Krzysztof Kitschlowski

Krzysztof Kieslowski:
Blå (Trois couleurs: Bleu)
Frankrike 1993

 

En ung gutt står i veikanten og leker med en få-ballen-på-pinnen-innretning. Flere ganger får han det ikke til. Plutselig klaffer det, og gutten smiler, men samtidig kjører en bil av veien og inn i et tre. Så paradoksalt kan livet være. Kan det være en sammenheng mellom den lille begivenheten og den store? Det vet bare lillebror.

Kieslowski satte nyvunne fans på en tålmodighetsprøve med sine dramatiseringer av de ti bud.

Han mente at de fremdeles var aktuelle, og det kan jo hva som helst bli, bare man abstraherer nok.

Fortellingene var utpreget konstruerte fortellinger om personer plassert i etiske labyrinter. Den nesten manisk private tonen ble oppveid av at et sosialt perspektiv hele tiden lå under, og derfor ble flere av disse filmene vellykkede. I ”Veronikas to liv” var det bare det private igjen. Veronika, som ikke visste om hun var det ene eller det andre, ble forfulgt av nærgående close-ups og magiske kameravinkler, mens hennes banale liv ble ”opphøyet” av Zbigniew Preisners pompøse og uutholdelige musikk. Totalt asosialt og apolitisk. Emosjonalpornografi under dekke av ”følelser”.

Med trilogien ”Tre farger” har Kieslowski igjen grepet fatt i det som angår oss alle. Denne gang er det den franske revolusjonens slagord om frihet, likhet og brorskap, henholdsvis symbolisert ved fargene blå, hvit og rød som skal geleide oss gjennom tilværelsens gåte. Men det er ikke Danton og Robespierres ideer som her vekkes til live. Kieslowski har tydeligvis bestemt seg for å bli i det private. Hans poeng er nemlig at disse tre ideene ikke fungerer i det daglige, for den enkelte; de står i motsetning til menneskenaturen. Vi sier at vi vil ha frihet, likhet og brorskap, men vi mener det ikke, ihvertfall ikke hvis vi tør kjenne på den følelsen inni oss, når vi er ærlige, liksom.

Julie mister sin kjære mann, komponisten, og sin kjære datter. Hun våkner opp på sykehuset og får vite dette av en lege som vi ser gjenspeilt i pupillen hennes. Hele bildet fylles nemlig av Julies ansikt. Aha! Dette skal handle om henne. Hun er så trist at hun forsøker å ta livet av seg, men lykkes ikke eller tør ikke. Hun bestemmer seg imidlertid for å kvitte seg med alle reminisenser etter mannen og datteren. Hun tømmer huset de har bodd i, og finner partituret til Patrices ikke fullførte Europa-hymne. Dette kaster hun i en søppelkvern, og vi ser hvordan de kraftige, grådige taggene river i stykker det skjøre papiret. Hvordan kan hun gjøre noe slikt…? Selv om dette er tidlig i filmen, kommer det som en stor lettelse. Bruddstykker av den verdensberømte Patrices musikk (igjen komponert av Zbigniew Preisner) har man nemlig fått mer enn nok av allerede. Så jeg var naiv nok til å tro: Nå slipper vi å høre mer av det gnålet. Men dengang ei.

En omtenksom funksjonær på noteforlaget har nemlig tatt kopier, fordi ”ingen har rett til å ødelegge så fin musikk”. Kunsten er større enn menneskene, særlig stor kunst.

Så det blir så som så med friheten til Julie. Blek, men fattet, ringer hun Olivier og ber ham komme. De utveksler litt kroppsvarme, men neste morgen forlater hun ham og ber ham glemme henne. Dette er vanskelig for henne, fordi hun har respekt for Olivier, men hun elsker han ikke. Denne friheten gjør imidlertid vondt: I grålysningen går hun og skraper opp høyre knoke mot en steinmur. Det er åpenbart ikke greit. Likevel forsøker hun å finne seg selv og friheten, hun finner en ny leilighet, bader alene, går på café og …er alene i Europa.

Det er selvfølgelig mange fine blåfarger i filmen; gardiner, kjoler, lamper, innpakningspapir etc. Bildene er ”vakre”, ”kunstneriske”, ofte underbelyst slik at Juliette Binoches bleke, fatale ansikt kan komme til sin rett. Hun er så tris og vakker og dyp, og de blå bildene så triste og vakre og dype. ”Blue Stratos – for the woman who has to try very hard”.

Kieslowskis filosofi er dessverre like blass som huden til Binoche. Den friheten han mener er umulig, er ”friheten” til å leve i et vakuum uten å knytte seg til noen eller noe, slik at man kan være seg selv. Dette er selvfølgelig både kjedelig og uutholdelig. Det finner også Julie ut. man må ha noe å leve for, og dermed må man oppgi friheten.

Dette er kategorifeil de luxe: Frihet er jo nettopp muligheten til selv å velge hva man vil gjøre med seg selv, hva man vil investere sin tid i. Å påstå at man oppgir friheten hvis man ikke ønsker å sitte alene i en septiktank resten av livet, er banalt. Men det kan kanskje gjøre vanskelige valg mindre påtrengende: ”Jeg hadde jo ikke noe valg. Jeg kan ikke leve uten …ditt eller datt”.

Julie oppgir med andre ord friheten og blir menneske igjen. Hun hjelper en prostituert kvinne som de andre i gården vil kaste ut. Hun bestemmer seg for Olivier med å fullføre Kunsten. Hun hjelper kvinnen som har vært Patrices elskerinne i mange år og nå bærer på hans barn. Hun blir igjen intim med Olivier. Hun elsker ham kanskje ikke, men vil gi litt varme og forståelse. Et av de siste bildene i filmen er Julies ansikt klemt mot en glassflate, mens han ligger oppå og gjør det du vet.

Ganske dypt, eller hva? Bli med du også, tenn et lys for deg selv og Europa! Dette er årets kunstopplevelse. Galleri Kunst-Invest vil starte salget av innrammede stills fra filmen på nyåret.

(Publisert i Morgenbladet 24. desember 1993.)

Reklamer

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: