Arkiver for august, 2011

KIRKEGÅRDSDIKT

Lyset er vidunderlig
en grav gravet opp
De døde bare ligger der
det hele er helt … topp!

 

Legg igjen en kommentar

Det kulturelle ubehaget

Kommer man nærmere det autentiske ved å gjøre seg enklere enn man er? Det kan virke som Hiorthøy og andre naivister tror det.

Kim Hiorthøy
Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig
72 sider
Oktober 2002

Rousseaus naturmenneske hadde en problemfri tilværelse: Uten anelse om hva det skulle bety å hevde seg, fartet det nakent og alene omkring, fortærte mat og sex etter behov, og dro videre, alene. Naturmennesket var i ett med naturen. Jeg-personen i Kim Hiorthøys nye bok med korttekster og tegninger, som for enkelthets skyld er kalt Kim, lider av et kulturelt ubehag. Han synes å idealisere en utgave av Rousseaus tankeeksperiment om hvordan mennesket var, før det begynte å forandre seg selv og sine omgivelser. Kulturen, kutyme, høflighet, dagligspråk; alt dette virker slitsomt og krevende for Kim.

Nakent

Tekstsamlingen begynner med en gjenganger i norsk skjønnlitteratur: Det ringer på, men hovedpersonen åpner ikke. Denne scenen er forlengst blitt en klisjé, det hindrer likevel ikke Hiorthøy i å benytte den. Det virker snarere som om Hiorthøy bevisst bruker klisjeer, særlig i beskrivelse av følelser, for å få frem kontrasten mellom det nære og ekte, som «Kim» stadig higer etter, og det fremmedgjorte samfunnet som gjør alt vanskelig. Flere av bifigurene i boken er eksternaliseringer av naturmennesket Kim. For eksempel har vi en meteorolog som plutselig bryter sammen i latter mens han spør publikum om de egentlig innser hva slags samfunn de er del av. Eller vi har Henriette som står naken utenfor døren til Kim og forkynner at hun ønsker å kysse ham over hele kroppen. Tilsvarende kler Kim av seg foran en kvinnelig kunstner og sier han elsker henne.

Dyr er ålreit

Dyr i flere utgaver dukker også opp i tekstene. Kim kommuniserer bedre med disse stumme vesenene enn med mennesker. Han har en regelrett kosestund i beste Mykle/«Largo»-stil sammen med en ku. Han treffer en hyggelig hest på en benk, og kler av seg, siden hesten klarte seg fint uten klær. Samtidig slår tekstsamlingen melankolsk fast at drømmen om idyllisk samliv med dyr ikke er gjennomførbar fullt ut: vi får et eksempel på hvordan det går med Aud når hun stikker hånden inn til en løve i bur. Men uansett er det noe uproblematisk og naturlig med dyretilværelsen, som Kim savner. Bokens første tegning viser en hund, en suveren hund, som sitter ved et bord og røyker. Ved siden av sitter et menneske som har brutt sammen. Kjærlighetslivet til Kim er også problematisk: Han takler ikke, eller ønsker ikke å takle, noe som kan minne om forspill eller flørt. Han vil bare at sex skal skje av seg selv. Av og til plumper han ut med dette banale ønsket og bidrar på den måten til at de potensielle sexpartnere rømmer banen. Jørgen, en venn av Kim, prøver seg med en annen metode: Han tar ut hovedsikringen slik at han kan famle seg frem til Bodil i mørket.

Dårlig tenkt

Kim og hans venner ønsker å forsvinne fra det normale og krevende voksenlivet til det egentlige livet, bak fernisset. Innimellom dukker det opp scener fra barndom og ungdom, og det er typisk for naivisme-tradisjonen fra Loe, som Hiorthøy åpenbart er en del av: Voksne, hjemløse menn som dyrker den intense følelsen av tilhørighet og dyrking av enkle gleder som hører tidlige tenår til. Et premiss for den nye naivismen, er at man ved å gjøre seg dummere enn man er, kan nå frem til noe ekte eller naturlig. ? Snarere tvert i mot: Naivistenes banalisering og forenkling er nok et kunstgrep som bare bidrar til uklarhet. Koblet opp mot en myte om det enkle og ekte, kan det se poetisk og mystisk ut, men det er ikke noe annet enn en røykskjerm foran dårlig tenkning. I motsetning til mange av sine tilhengere hadde nemlig Rousseau forstått at det ikke finnes noen vei tilbake til naturtilstanden.

Legg igjen en kommentar

Lite nasjonalt sinnelag

Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud
Norge – et lite stykke verdenshistorie
Cappelen forlag 2005

Det går fort i svingene når Bromark og Herbjørnsrud påpeker norsk selvgodhet og norske forglemmelser.

Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud (B/H) har nå fullført trilogien som begynte med Blanke løgner, skitne sannheter (2001) og Frykten for Amerika (2003). Siste del, Norge — et lite stykke verdenshistorie, beskrives som en bok om våre oppfatninger av Norge og det norske, slik det presenteres i skolebøker og populærlitteratur.

På 1800-tallet foregikk en bevisst og ubevisst dyrking av Norge innen kunst, litteratur og vitenskap. Dette var ledd i en nasjonsbyggende overbygning som fokuserte på det man oppfattet som egentlig norsk, som nedtonet det som kom utenfra, netopp fordi det ikke var norsk.

Voi Voi!

Noe som definitivt ikke var norsk på 1800-tallet, var samekulturen. Samenn var godt og positivt i samvirke med vikingene. Det fikk ingen høre om på 1800-tallet, og vi har ikke hørt så mye om det siden heller. B/H påpeker hvordan det finnes samiske helter som hylles andre steder i verden, og som de færreste nordmenn idag har hørt om. Og allerede den romerske historikeren Tacitus nevner samene i sitt verk Germania. ”Skrithifinoi” går på ski (!) og bor i Thule.

Hvorfor er man ikke stolt av dette i Norge? Samerettsekspert Kirsti Strøm Bull treffer spikeren på hodet når hun peker på den norske kolonialiseringen av samene: “Norge vil fremstå som det motsatte av en kolonimakt, som et offer for kolonialisering, først under Danmark, deretter Sverige, og så den tyske okkupasjonen.” Fra 1681 ble sedelightesforbrytere sendt som straffanger til Finnmark — lenge før britene begynte å kolonialisere Australia med sine forbrytere.

I dag har samene “fått” det totalt uvesentlige Sametinget, og nøyer seg med å få kreve offentlig flagging med sameflagget 17. mai. De burde heller kreve garanterte plasser på Stortinget, slik urbefolkning har i mange andre land. Med hvilken rett skal ikke-samiske nordmenn i dag nekte dem dette?

Firehundreårsnatten

“Firehundreårig natten / Ruget over apekatten”, sier den gale Huhu fra Kairo i Peer Gynt. Firehundreårsnatten er blitt et begrep i norsk selvbilde etter dette. At Norge selv omtales som “apekatten” er det ikke så mange som har fått med seg.

Johan Sebastian Welhaven hadde skjønt det, og han fikk mye pepper for Norges Dæmring, hvor han påpekte hvordan Norge har nytt godt av fremmed frukt. Mer mottagelig var normenn for Nicolai og Henrik Wergelands myte om “det sorte hull”: Fra norsk vikingtid via beklagelig union med danmark, og tilbake til Norge, endelig fritt og fagert.

Allerede i 1920 hevdet historikeren Halvdan Koht at norsk historieskriving i lengre tid har forsøkt å skjule den danske kontrollen over Norge helt fra 800-tallet. Norske historikere er klar over dette, men som B/H påpeker: Hvorfor kommer ikke denne kunnskapen ut i allmennheten, det vil i praksis først og fremst si i skolebøkene?

Forøvrig var ikke unionen med Danmark noe sort hull. Unionstiden var mer lønnsom for nordmenn og norske bønder enn for dansker. “Lokalsamfunnene ble rensligere, rikere og mer dynamiske i kystbyene hvor kontakten med dansker, hollendere og utlendinger var størst.”

B/H fortsetter med mange interessant eksempler: Nordmenns delaktighet i slavehandelen; norsk nasjonalromantikk som er importert med hud og hår fra utlandet. Asbjørnsen og Moes folkeeventyr som i stor grad var importert fra andre land; Wergelands fascinasjon for islam; Einar Gerhardsen som kort tid etter invasjonen i 1940 ville samarbeide med tyskerne (!); innvandringsstoppen som ble midlertidig innført i 1975 — inntil man hadde forbedret forholdene for dem som allerede var kommet.

En historisk fasit?

Til tross for alle forfriskende påminnelser er det noe utilfredsstillende med Norge — et lite stykke verdenshistorie. B/H tar konsekvent utgangspunkt i hva det er politisk korrekt å mene i dag. Derfor blir det noe døgnflueaktig over kritikken: Historiske aktører kunne ha gode, rasjonelle grunner i sin tid for å mene ting vi i dag finner hårreisende. Og motsatt kan det godt være at fortidige meninger som passer godt med dagens, viser seg å være basert en situuasjonsforståelse eller prinsipper som overhodet ikke var plausible eller “riktige”. B/H kommenterer ikke denne problemstillingen i det hele tatt. Og det har gått litt for raskt i svingene noen ganger:

Mary Wollstonecrafts Brev fra et kort opphold i Sverige, Norge og Danmark omtales som om hun på romantisk manér var på jakt etter det opprinnelige og egentlige i Norge fordi det var “helsebringende””. Hvor har de dette fra? Wollstonecraft var opplysningstenker, ikke romantiker. Hun dro ikke til Skandinavia for å beskrive folkelivet eller rekreere; hun skulle hjelpe sin eks-elsker Gilbert Imlay med å finne igjen en skipslast som var forsvunnet. Wollstonecraft var mest opptatt av at befolkningen, også i byene, var udannet. Hun så en viss sjarm i dette, men dyrket det ikke på noen måte.

Om den berømte jødeparagrafen, skriver B/H: “De ekskluderende ordene i paragraf 2 fra 1814, som Falsen så iherdig forsvarte ble [fordi Risnes] gjeninnførte paragrafen i 1942 en motivasjon for utryddelsen av jødene i Norge under Holocaust.” Til dette er det å si at historiske aktører ikke kan holdes ansvarlige for hva slags handlinger deres utsagn “motiverer” flere generasjoner senere. Dette minner for mye om fyllerøret til Jens Bjørneboe, hvor han vekselvis lanserte Friedrich Nietzsche og Richard Wager som den som “egentlig” var skyld i konsentrasjonsleirene.

B/H skriver at homofile “ble sendt en masse til nazistenes dødskamre”. Dette er en moderne myte. Sannsynligvis ble 15 000 homofile sendt i konsentrasjonsleir. 4 000 – 5 000 overlevde. Homofile ble av forskjellige grunner behandlet dårligere enn andre fanger, men at det foregikk en like klar utrenskning av homofile som jøder og sigøynere, er simpelthen ikke tilfelle.

Billig moral

B/H beklager seg også over at marginale grupper ble diskriminert under Gerhardsen-perioden. Til grunn for denne undringen må det ligge en forestilling om at velferdsstaten er uforenlig med diskriminering, eller mer spesifikt rasehygiene. Men det stemmer jo ikke: Nazi-Tyskland var bygget på samme velferdsideologi som sosialdemokratiske land.

Steriliseringen av tatere, som foregikk helt frem til 1970-tallet, er en skamplett av dimensjoner, det er det ingen tvil om. Men hvorfor nevner ikke B/H at mongoloide fremdeles blir sterilisert i Norge? Vet de det ikke, eller er de faktisk enige (det kan jeg vanskelig forestille meg)? Er ikke dette rasehygiene? “Man må skille mellom retten til å ha liv og retten til å gi liv,” som Jon Alfred Mjøen sa.

Det er lett å være “kritisk” til uhumskheter i fortiden. Men så veldig opplysende er det ikke. Det er en billig måte å være moralsk på. Det er ingen tvil om at Norges historie bør skrives på nytt, men det kommer da også til å skje. La nå bare dessertgenerasjonens historikere få litt tid på seg. Norge —et lite stykke verdenshistorie blir, på tross av alle sine viktige påminnelser, for lettlest, i dobbel forstand.

(Publisert i Ny Tid 7. oktober 2005)

1 kommentar

“DET HENDTE OGSÅ HER”: THE EARLY DAYS

Kjetil Rolness som plagiator

Kjetil Rolness fikk stor oppmerksomhet da han i 2004[1] og 2005[2] gikk ut med plagiat-beskyldninger mot en rekke norske forfattere. I tillegg til de notoriske sjarlatanene Jahn Otto Johansen og Ketil Bjørnstad, hadde Rolness flere nye navn å komme med, deriblant Undset-forsker professor Liv Bliksrud som Rolness mente hadde forsynt seg vel og godt av Kristin Johansens hovedoppgave i idéhistorie om nettopp Sigrid Undset. Kristin Johansen er Jørn Mortensens hustru. Jørn Mortensen er gitarist Penthouse Playboys. Bliksrud var relativt vred i sitt motinnlegg tre dager senere.[4] Og Johanssens veileder, Trond Berg Eriksen, ringte Johansen for å irettesette henne. Fire dager etter dette igjen, stod Rolness på sitt[5] og avsluttet med å antyde hans anliggende som ble grundig gjennomgått i første nummer av Prosa 2005: “Min hensikt var å ta opp underbelyste, prinsipielle kildeproblemer i kjøvannet av Alnæs-saken, og jeg har de seneste dagene mottatt flere bekreftelser på at dette er riktig og viktig.” Han lot imidlertid anklagen mot Bliksrud koke vekk i kålen.

Siden Prosa-artikkelen ikke er tilgjengelig på internett, og de færreste sannsynligvis har den present, skal jeg her gjennomgå noen av hovedpoengene fra Rolness’ “«Det hendte også her». Plagiering — ikke bare en Alnæs-sak.” Og jeg skal gjøre en like original vri som Carl E. Schorske gjør i Fin-de-siècle Vienna; der bruker han Freud på Freud. Jeg skal nå bruke Rolness på Rolness. 2005-utgaven av Kjetil Rolness på 1986-utgaven av Kjetil Rolness. Sistnevnte skrev i musikkavisen Beat en middels lang artikkel om musikkartisten Screamin’ Jay Hawkins som igjen var blitt aktuell og populær fordi hans store hit “I Put a Spell on You” var blitt benyttet i Jim Jarmusch’ film Stranger than Paradise fra 1984.[6]

Og grunnen til at dette lar seg gjøre — og at det har interesse — er at det meste som ikke er tidstypisk, impresjonistisk musikkavis-preik, er plagiat av Gerri Hirsheys eminente bok Nowhere to Run. The Story of Soul Music.[7]

Kjetil Rolness: “I noen tilfeller foreligger direkte plagiat: avskrift uten referanse.”[8]

Hirshey, side 15:

Summer, 1954, Herman’s Bar in Atlantic City, New Jersey:

Backed by the house band, Jay is onstage singing when the woman walks into the hot, smoky room, and pushes her way through the crowd to the front of the stage. She is staring fixedly at the singer, rummaging in her purse. At the glint of metal a few patrons back off. The lady lobs a shiny object toward the stage, and it lands between Jay’s feet. He recognizes his apartment keys.
He looks up to see the woman blowing him a kiss before she disappears back into the crowd. There are still two songs left in the set, and Jay wails through them before he replaces the mike in the stand.

[…]

Jay walks next door to his apartment and finds it locked. When he gets in, there is no woman. Her clothes are gone. The mirror has been stripped of photographs.

“Good-bye my love” was all she wrote, in scarlet lipstick, on the glass.

And there is loosed upon the waterfront a terrible scream. Jay will remember it as the most painful of his life. “Only one,” he tells Mom later, “that found its way out of my big mouth directly through my heart and guts.”

The soulful moment.

Jay sits down on the bed and commences to write. Already he knows the key and the tempo. The song would be dedicated to her. He would just conjure her face and scream out the words.

“I put a spell on you because you’re MINE.”

Rolness, side 26 [2. bit]:

Vi er nå direkte inne fra Herman’s Bar i Atlantic City, New Jersey, USA, en sommerkveld i 1954. Screamin’ Jay Hawkins synger med stedets husband. Plutselig kommer en kvinne opp til scenen, kaster noe blankt noe som lander mellom beina på Hawkins, sender han et smellkyss, og forsvinner. Screamin’ Jay kjenner igjen husnøklene sine, raser igjennom de to siste låtene i settet og løper hjem til leiligheten sin. Der er kjæresten og alle eiendelene hennes borte. På speilet står det skrevet med rød leppestift: “Good-bye my love”. Hawkins opplever det mest smertefulle øyeblikket i sitt liv og utstøter et hjerteskjærende skrik. Slik bare han kan. Han setter seg ned på senga og skriver i ren desperasjon kjærlighetserklæringen “I Put A Spell On You”, en tittel som vel best kan oversettes med: “Jeg Forhekser Deg”.

Kjetil Rolness: “Andre ganger dreier det seg om påfallende “tekstnærhet” eller utilstrekkelig kildehenvisning.”[9]

Hirshey, side 15/16:

On the Grand label, “I Put a Spell on You” is heard by virtually no one, sinking like the seven previous singles Jay has made. But when Jay recuts it for Okeh Records, it is a hit. Soon after its release in 1956, radio stations deem two bars’ worth of moans and groans “cannibalistic,” and the record is banned.

Rolness, side 26 [2. bit]:

“Spell” ble gitt ut på etiketten Grand og floppet. Men på Colombias R&B-merke ble den en hit i 1956, etter at to takter med Screamin’ Jays orale utgytelser måtte fjernes fordi radiostasjoner menet det var “kannibalistisk”.

Hirshey, side 9:

[T]he flamboyant career of deejay Alan Freed, the man who claimed to have invented the term “rock ‘n’ roll.

Rolness, side 27 [7. bit]:

Mannen som engang søkte om å få copyright på termen “rock & roll”, den legendariske Djen Alan Freed,…

Hirshey, side 21:

A few close calls stand out, like the night Ben E. King and the rest of the Drifters shut the coffin lid all the way as a joke.

“The band was playing my introduction, so nobody could hear me screaming. Somehow, just as the air was running out, I managed to rock enough so the thing fell off the cart and busted open.”

Rolness, side 27-28 [10. bit]:

Og så har vi den gangen da The Drifters låste Jay inne i kisten, og han klarte så vidt å velte kisten ned fra vognen slik at den åpnet seg før oksygenet ble oppbrukt. En versjon av historien sier det hele var en spøk fra The Drifters-guttas side.

 

Kjetil Rolness: “Man gjengir, etterligner eller bearbeider andres skrifter under dekke av å tenke og skrive selv.”[10]

Colman[11], side 88:

Yet there could never be any real compromise from Screamin’ Jay. Even the success of the rock acts whom he may well have influenced — Alice Cooper, the Tubes and Kiss — went nowhere in persuading the originator to sell out.

Rolness, side 27 [8. bit]:

De åpenbare kopister [!] – Screamin’ Lord Sutch og Arthur Brown er allerede nevnt. Mindre eksentriske, men også de avhengige av Screamin’ Jays forarbeid — Alice Cooper, The Tubes, Kiss, Ozzy Osborne, the Cramps. Enten de er klar over det eller ikke.

Kjetil Rolness: “[A] siterer [B] to ganger ved navn i teksten, men skal vi tro [C]er det umulig å skjønne at mesteparten av det andre innholdet i denne delen av boka også stammer fra samme sted.”[12]

Kjetil Rolness nevner Gerri Hirshey to ganger i løpet av sin artikkel. Nesten helt i begynnelsen slår Rolness fast: «Gerry Hirsheys høyt ansette soul-historikk “Nowhere to Run” viet innledningskapittelet til [SJH] alene.» Dette er ikke en referanse; kun et fakta. Gerri Hirshey nevnes andre og siste gang i artikkelen på side 27, i “5. bit”: “Gerri Hirshey skriver om de såkalte Bluesshouters: «Those guys knew the devil, but they never went so far as to lend him their voices»”

That’s it.

KOPISKRIVER ROLNESS BEGYNNER Å BLI SLITEN

Hirshey, side 13-14:

Jay has written some songs for himself; he has the band down pat. If the Atlantic people agree, Tiny says that Jay can cut a few songs solo. His optimism pales, however, this day in 1953 when he arrives at the dumpy office on West Fifty-sixth Street that doubles as Atlantic’s studio. He is introduced to a young but prematurely balding man named Ahmet Ertegun.

Tiny says he is a Turkish guy, father’s a big shot diplomat in Washington. This Ahmet was a friend of Ellington’s, it was said. Had some sort of Jones for black music. Twenty years down the road, Ertegun’s indulging those infatuations would let him sell Atlantic to Warner Communications for more than $20 million.

But this day he is just a beginning producer, and a nervous one at that. Jay watches him closely. This man is everywhere, twirling dials, adjusting recording levels, nodding happily as Tiny jogs through his session. It’s been deceided that once Tiny has finished, Jay can record two sides. He starts with “Screamin’ Blues,” an original composition that, after too many takes, has Ertegun blinking in frustration.

“No, no. I don’t like that. Again.”

            Four times Jay starts out, bawling over an athletic piano, and four times Ertegun is left frowning. The stuff is too, um, raw. Couldn’t Jay pretty it up? The band sits back, shaking saliva out of their horns, watching the confrontation.

Ertegun brightens. “I want it to sound more, um — something like Fats Domino.”

“What the fuck you have me here for? Why don’t you go and get Fats Domino? I wrote the song. I’m just now breakin’ into the business. And this is the kind of act I want to have. I want to be known as the Screamer!”

“Bring it down some. Relax,” Ertegun says soothingly.

“You go to hell!”

Rolness, side 28 [12. bit]:

“What the fuck you have me here for? Why don’t you go and get Fats Domino? I wrote the song. I’m just breakin’ into the business. And this is the kind of act I want to have. I want to be known as the Screamer!”

“Bring it down some. Relax,”          

“You go to hell!”

Slik smalt ordene mellom Hawkins og Jerry Wexler en dag i 1953 da de var i studio for å spille inn….

 

AVSLUTNING

I 1986 er Rolness plagiator. I 1992 bokdebuterer Rolness med Vulgær og vidunderlig. I 2004 og 2005 refser han forfattere for å være plagiatorer og norsk offentlighet for at slike avsløringer ikke får konsekvenser.

Men så blir spørsmålet: Når konverterte Kjetil Rolness fra plagiator til original ikke-plagierende forfatter? Svaret er foreløpig: En gang mellom 1986 og 2004.

ETTERORD

Da jeg avsluttet denne artikkelen, samlet jeg sammen datautskriftene jeg hadde benyttet, og stilte dem ved siden av Vulgær og vidunderlig. Klemt inn ved siden av Rolness’ debutbok stod det en VHS-kassett med håndskrevet etikett: Incredibly Strange Film Show. Jeg aner ikke den kommer fra. Noen må ha glemt den.

•••

Litteraturliste

Bliksrud, Liv: “Rolness og plagiat”. I Dagbladet 23. november 2004. http://www.dagbladet.no/kultur/2004/11/23/415343.html

Colman, Stuart: They kept on rockin’. Dorset (U.K.) 1982.

Hirshey, Gerri: Nowhere to Run. The Story of Soul Music. London 1984.

Rolness, Kjetil: “«Det hendte også her». Plagiering — ikke bare en Alnæs-sak.”.

I Prosa nr. 1, 2005. Side 6-18.

Rolness, Kjetil: “Plagiering uten like”. I Dagbladet 20. november 2004, side 4.

Rolness, Kjetil: “Professorer og plagiat”. I Dagbladet 27. november 2004. http://www.dagbladet.no/kultur/2004/11/27/415850.html


[1] Dagbladet 20. november 2004

[2] Prosa nr. 1, 2005

[4] Se litteraturliste.

[5] Se literaturliste.

[6] Filmen fikk imidlertid ikke norsk premiere før første uken i mars 1987.

[7] Se litteraturliste.

[8] Rolness 2005: 7-8.

[9] Rolness 2005: 8.

[10] Rolness 2005: 7.

[11] Se litteraturliste.

[12] Rolness 2005: 15.

3 kommentarer

Nøkkelen til alle dusters lommebok…

Helse er en like farlig religion som alle andre. Kun blinde vil ikke se parallellene mellom Kelloggs livsfarlige helsekorstog i 1907 og dagens kollektive fiberrier.

Dr. Kelloggs kur
(The Road to Wellville)
Regi: Alan Parker
Storbritannia og USA 1994

Alan Parker har alltid vært en litt klumsete regissør som likevel har holdt seg flytende på en sans for øyeblikkets chic. Og da ser man ofte ikke at Parkers filmer er full av blaute vitser, kvasifilosofi og filmatiske grep hvis holdbarhetsdato er passé. Dr. Kelloggs kur er likedan, men historiens aktualitet trenger denne gang dypere enn dagens vits.

Dr. Kellogg oppfant cornflakes. Et sunt produkt. Likevel bare ett av flere hundre prosjekter igangsatt av en fanatiker som viet sitt liv til militant bekjempelse av alt som truer kroppens helse. Store deler av filmen foregår på «The San» i Michigan i begynnelsen av vårt århundre. En blanding av sykehus, kuranstalt og luksushotell. Hit kom det rike klienter som i liket med nudist/pagan-bevegelsen i Europa var preget av en angst for modernisering mens de samtidig paradoksalt dyrket borgerskapets opptatthet av individet: sunnhet, flittighet, frihet. Diskrepansen ligger selvfølgelig i at borgerskapet altfor fort glemte at det nettopp var moderniseringen som gjorde deres fremvekst mulig. Slik sett kan man også se den syke interessen for helse og naturlighet som dragning mot overklassens dyder. Et moment som selvfølgelig ikke skal glemmes er ren kjedsomhet: Kroppen blir et tempel når man ikke har annet å tenke på. At kuroppholdet kostet en formue burde virke avskrekkende (borgerskapets dyd er flittighet og sparing), men oppveies av at man tar seg selv og sin sunnhet og derved samfunnets sunnhet på alvor.

Et sentralt poeng som fremdeles er relativt ukjent, er at de fleste sunnhetskurer faktisk er direkte helsefarlige. (Flere av 50-, 60- og 70-tallets guruer døde i ung alder). Dr. Kellogg fjernet organer, plasserte pasienter i elektriske vannbad (!) og serverte matretter ingen har turt å tenke på siden; mannens liv var et korstog mot kjøtt, alkohol, røyking og sex: «En ereksjon, sir, er selve flaggstangen på din grav!»

Filmen har en parallellhandling som viser de ærlige sjarlatanene i virksomhet. Helse er big business, og som en kopist av Kelloggs berømte frokostblanding sier: «Nøkkelen til alle dusters lommebok går gjennom helse». Med seg har han en ung partner m/rik tante som han lurer mange penger av før han i det hele tatt vurderer å gjøre noe som helst. «Direksjonsmøter koster, det gjelder å være smidig, jeg må jo være her på kuranstalten hvor alle mine kontakter er..» etc… Den unge partneren bryter ut og lager til slutt sitt eget produkt mot hodepine, for avslapning og regelrett forfriskning: «Kola Kane».

Alan Parker bruker ganske svinske og klønete grep for å fortelle sin historie. Ren stumfilmkomikk med absurd piano fungerer liksom ikke helt lengre. På den andre siden er det ganske morsomt med alle løyene om yoghurt-klystér som settes inn både foran og bak; rødvin som symbol på dyreblod: skvett det på naboens pels. Og ikke minst: sexterapeuter som ved å massere kvinners livmor får dem virkelig til å slappe av. Akkurat den kuren er det noen ektemenn som har litt problemer med. Jeg hadde ikke tenkt å si det, jeg hater Parker, men filmen er for det meste sinnsvak morsom. «Hva er vel livet bortsett fra en midlertidig seier over det som tar livet av deg?»

(Publisert 30. juni 1995 i Morgenbladet)

Legg igjen en kommentar

Alene mot alt

Regissør Gaspar Noé har liten sans for den typisk franske ”store familien av myk borgerlig film”. Det er lett å se. I likhet med en del andre europeiske filmer den senere tid, gir filmen uttrykk for et nostalgisk ønske om å sjokkere publikum. I grovkornede triste bilder følger vi en arbeidsledig 50-årig slakter som mistrives sammen med sitt fleskeberg av en kone og moren hennes som de bor hos. Slakteren er mislykket, på bunnen av samfunnet, og klar over det. Han holder seg likevel i live ved sin intense indre hat-monolog som løper hele filmen igjennom. Den ligner uartikulert ”jævla homo/pakistaner/junkie…” som vi alle kan gnure på en dårlig dag. Slakteren holder imidlertid på slik hele tiden, og denne voice-over-monologen er så pregnant at det til tider blir mer radioteater enn film.

Hovedrolleinnehaveren spiller godt, ligner mistenkelig på Le Pen, og når handlingen attpåtil er lagt til 1980 forstår jeg at regissøren vil vise oss et eksempel på segmentet til den populære politikeren. Regissør Noé har imidlertid uttalt at han mener det er mye humor i filmen; i skildringen av pedofili, vold og andre ekkelheter; men det tror jeg er mest spill for galleriet. Filmen er snarere ganske selvhøytidelig med sine stadige tekstplakater med ord som ”Moral”, ”Rettferdighet”, ”Du har 30 sekunder til å forlate kinoen” etc. Disse og endel av bildene er ganske uprovosert akkompagnert av noen gedigne smell for liksom å vekke oss opp av dvalen i kinosetet. Denne type gymnas-høytidelige ”Se hvor viktig dette er!” trekker ned i en ellers severdig film om et menneske på felgen.

4 bunnies (av 6 mulige)

Han har det ikke godt med seg selv. Ikke med noen andre heller.

(Publisert i Playboy 6/1999)

Legg igjen en kommentar

Tid for å tilgi

Dis – en historie om kjærlighet
Regi: Aune Sand
Norge 1994

Det er vanskelig å vite hva man skal si om en film som Dis. Det er tvilsomt om den i det hele tatt kan kalles en film.

Aune Sand har tatt med sine venner til ”eksotiske metropoler” (Kairo, Oslo, Paris, New York) og filmet dem og seg selv. To menn og fire kvinner rusler omkring og petter på hverandre. Fotograferingen er vilkårlig som hvem som helsts ferieminner. Det finnes ingen replikker, virkelig lyd eller kontentum. Det finnes musikk (som ligner den type ”lydcollager” jeg selv produserte på Casio-synth når jeg var sytten). Det finnes voice-over hvor personenen forteller om sine kjærlighetsopplevelser. Å si at disse er banale, er litt for enkelt. Mest ligner de på innledningene til ”lesernes egne sex-opplevelser” i pornobladene. Fortellerne gir uttrykk for sine følelser gjennom et konsentrat av det ytre forløpet i en kjærlighetshistorie, og dette utbroderes med klønete og irrelevante miljøbeskrivelser. Bildene samstemmer dårlig med fortellerteksene. Aune Sand har åpenbart problemer med å se hvordan forskjellige filmelementer fungerer i forhold til hverandre. Det er vanskelig å se noe annet enn at han har hatt en drøm om å lage film, et kamera og noen penger å bruke.

Dis fungerer som en ufrivillig outing av Aune Sand og hans venner. Han har gjort så godt han kan, og det er bare å beklage at det er komplett ubrukelig. Aune Sand er ekshibisjonist, men har ingenting å vise frem. Er du av den ondsinnede typen som liker å se ubehjelpelige mennesker brette seg ut offentlig, bør du se filmen. Selv har jeg bestemt meg for å tilgi.

[Morgenbladet 17. februar 1995]

Legg igjen en kommentar