, som Falsen så iherdig forsvarte ble [fordi Risnes] gjeninnførte paragrafen i 1942 en motivasjon for utryddelsen av jødene i Norge under Holocaust.” Til dette er det å si at historiske aktører ikke kan holdes ansvarlige for hva slags handlinger deres utsagn “motiverer” flere generasjoner senere. Dette minner for mye om fyllerøret til Jens Bjørneboe, hvor han vekselvis lanserte Friedrich Nietzsche og Richard Wager som den som “egentlig” var skyld i konsentrasjonsleirene.

B/H skriver at homofile “ble sendt en masse til nazistenes dødskamre”. Dette er en moderne myte. Sannsynligvis ble 15 000 homofile sendt i konsentrasjonsleir. 4 000 – 5 000 overlevde. Homofile ble av forskjellige grunner behandlet dårligere enn andre fanger, men at det foregikk en like klar utrenskning av homofile som jøder og sigøynere, er simpelthen ikke tilfelle.

Billig moral

B/H beklager seg også over at marginale grupper ble diskriminert under Gerhardsen-perioden. Til grunn for denne undringen må det ligge en forestilling om at velferdsstaten er uforenlig med diskriminering, eller mer spesifikt rasehygiene. Men det stemmer jo ikke: Nazi-Tyskland var bygget på samme velferdsideologi som sosialdemokratiske land.

Steriliseringen av tatere, som foregikk helt frem til 1970-tallet, er en skamplett av dimensjoner, det er det ingen tvil om. Men hvorfor nevner ikke B/H at mongoloide fremdeles blir sterilisert i Norge? Vet de det ikke, eller er de faktisk enige (det kan jeg vanskelig forestille meg)? Er ikke dette rasehygiene? “Man må skille mellom retten til å ha liv og retten til å gi liv,” som Jon Alfred Mjøen sa.

Det er lett å være “kritisk” til uhumskheter i fortiden. Men så veldig opplysende er det ikke. Det er en billig måte å være moralsk på. Det er ingen tvil om at Norges historie bør skrives på nytt, men det kommer da også til å skje. La nå bare dessertgenerasjonens historikere få litt tid på seg. Norge —et lite stykke verdenshistorie blir, på tross av alle sine viktige påminnelser, for lettlest, i dobbel forstand.

(Publisert i Ny Tid 7. oktober 2005)

Advertisements

  1. #1 by Stein T. Svala bedre kjent som Svala (Hvitrev på orsk) on 3. februar 2012 - 01:44

    Riktig så friskt, Korslund. Med all respekt å melde: Hvordan kan vi samer få majoritetsfolket ned på at vi skal være demokratisk overrepresentert på Stortinget?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: