Antisemitt søkes

Günter Grass gikk nylig ut og sa at påstanden om at forfatterkollega Martin Walser skal være antisemitt, er meningsløs. Walsers roman Tod eines Kritikers har utløst en pinlig og hatsk debatt i Tyskland.

Martin Walser
Tod eines Kritikers, roman
Suhrkamp forlag, Tyskland (2002)

Som tittelen forteller handler Tod eines Kritikers om en kritikers død, nærmere bestemt blir en skarpskodd litteraturkritiker — tilsynelatende — myrdet av en forfatter. Det var unødig av Martin Walser å påpeke at hans romanfigur André Ehrl-König, er et angrep på den virkelige, jødiske litteraturkritikeren Marcel Reich-Ranicki. Den innflytelsesrike og hardtslående Reich-Ranicki hadde i likhet med mange andre størrelser i tysk kulturliv, gjenkjent seg selv umiddelbart. Og alle forstår at “drapsmannen”, Hans Lach, er en “variant” av Walser selv.
75 år gamle Walser ble i mai eklatant utelatt da Reich-Ranicki presenterte Suhrkamps enorme serie av tysk litteratur. Dette var foranlediget av en berømt tale Walser holdt i 1998, hvor han påpekte at Holocaust og Auschwitz ble misbrukt for å opprettholde det som holder Tyskland samlet: Kulturnasjonens dårlige samvittighet etter andre verdenskrig. Dette var å røre ved det urørlige. Mistankene om at Walser kanskje har antisemittiske sympatier har nå fått hysterisk næring med Walsers “roman” hvor han på liksom tar livet av den jødiske kritikeren.

Mordet på en jøde

82 år gamle Reich-Ranicki står på sitt. Fra før av er det kjent at han anklaget avisen Die Zeit for antisemittisme da han ikke fikk en redaktørjobb der. Nå har kritikeren (eller privatpersonen?) Reich-Ranicki uttalt at Tod eines Kritikers er hårreisende dårlig. Og han har forsøkt å stoppe boken: “Forlaget til Benjamin, Adorno, Bloch og Celán burde ikke tillate seg å utgi en slik bok”.
Romanens forteller leser i avisen at hans venn, forfatteren Hans Lach, er blitt fengslet, mistenkt for mord. Den myrdede (eller bare forsvunnede) er André Ehrl-König, en kritiker som har et populært fjernsysnprogram som heter “Sprechstunde”¬— “Pratetimen”. Ifølge avisen hadde Lach uten å være invitert, ankommet en privatfest hos Ehrl-König og gått amok. I motsetning til hva Lach hadde ventet, var nemlig hans nye bok blitt dårlig behandlet av Ehrl-König på TV, og derfor skal Lach ha ropt: “Tiden da man finner seg i det, er forbi. Herr Ehrl-König bør ta seg i akt. I natt, fra klokken 00.00, blir det slått tilbake”. Denne parafrasen over Hitlers tale før angrepet på Polen i 1939, skaper stor bestyrtelse blant de tilstedeværende jøder.
Neste morgen er Ehrl-König borte. Fortelleren besøker etter hvert Lach i fengselet, som tilsyneslatende har utvilket en eksistensiell forfatterparanoia. Vi får smakebiter fra Lachs bok Der Wunsch, Verbrecher zu Sein (Ønsket om å være forbryter). Som tittelen antyder er dette en bekjennelse i flukt med Otto Weininger: Forfatteren anerkjenner og aksepterer seg selv som “forbrytertype”. Og han innrømmer etter hvert mordet overfor politiet.

Endlösung

Det viser seg at André Ehrl-König lever i beste velgående. Hans Lach har bare innfridd kriminalpolitiets og sine egne forventninger om at han skal være morderen. Og ikke bare det: Den merkelige vennen til Lach, som er fortelleren, er Hans Lach selv! Boken slutter med at Lach drar til Fuerteventura med en av sine elskerinner.

Kritikere i Tyskland sanler seg nå om to påstander: ‘Romanen er ikke antisemittisk’, og: ‘Romanen er dårlig’. Ingen tar sjansen på å innrømme bokens kvaliteter. For eksempel: Alle lesere forstår hvem som er hvem i romanteksten. Hvorfor gjør Walser dette?. Han har som typisk “forfatter” fremstått som “overrasket” over at hans nye roman kunne skape så mye furore. Åpenbart en bevisst strategi fra Walsers side. Han kan gjemme seg bak: “Å, nei. Dette er kunst, og må leses som det!”. Man kan anklage Walser for å leke med publikum, men dette er et effektivt oppgjør med idéen fra senere års tradisjon innen litteraturstudier: At forfatterens person og meninger ikke har noen betydning for hvordan man skal tolke en roman. Men som nå hele Tyskland har forstått: Enhver ytring i det offentlige rom har betydning, i virkeligheten. Rører man ved et tabu, faller reisverket mellom kunst og virkelighet som et korthus.

Hva skal dette bety?

Etter andre verdenskrig er jødenes skyldpositur naturlig blitt skjøvet over på tyskerne. Lachs ønske om å drepe en jøde må ses som produsert av jødenes identitesprosjekt: Verdens største ofre. Verdens største ofre trenger Verdens største overgripere.

Tod eines Kritikers er en vekker i flere henseende. Måtte den bli lest. Og kritisert.


(Publisert i Klassekampen 6. juli 2002)

Advertisements

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: