Krigen er ikke over

Frode Fanebust

Krigshistorien™

Toralv Fanebust og sannheten

Pax forlag, Oslo 2009

Rundt 1980 kunne man tro vi var ferdig med krigen. I den forstand at vi hadde et helhetlig og riktig bilde av 1940-1945 (for vi er selvfølgelig mest opptatt av krigen i Norge), og at det selvfølgelig ville komme flere bøker, men supplerende og utdypende bøker av den historien og den krigen vi fortalte hverandre om. Men så kom Dahl-skolen. Hans Fredrik Dahl og andre historikere ønsket å behandle andre verdenskrig som et hvilket som helst annet historisk fenomen, og påviste at det var en meget dreid og normativ fremstilling som var blitt gitt av de gode nordmenn som tilslutt vant krigen mot de nazistiske undertrykkerne. Det foregikk mye ulekkert på begge sider; idealister fantes på feil side (bl.a. de som anså bolsjevismen som den største trusselen); og ikke minst var relativt ubetydelig motstandskamp og relativt ubetydelige lidelser blåst opp og ut av alle proporsjoner. Slike påstander skapte selvfølgelig reaksjoner, og det som provoserte mest, var antydningen om at ikke alle som kjempet på feil side var onde skurker. Den forestillingen skulle det ikke rokkes ved.

Øystein Sørensen sammenlignet britisk, tysk og norsk politikk før og under krigen, og fant, i likhet med krigshistorikere i andre land, at her var det mer likheter enn forskjeller. Anne Eriksen gjennomgikk alle mytene og historiene om krigen. Og til slutt kom faktisk Max Manus selv og lagde skandale ved å si at det var eventyrlyst som var drivkraften og at det var mer eller mindre tilfeldig hvilken side man havnet på. Arne Skouen ville ikke at dette skulle være siste ord, men det ble det for Manus døde. Men Kjakan holder kjeven høyt hevet, og på tross av grundig revidering av krigshistorien av historikere de siste 30 årene, er det ikke egentlig skjedd noen revurdering av krigen hos folk flest. Debatten om hvordan historisering ved Falstad-senteret foregår, og alle de krakilske reaksjonene etter at Erling Fossen våget å angripe Oslogjengen, viser dette.

De siste 30 års historieskriving om krigen har som nevnt påpekt mange lite flatterende omstendigheter vedrørende ”krigen i Norge”, og Fanebust har med en imponerende iver samlet disse til en fremstilling som nok vil ergre mange. Han gir en meget ryddig oppsummering. Regjeringen Nygaardsvold hadde i praksis bygget ned det norske forsvaret. Og denne beslutningen var det ingenting som fikk en til å endre. Selv når det ulmet i Europa, ville den norske regjeringen stå på det brukne geværs linje og forholde seg nøytral. Etter hvert kom det klare krenkelser overfor norsk territorium både fra britisk og tysk side. Regjeringen nøyde seg med å protestere. Selv de siste dagene før 9. april, hvor det er mer eller mindre klart at Tyskland vil angripe Norge, gjorde man ingenting.

Det er ikke noen videre voldelig overtakelse av Oslo: tyskerne marsjerte med musikanter ned Karl Johan, mens Oslo-politiet holdt orden i rekkene. I aprildagene 1940 løp biskop Eivind Berggrav rundt i Oslomarka med ropert og kunngjorde tilbud fra den tyske general om fritt leide for enhver nordmann som la ned sine våpen frivillig. I 1945 forfattet samme Berggrav en pamflett som heter ”Folkedommen over NS”. Her heter det: ”Hvis denne skyld ikke blir stemplet og klarlagt ved at alle som har stått som medlem, blir straffet, vil vårt folk for all framtid bli forvillet angående hva man skal gjøre”. Men hva skilte egentlig Berggravs ropert-tilbud fra Hamsuns ”Kast børsa og dra hjem!”?

Konge og regjering stakk av. Elverumsfullmakten ble aldri vedtatt. Norge kapitulerte etter to måneder. Så lenge varte krigen i Norge. Resten av tiden frem til 8. mai 1945 var vi okkupert av Tyskland. Og Tyskland kapitulerte til britene. Norge deltok ikke i krigen på alliert side. Etter internasjonale avtaler plikter okkuperte land å samarbeide med okkupanten, og det var slett ikke noe problem i Norge. De samme folkene som satt i byråkrati og embetsverk jobbet ufortrødent videre, og vi fikk Administrasjonsrådet, Riksrådet og Quislings regjering – alt med tyskernes velsignelse. Hjulene snurret hele perioden 1940-1945. Nordmenn jobbet gladelig på norske anlegg, og det var full sysselsetting. Tyskerne trengte planering av flyplassene Lade og Værnes; de ville ha flere tropper inn, og ville øke kapasiteten for sine bombefly. ”Det de skulle bombe, var nordmenn som fortsatt kriget, mange av disse bare få mil fra Trondheim.” Ordføreren fikk beskjed om at arbeidere kunne melde seg frivillig og få full lønn, eller bli utkalt som krigsfanger og få vanlig soldatlønn. Som Fanebust kommenterer: ”Dette var (…) en så fryktelig trussel at politikerne uten videre ga etter og sendte kunngjøringen til avisen”. Jens Bache-Wiig gikk fra å være leder av Forsyningsdepartementet i Administrasjonsrådet til å bli styreformann i Norsk Hydro – med samtykke fra både Hjemmefronten og Terboven! Leder for Justisdepartementet i det samme Administrasjonsrådet, Ole F. Harbek, ansatte den kjente nazisten Jonas Lie, og gav Lie svært vide fullmakter til overvåkning. Etter krigen, som dommer i landssvikssaker, anså Harbek det som straffbart å ha vært medlem av Nasjonal Samling(!)

Det var i det hele mange sentrale aktører under okkupasjonen som dukket opp i viktige roller etter frigjøringen. Som visste å sno seg, som det heter. Alle disse var imidlertid skjønt enige om at medlemskap i NS skulle være straffbart, også passive medlemskap. Kontakter/nettverk var viktig for å havne på rett side etter krigen. Flere autoriteter påpekte urimelighetene i ”rettsoppgjøret”, f.eks. høyesterettsadvokat Albert Wiesener: ”Våre myndigheter (…) vil opprettholde den illusjon at oppgjøret var en rettsstat verdig. Forklaringen må være at miséren ble for stor. Den kunne ikke erkjennes”. Men slike stemmer ble ikke hørt. En som etter krigen uavlatelig kritiserte alle snodighetene og urimelighetene rundt rettsoppgjøret, var Frode Fanebusts bestefar Toralv Fanebust. Toralv Fanebust var sviende og satirisk i sin påpekelse av mange urimeligheter, og dette gjorde han til en upopulær mann som ble utsatt for rene bakvaskelseskampanjer.  Frode Fanebust er sviende og satirisk på vegne av bestefaren som døde før han eventuelt kunne få oppreisning (1971). Det virker som om bitterheten har satt seg i familien. Men det er ikke så viktig. Det som er viktig er at alt som står i denne boken er riktig; det er bare en uvanlig massiv oppsamling av pinlige forhold knyttet til Norge og nordmenn under krigen. Fanebust er klar over at han ikke driver noe nybrottsarbeide, men han ønsker at alle disse faktiske forhold skal komme med og korrigere det som er gjengs oppfatning rundt krigen i Norge, hva han kaller ’Krigshistorien™’, og som vi sist så eksemplifisert i filmen Max Manus. Ute blant folk flest kjempet gode nordmenn i hjemmefronten mot tyskerne – hele krigen igjennom. Fanebust: ”Det jeg kan påpeke, er at det hjemmefronten huskes best for – det den står for i Krigshistorien™ – var det den sjelden gjorde: å møte fienden med våpen i hånd.”

Krigen er ikke slutt. Det man med stor sikkerhet allerede nå kan fastslå, er at historiene om krigen i Norge, og de fortellingene vi har fortalt hverandre om den, siden 1945, etterhvert vil bli ofret kanskje like mye oppmerksomhet som krigen selv av historikerne. Hvordan var det mulig å fortelle så vridd om hva som faktisk skjedde, hvilken funksjon hadde det, og hvis interesser tjente det? Man vil nok finne at mektige personer som tidlig i krigens fase var klare for å samarbeide med Tyskland, er de samme som sitter i maktposisjoner etter krigen og trenger en spesiell offisiell versjon. I 1940 ville Einar Gerhardsen samarbeide med Hitler. Det er vanskelig å se for seg Gerhardsen-epoken hvis dette var blitt kjent i 1945.

Frode Fanebust ønsker at hans bok skal bli lest av folk flest. Lykke til!

Publisert i ARR 3-4/2009

Advertisements
  1. #1 by Frode Fanebust on 5. januar 2010 - 00:21

    Takk for det! Og takk for en uvanlig velskrevet anmeldelse. Det er visst kutyme i bokbransjen at man ikke skal kommentere disse, men som det sikkert fremgår av boken er jeg ikke blant dem som sverger til konformiteten.

    Jeg har kun én innvending. Ingen som kjente min farfar, Bustefan, har noensinne kalt ham bitter. Det de fremholder, er at ikke bare beholdt han humøret i alle år – han gliste mot verden og øvrigheten, selv fra bak gitteret i det han kalte Hotel Botsfengselet. Satirisk og stridbar langt utover det som var til hans eget beste, tonedøv i etterkrigstidens skjeløyde debatt, men aldri kuet, og aldri bitter.

  2. #2 by Leif Knutsen on 5. januar 2010 - 11:18

    Det er en litt lei tendens i Norge til å holde seg fast i oppleste og vedtatte sannheter. Det er enkelte ting vi så veldig gjerne vil tro at vi bygger formidable barrierer for noen som våger å motsi oss, og særlig hvis de farer med sannhet og logikk.

    Krigshistorien er et godt og veldig viktig eksempel, men jeg vil tro at vi holder fast på ganske mange andre. Ikke minst i vårt forhold til verden omkring oss. Synes den norske folkementalitet er beundringsverdig selvkritisk på enkelte felt, men helt blinde på andre.

    Jeg berømmer Pax for å ha utgitt denne boken, og håper det blir flere i samme sjanger.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: