Nøkkelen til alle dusters lommebok…

Helse er en like farlig religion som alle andre. Kun blinde vil ikke se parallellene mellom Kelloggs livsfarlige helsekorstog i 1907 og dagens kollektive fiberrier.

Dr. Kelloggs kur
(The Road to Wellville)
Regi: Alan Parker
Storbritannia og USA 1994

Alan Parker har alltid vært en litt klumsete regissør som likevel har holdt seg flytende på en sans for øyeblikkets chic. Og da ser man ofte ikke at Parkers filmer er full av blaute vitser, kvasifilosofi og filmatiske grep hvis holdbarhetsdato er passé. Dr. Kelloggs kur er likedan, men historiens aktualitet trenger denne gang dypere enn dagens vits.

Dr. Kellogg oppfant cornflakes. Et sunt produkt. Likevel bare ett av flere hundre prosjekter igangsatt av en fanatiker som viet sitt liv til militant bekjempelse av alt som truer kroppens helse. Store deler av filmen foregår på «The San» i Michigan i begynnelsen av vårt århundre. En blanding av sykehus, kuranstalt og luksushotell. Hit kom det rike klienter som i liket med nudist/pagan-bevegelsen i Europa var preget av en angst for modernisering mens de samtidig paradoksalt dyrket borgerskapets opptatthet av individet: sunnhet, flittighet, frihet. Diskrepansen ligger selvfølgelig i at borgerskapet altfor fort glemte at det nettopp var moderniseringen som gjorde deres fremvekst mulig. Slik sett kan man også se den syke interessen for helse og naturlighet som dragning mot overklassens dyder. Et moment som selvfølgelig ikke skal glemmes er ren kjedsomhet: Kroppen blir et tempel når man ikke har annet å tenke på. At kuroppholdet kostet en formue burde virke avskrekkende (borgerskapets dyd er flittighet og sparing), men oppveies av at man tar seg selv og sin sunnhet og derved samfunnets sunnhet på alvor.

Et sentralt poeng som fremdeles er relativt ukjent, er at de fleste sunnhetskurer faktisk er direkte helsefarlige. (Flere av 50-, 60- og 70-tallets guruer døde i ung alder). Dr. Kellogg fjernet organer, plasserte pasienter i elektriske vannbad (!) og serverte matretter ingen har turt å tenke på siden; mannens liv var et korstog mot kjøtt, alkohol, røyking og sex: «En ereksjon, sir, er selve flaggstangen på din grav!»

Filmen har en parallellhandling som viser de ærlige sjarlatanene i virksomhet. Helse er big business, og som en kopist av Kelloggs berømte frokostblanding sier: «Nøkkelen til alle dusters lommebok går gjennom helse». Med seg har han en ung partner m/rik tante som han lurer mange penger av før han i det hele tatt vurderer å gjøre noe som helst. «Direksjonsmøter koster, det gjelder å være smidig, jeg må jo være her på kuranstalten hvor alle mine kontakter er..» etc… Den unge partneren bryter ut og lager til slutt sitt eget produkt mot hodepine, for avslapning og regelrett forfriskning: «Kola Kane».

Alan Parker bruker ganske svinske og klønete grep for å fortelle sin historie. Ren stumfilmkomikk med absurd piano fungerer liksom ikke helt lengre. På den andre siden er det ganske morsomt med alle løyene om yoghurt-klystér som settes inn både foran og bak; rødvin som symbol på dyreblod: skvett det på naboens pels. Og ikke minst: sexterapeuter som ved å massere kvinners livmor får dem virkelig til å slappe av. Akkurat den kuren er det noen ektemenn som har litt problemer med. Jeg hadde ikke tenkt å si det, jeg hater Parker, men filmen er for det meste sinnsvak morsom. «Hva er vel livet bortsett fra en midlertidig seier over det som tar livet av deg?»

(Publisert 30. juni 1995 i Morgenbladet)

Reklamer

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: