“DET HENDTE OGSÅ HER”: THE EARLY DAYS

Kjetil Rolness som plagiator

Kjetil Rolness fikk stor oppmerksomhet da han i 2004[1] og 2005[2] gikk ut med plagiat-beskyldninger mot en rekke norske forfattere. I tillegg til de notoriske sjarlatanene Jahn Otto Johansen og Ketil Bjørnstad, hadde Rolness flere nye navn å komme med, deriblant Undset-forsker professor Liv Bliksrud som Rolness mente hadde forsynt seg vel og godt av Kristin Johansens hovedoppgave i idéhistorie om nettopp Sigrid Undset. Kristin Johansen er Jørn Mortensens hustru. Jørn Mortensen er gitarist Penthouse Playboys. Bliksrud var relativt vred i sitt motinnlegg tre dager senere.[4] Og Johanssens veileder, Trond Berg Eriksen, ringte Johansen for å irettesette henne. Fire dager etter dette igjen, stod Rolness på sitt[5] og avsluttet med å antyde hans anliggende som ble grundig gjennomgått i første nummer av Prosa 2005: “Min hensikt var å ta opp underbelyste, prinsipielle kildeproblemer i kjøvannet av Alnæs-saken, og jeg har de seneste dagene mottatt flere bekreftelser på at dette er riktig og viktig.” Han lot imidlertid anklagen mot Bliksrud koke vekk i kålen.

Siden Prosa-artikkelen ikke er tilgjengelig på internett, og de færreste sannsynligvis har den present, skal jeg her gjennomgå noen av hovedpoengene fra Rolness’ “«Det hendte også her». Plagiering — ikke bare en Alnæs-sak.” Og jeg skal gjøre en like original vri som Carl E. Schorske gjør i Fin-de-siècle Vienna; der bruker han Freud på Freud. Jeg skal nå bruke Rolness på Rolness. 2005-utgaven av Kjetil Rolness på 1986-utgaven av Kjetil Rolness. Sistnevnte skrev i musikkavisen Beat en middels lang artikkel om musikkartisten Screamin’ Jay Hawkins som igjen var blitt aktuell og populær fordi hans store hit “I Put a Spell on You” var blitt benyttet i Jim Jarmusch’ film Stranger than Paradise fra 1984.[6]

Og grunnen til at dette lar seg gjøre — og at det har interesse — er at det meste som ikke er tidstypisk, impresjonistisk musikkavis-preik, er plagiat av Gerri Hirsheys eminente bok Nowhere to Run. The Story of Soul Music.[7]

Kjetil Rolness: “I noen tilfeller foreligger direkte plagiat: avskrift uten referanse.”[8]

Hirshey, side 15:

Summer, 1954, Herman’s Bar in Atlantic City, New Jersey:

Backed by the house band, Jay is onstage singing when the woman walks into the hot, smoky room, and pushes her way through the crowd to the front of the stage. She is staring fixedly at the singer, rummaging in her purse. At the glint of metal a few patrons back off. The lady lobs a shiny object toward the stage, and it lands between Jay’s feet. He recognizes his apartment keys.
He looks up to see the woman blowing him a kiss before she disappears back into the crowd. There are still two songs left in the set, and Jay wails through them before he replaces the mike in the stand.

[…]

Jay walks next door to his apartment and finds it locked. When he gets in, there is no woman. Her clothes are gone. The mirror has been stripped of photographs.

“Good-bye my love” was all she wrote, in scarlet lipstick, on the glass.

And there is loosed upon the waterfront a terrible scream. Jay will remember it as the most painful of his life. “Only one,” he tells Mom later, “that found its way out of my big mouth directly through my heart and guts.”

The soulful moment.

Jay sits down on the bed and commences to write. Already he knows the key and the tempo. The song would be dedicated to her. He would just conjure her face and scream out the words.

“I put a spell on you because you’re MINE.”

Rolness, side 26 [2. bit]:

Vi er nå direkte inne fra Herman’s Bar i Atlantic City, New Jersey, USA, en sommerkveld i 1954. Screamin’ Jay Hawkins synger med stedets husband. Plutselig kommer en kvinne opp til scenen, kaster noe blankt noe som lander mellom beina på Hawkins, sender han et smellkyss, og forsvinner. Screamin’ Jay kjenner igjen husnøklene sine, raser igjennom de to siste låtene i settet og løper hjem til leiligheten sin. Der er kjæresten og alle eiendelene hennes borte. På speilet står det skrevet med rød leppestift: “Good-bye my love”. Hawkins opplever det mest smertefulle øyeblikket i sitt liv og utstøter et hjerteskjærende skrik. Slik bare han kan. Han setter seg ned på senga og skriver i ren desperasjon kjærlighetserklæringen “I Put A Spell On You”, en tittel som vel best kan oversettes med: “Jeg Forhekser Deg”.

Kjetil Rolness: “Andre ganger dreier det seg om påfallende “tekstnærhet” eller utilstrekkelig kildehenvisning.”[9]

Hirshey, side 15/16:

On the Grand label, “I Put a Spell on You” is heard by virtually no one, sinking like the seven previous singles Jay has made. But when Jay recuts it for Okeh Records, it is a hit. Soon after its release in 1956, radio stations deem two bars’ worth of moans and groans “cannibalistic,” and the record is banned.

Rolness, side 26 [2. bit]:

“Spell” ble gitt ut på etiketten Grand og floppet. Men på Colombias R&B-merke ble den en hit i 1956, etter at to takter med Screamin’ Jays orale utgytelser måtte fjernes fordi radiostasjoner menet det var “kannibalistisk”.

Hirshey, side 9:

[T]he flamboyant career of deejay Alan Freed, the man who claimed to have invented the term “rock ‘n’ roll.

Rolness, side 27 [7. bit]:

Mannen som engang søkte om å få copyright på termen “rock & roll”, den legendariske Djen Alan Freed,…

Hirshey, side 21:

A few close calls stand out, like the night Ben E. King and the rest of the Drifters shut the coffin lid all the way as a joke.

“The band was playing my introduction, so nobody could hear me screaming. Somehow, just as the air was running out, I managed to rock enough so the thing fell off the cart and busted open.”

Rolness, side 27-28 [10. bit]:

Og så har vi den gangen da The Drifters låste Jay inne i kisten, og han klarte så vidt å velte kisten ned fra vognen slik at den åpnet seg før oksygenet ble oppbrukt. En versjon av historien sier det hele var en spøk fra The Drifters-guttas side.

 

Kjetil Rolness: “Man gjengir, etterligner eller bearbeider andres skrifter under dekke av å tenke og skrive selv.”[10]

Colman[11], side 88:

Yet there could never be any real compromise from Screamin’ Jay. Even the success of the rock acts whom he may well have influenced — Alice Cooper, the Tubes and Kiss — went nowhere in persuading the originator to sell out.

Rolness, side 27 [8. bit]:

De åpenbare kopister [!] – Screamin’ Lord Sutch og Arthur Brown er allerede nevnt. Mindre eksentriske, men også de avhengige av Screamin’ Jays forarbeid — Alice Cooper, The Tubes, Kiss, Ozzy Osborne, the Cramps. Enten de er klar over det eller ikke.

Kjetil Rolness: “[A] siterer [B] to ganger ved navn i teksten, men skal vi tro [C]er det umulig å skjønne at mesteparten av det andre innholdet i denne delen av boka også stammer fra samme sted.”[12]

Kjetil Rolness nevner Gerri Hirshey to ganger i løpet av sin artikkel. Nesten helt i begynnelsen slår Rolness fast: «Gerry Hirsheys høyt ansette soul-historikk “Nowhere to Run” viet innledningskapittelet til [SJH] alene.» Dette er ikke en referanse; kun et fakta. Gerri Hirshey nevnes andre og siste gang i artikkelen på side 27, i “5. bit”: “Gerri Hirshey skriver om de såkalte Bluesshouters: «Those guys knew the devil, but they never went so far as to lend him their voices»”

That’s it.

KOPISKRIVER ROLNESS BEGYNNER Å BLI SLITEN

Hirshey, side 13-14:

Jay has written some songs for himself; he has the band down pat. If the Atlantic people agree, Tiny says that Jay can cut a few songs solo. His optimism pales, however, this day in 1953 when he arrives at the dumpy office on West Fifty-sixth Street that doubles as Atlantic’s studio. He is introduced to a young but prematurely balding man named Ahmet Ertegun.

Tiny says he is a Turkish guy, father’s a big shot diplomat in Washington. This Ahmet was a friend of Ellington’s, it was said. Had some sort of Jones for black music. Twenty years down the road, Ertegun’s indulging those infatuations would let him sell Atlantic to Warner Communications for more than $20 million.

But this day he is just a beginning producer, and a nervous one at that. Jay watches him closely. This man is everywhere, twirling dials, adjusting recording levels, nodding happily as Tiny jogs through his session. It’s been deceided that once Tiny has finished, Jay can record two sides. He starts with “Screamin’ Blues,” an original composition that, after too many takes, has Ertegun blinking in frustration.

“No, no. I don’t like that. Again.”

            Four times Jay starts out, bawling over an athletic piano, and four times Ertegun is left frowning. The stuff is too, um, raw. Couldn’t Jay pretty it up? The band sits back, shaking saliva out of their horns, watching the confrontation.

Ertegun brightens. “I want it to sound more, um — something like Fats Domino.”

“What the fuck you have me here for? Why don’t you go and get Fats Domino? I wrote the song. I’m just now breakin’ into the business. And this is the kind of act I want to have. I want to be known as the Screamer!”

“Bring it down some. Relax,” Ertegun says soothingly.

“You go to hell!”

Rolness, side 28 [12. bit]:

“What the fuck you have me here for? Why don’t you go and get Fats Domino? I wrote the song. I’m just breakin’ into the business. And this is the kind of act I want to have. I want to be known as the Screamer!”

“Bring it down some. Relax,”          

“You go to hell!”

Slik smalt ordene mellom Hawkins og Jerry Wexler en dag i 1953 da de var i studio for å spille inn….

 

AVSLUTNING

I 1986 er Rolness plagiator. I 1992 bokdebuterer Rolness med Vulgær og vidunderlig. I 2004 og 2005 refser han forfattere for å være plagiatorer og norsk offentlighet for at slike avsløringer ikke får konsekvenser.

Men så blir spørsmålet: Når konverterte Kjetil Rolness fra plagiator til original ikke-plagierende forfatter? Svaret er foreløpig: En gang mellom 1986 og 2004.

ETTERORD

Da jeg avsluttet denne artikkelen, samlet jeg sammen datautskriftene jeg hadde benyttet, og stilte dem ved siden av Vulgær og vidunderlig. Klemt inn ved siden av Rolness’ debutbok stod det en VHS-kassett med håndskrevet etikett: Incredibly Strange Film Show. Jeg aner ikke den kommer fra. Noen må ha glemt den.

•••

Litteraturliste

Bliksrud, Liv: “Rolness og plagiat”. I Dagbladet 23. november 2004. http://www.dagbladet.no/kultur/2004/11/23/415343.html

Colman, Stuart: They kept on rockin’. Dorset (U.K.) 1982.

Hirshey, Gerri: Nowhere to Run. The Story of Soul Music. London 1984.

Rolness, Kjetil: “«Det hendte også her». Plagiering — ikke bare en Alnæs-sak.”.

I Prosa nr. 1, 2005. Side 6-18.

Rolness, Kjetil: “Plagiering uten like”. I Dagbladet 20. november 2004, side 4.

Rolness, Kjetil: “Professorer og plagiat”. I Dagbladet 27. november 2004. http://www.dagbladet.no/kultur/2004/11/27/415850.html


[1] Dagbladet 20. november 2004

[2] Prosa nr. 1, 2005

[4] Se litteraturliste.

[5] Se literaturliste.

[6] Filmen fikk imidlertid ikke norsk premiere før første uken i mars 1987.

[7] Se litteraturliste.

[8] Rolness 2005: 7-8.

[9] Rolness 2005: 8.

[10] Rolness 2005: 7.

[11] Se litteraturliste.

[12] Rolness 2005: 15.

Reklamer

  1. #1 by kjetilkorslund on 31. august 2011 - 06:40

    Debatten startet på Jon Hustads Facebook-side, og har fortsatt der. Kjetil Rolness svarte dette 29. august:

    —————————————

    Fjellet som fødte en mus.

    Kjetil Korslund har brukt nesten to uker på å dokumentere … hva da? At unge Rolness drev vanlig journalistisk praksis ved siden av studiene på åttitallet. Også med hensyn til bruk av skiftlige kilder. Jf. Hustads voksenopplæring overfor. Den påstått plagierte boka blir altså klart og tydelig trukket fram en av to gode kilder allerede i starten av min artikkel, tilgjengelig i sin helhet her:

    Viser også til Vinje tidligere på tråden. Mange av sitatene Korslund kommer trekkende med, gjengir velkjente, tørre fakta. Mener han at jeg har “stjålet” opplysningen om at Alan Freed krevde opphavsrett til termen “rock’n’roll”? Eller at noen har opphavsrett til informasjonen om at “I Put a Spell On You” ble utgitt på en etikett som het Grand?

    De resterende sitatene handler om faktiske hendelser/episoder/replikker som ikke kan beskrives eller gjengis uten høy grad av likhet. Jeg kunne gitt Hirshey kredit for historien fra Herman’s Bar. Men hvor har hun selv fått den fra? Boka som Korslund naivt opphøyer til originalkilde mangler både henvisninger, fotnoter og litteraturliste.

    Korslund er ikke i nærheten av å dokumentere plagiat slik vi normalt forstår ordet. Jeg har ikke rappet en annen forfatters perspektiver, poenger eller formuleringer og utgitt dem for mine. Tvert imot: Den ene gangen jeg “skriver av” en setning hos Hirshey, er det åpent sitat, noe også Korslund innrømmer. Da jeg gjenleste artikkelen min i lys av den overraskende anklagen, ble jeg selv overrasket over hvor lite jeg hadde hentet Hirshey bok. 80-90 prosent stammer fra andre kilder eller eget bryst – blant annet refleksjoner om rollespill som peker mot “Vulgær og vidunderlig”.

    Men også debutboka mi greier Korslund å så tvil om i en kryptisk avslutning (og i en utbetalelig formulering på Twitter: plagiatet ble gjort “kun 5 år før “Vulgær & Vidunderlig”). Ifølge Korslund kan jeg ha vært plagiator helt fram til 2004, da jeg selv ble plagiatanklager i Dagbladet og Prosa. Hvorfor skulle jeg endre min egen lyssky praksis av den grunn, lurer jeg på. En mannevond utgave av Harald Eia påsto jeg hadde plagiert Hjernevask i fjor. Hans dokumentasjon var enda tynnere enn Korslunds.

    Altså: Jeg er erklærer herved Kjetil Korslunds plagiatpåstander som døde og maktesløse. Jeg erklærer også at dette er det ynkeligste og kjedeligste personangrep jeg har vært utsatt for. Ari Behns hanske var mye morsommere. Jeg vil råde Korslund til å komme seg ut i frisk luft, møte fornuftige folk og ellers forsette med det han kan: Bloggposte 15 år gamle film- og kunstanmeldelser.

  2. #2 by kjetilkorslund on 31. august 2011 - 12:28

    Kjetil Rolness ba meg underbygge min plagiatanklage 17. august. Siden Hirsheys bok ikke finnes i Bibsys, bestilte jeg den via innlån på Nasjonalbiblioteket 18. august. Den var klar til avhenting 24. august. Jeg publiserte mitt blogginnlegg 28. august. Så i den grad tidsbruken har noen interesse, er det vel riktigere å si at jeg har brukt fem dager på å skrive innlegget ovenfor.

    Rolness kaller sin bruk av kilder “vanlig journalistisk praksis”, og det har han dessverre rett i. Men selv om Beat ble kalt musikkAVIS, er det vel rettere å kalle publikasjonen et magasin siden den utkom ca. én gang i måneden.

    Videre: Bøkene til Colman og Hirshey blir IKKE nevnt som kilder i begynnelsen av Beat-artikkelen. Rolness meddeler kun:
    – “Stuart Colman kalte deg i sin bok “They Kept On Rockin’” for “The True Clown Price of Rock’n’Roll”; og
    – “Gerri Hirsheys høyt ansette soul-historikk “Nowhere To Run” viet innledningskapittelet til deg alene”
    Begge deler er selvfølgelig riktig, og like selvfølgelig er dette IKKE i nærheten av at Rolness her trekker frem sine kilder; Rolness henviser til andres rosende omtale av Screamin’ Jay Hawkins. Det er en fin måte å starte en presentasjon på, men må ikke forveksles med litterære referanser for hans artikkel. En normalt observant leser har ingen grunn til å lese dette som kildehenvisninger — og det er det da heller ikke.

    Rolness sier videre: “Mange av sitatene Korslund kommer trekkende med, gjengir velkjente, tørre fakta”. Det er selvfølgelig riktig. Grunnen til at jeg har tatt med eksempler på både stort og smått, er at Rolness har tatt nesten all interessant informasjon i artikkelen “Kisten med det rare i”, fra Hirsheys bok. Rolness påstår så at jeg “naivt opphøyer” denne til originalkilde — jeg aner ikke hvor han har fått det fra. Mitt poeng skulle komme klart frem av blogginnlegget: Jeg “opphøyer” Hirsheys bok til ROLNESS’ KILDE (man behøver neppe ha studert filosofi for å se at det ikke er helt det samme).

    Rolness påstår at han ikke har “rappet en annen forfatters perspektiver, poenger eller formuleringer og utgitt dem for [sine]”. Jeg ser ingen grunn til å gjenta meg selv. Andre kan lese “originalartikkelen”og mitt blogginnlegg, og vurdere dette selv.

    I hvilket omfang Kjetil Rolness har praktisert plagiat eller tvilsom sitatpraksis etter 1986, har jeg liten formening om, men min “kryptiske avslutning” er en henvisning til en meget påfallende utelatelse i bibliografien til “Vulgær og vidunderlig”. Nå er riktignok ikke Jonathan Ross’ TV-serie en bok, men allerede i 1992 var det vel allment kjent at det fantes andre relevante media å benytte seg av for innhenting av informasjon.

    Resten av Rolness’ innlegg ovenfor holder omtrent samme nivå som de egenkomponerte delene av hans Beat-artikkel, og interesserer meg minimalt.

  3. #3 by Arne Stav on 11. september 2011 - 13:01

    KJETIL ROLNESS´ UNGDOMSFORSYNDELSE

    Jeg har nærlest Kjetil Rolness´ Beat-artikkel, og sitter igjen med inntrykket av noe som er blitt bakt sammen med et driv som korresponderer med stor drift etter honorarpenger eller publiseringens symbolske kapital (ikke aner jeg om Beat betalte sine skribenter den gang). Mao. er artikkelen brokkvis (den kaller seg da også et arbeid satt sammen av ”biter”), og arrangeres rundt et styrtregn av en sitatmosaikk, hvor rockerutpregede hooklines dominerer. Men forfatteren har hatt det travelt, og derfor finnes her mye språklig lurv. Det kan analogt ikke undre at det har gått så som så med referansene hans, som Korslund har påvist.

    Hvor sterkt KR skal lastes for ovennevnte, kan være en sak for seg. Orddroppingen fra engelsk, tiradene med namedropping, og den utidige bruken av anmassende versaler og kursiveringer som overtalelseseffekter, er vel det typiske for den sjanger han skriver i, altså popjournalistikken. Så kanskje du legger lista litt for høyt, KK, når du etterlyser faglig og litterær kvalitet? P.d.a.s. er det høyst betimelig å konfrontere Rolness med fall for egne grep, når han i ettertid har profilert seg som en såpass heftig kritiker av andres plagiater.

    Dog ikke så galt, osv… Noen artige orddannelser som ikke BARE er importert platepratersjargong dukker dog sporadisk opp i Rolness-teksten, som i vendingen ”i starten av en sjelsettende periode i populærmusikkens historie” og den uslåelige ”Simone gir tolkningen jazz-flavør”, en norvagisme på høyt nivå, som jeg velger å tro ikke har fremkommet ved en ren lapsus (les: en litt for kjapp kompilering).

    Det er fristende å lese Kjetil Rolness´ Sreamin´ Jay-begåelse som et svennestykke av en ennå umoden skribent (det aller mest umodne etter mitt skjønn er en ustøhet mht. objektformen av personlige pronomen (han-ham, de-dem)). Dette er dog en svakhet jeg konstaterte at han stort sett hadde lagt bak seg, da jeg konsulentleste Vulgær og vidunderlig-boka, som utkom noen år seinere.

    Kjetil Rolness har en besnærende evne til å lage bilder. Av og til litt for besnærende – ”han gikk til angrep på en melodi som en utsultet løve” er f,eks. lattervekkende mislykket; løver angriper som kjent ikke melodier. Men denne fikk jeg til gjengjeld sansen for: ”Når enden er god, går alt i dass”. Det får bli min sluttstrek, og så lar jeg det stå åpent i hvilken grad han skal nagles for sin famøse artikkel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: