Hvilken Shelley skrev «Frankenstein»?

John Lauritsen
The Man Who Wrote Frankenstein
Pagan Press, Massachusetts 2007

Da Walter Scott anmeldte Frankenstein i Blackwood’s Edinburgh Magazine i mars 1818, gjettet han at det var Percy Shelley som var forfatteren: «It is said to be written by Mr Percy Bysshe Shelley, who, if we are rightly informed, is son-in-law to Mr. Godwin». Mot slutten av anmeldelsen sammenlignet han Frankensteins poetiske prosa med Shelleys poesi: «The following lines,which occur in the second volume, mark, we think, that the author possesses the same facility in expressing himself in verse as in prose»; og deretter siterer han linjene fra Percys dikt «Mutability» som i romanen benyttes til å beskrive Montanvert (fjell på grensen mellom Sveits og Frankrike).


Walter Scotts positive anmeldelse av Frankenstein er ingen nyhet; Scott var heller ikke alene om å gjette at Percy var forfatteren. Nytt for meg er midlertid at det var Percy som sendte anmeldereksemplar til Scott 2. januar 1818, hvor han blant annet skrev følgende: «My own share in them [de tre bindene av Frankenstein] consists simply in having superintended them through the press during during the author’s absence». Scott hadde åpenbart gode grunner til å tro at Percy var forfatteren likevel.


28. april 1818 sendte Percy nok engang Frankenstein til en bekjent, denne gang Lord Byron: «I am commissioned by an old friend of yours to convey ‘Frankenstein’ to you, and to request that if you conjecture the name of the author, that you will regard it as a secret. In fact, it is Mrs. S[helley]’s». Dette er enda mer påfallende: I følge Mary Shelleys forord til 1831-versjonen forgikk det jo en tevling om å skrive beste spøkelseshistorie den våte sommeren 1816 i Villa Diodati ved Genfersjøen, mellom Lord Byron, John Polidori (Byrons lege), Percy og Mary selv. Hvis Marys versjon av begivenhetene er korrekt, er det vanskelig å forstå hvorfor Percy måtte forklare Byron hvem som var den egentlige forfatteren bak Frankenstein. ― Det hjelper ikke å konsultere Mary Shelleys dagbøker for å finne ut av hva som foregikk: sidene som dekker perioden 14. mai 1815 ― 20. juli 1816 er revet ut.


Høsten 1817 prøvde Percy Shelley å få sin forlegger Charles Ollier til å utgi Frankenstein. 3. august skrev han til Leigh Hunt: «Bye-the-bye I have sent an MS to Ollier concerning the true author of which I entreat you to be silent, if you should be asked any questions». Og endelig, i et brev til Thomas Love Peacock 25. juli 1818, klager Percy over den negative og avvisende kritikken av Frankenstein i Quarterly Review: «Their notice of me, and their exposure of their true motives for not noticing my book, shows how well an hostility must subsist between me and them…». (1)


Ovennevnte er de viktigste holdepunktene John Lauritsen har for å gjenopplive den idag svært upopulære teorien om at det var Percy, og ikke Mary, som forfattet Frankenstein. Det er ingen spøk å hevde dette idag: Siden feministiske litteraturkritikere begynte å nylese Frankenstein fra midten av 70-tallet av (den første var Ellen Moers (2)), har romanen gått fra å være unevnt eller kun såvidt nevnt i ymse litteraturhistorier, til idag å være den romanen det forskes mest på ved engelske og amerikanske universiteter. Dette er en viktig del av det feministiske prosjektet som består i å (gjen-) undervurderte kvinnelige forfattere. James Rieger som i 1974 gjorde 1818-versjonen tilgjengelig igjen (3) (for første gang siden 1831), antydet i sitt forord at Percy må ha vært medforfatter i en eller annen grad av verket: I 1818-versjonen finnes det ingen religiøse refleksjoner, de er skrevet inn i forord og selve romanteksten i 1831-versjonen. Percy hadde som kjent ikke skjult sitt lys under en bøtte: Han ble kastet ut av Oxford etter bare ett år for å ha forfattet pamfletten «On the Necessity of Atheism». Videre er referansene til samtidig vitenskap og den såkalte vitalisme-striden langt mer fremtredende i 1818-versjonen. Percy var svært opptatt av dette, men ingenting tyder på at Mary var det. Rieger påpekte også at Mary var svært ung da Frankenstein ble skrevet (hun ble født 1797) og at hun ikke hadde noen formell utdannelse. Og ikke minst: resten av forfatterskapet tåler overhodet ikke sammenligning med Frankenstein: Hennes øvrige romaner er oppsiktsvekkende kjedelige og stillestående (mye personkarakteristikker og lite handling), og stilen ligner ikke Frankenstein i det hele tatt.


En anmelder i Knights Quarterly som hadde fått i oppgave å anmelde Mary Shellys roman Valperga (utgitt februar 1823) innrømte at han ikke engang ble ferdig med første bind. Grunnen var at «in Valperga there is not the slightest trace of the same hand ― instead of the rapidity and enthusiastic energy which hurries you forward in Frankenstein, every thing is cold, crude, inconsecutive, and wearisome; ― not one flash of imagination, not one spark of passion […] I can account for it only by supposing that Shelley wrote the first, though it was attributed to his wife, and that she really wrote the last.»(4) Videre er det et faktum at Mary i årene etter Percys død (1822) drev et meget omfattende «redigeringsarbeide» for å renvaske den skandaliserte Percy og gjøre hans liv og forfatterskap spiselig for et viktoriansk publikum. Og senere fjernet og forfalsket Marys svigerdatter Lady Shelley, ved hjelp av bibliotekaren Richard Garnett ved British Museum, mange dokumenter knyttet til Percys liv og virke. Som Godwin/Shelley-biografen William St. Clair sier det: Garnetts «preference for reputation over virtue was excessive even by Victorian standards» (5).


Riegers antydning i forordet til nyutgivelsen av 1818-versjonen er ikke blitt nådig imottatt av av feministiske litteraturforskere som etterhvert har investert hele sin prestisje og karriere i å vokte over «Mary Shelley-myten» (som Lauritsen kaller det). Det gjør det ikke bedre at det var selvsamme Rieger som allerede på begynnelsen av 60-tallet ved hjelp av John Polidoris dagbøker begynte å så tvil om sannhetsgehalten i Mary Shelleys forord til 1831-versjonen(6). Dette forordet er siden blitt plukket fra hverandre som kun bestående av usannheter. Et talende eksempel er følgende formulering i et brev fra Claire Clairmont (Marys stesøster) til Lord Byron, skrevet i mars eller april 1816: «…my folly may be great, but the Creator ought not to destroy his Creature.»(7) ― Ifølge Marys hadde ideen til Frankenstein kommet til henne i en drøm i løpet av oppholdet ved Genfersjøen i juni 1816. Stakkars Claire er ikke engang nevnt i Marys forord (8). Muligens fordi hun hadde mer og mer intim kontakt med Percy Shelley enn Mary satte pris på. Uansett: Alt tyder på at Mary og/eller Percy må ha diskutert Creator/Creature-ideen med Claire før de dro og traff Byron sommeren 1816.


Felles for nesten alle anglo-amerikanske feministiske Frankenstein-forskere er at de tar alt Mary Shelley har skrevet, for å være sant. Alle antydninger om at Mary ikke (alene) var forfatterer av Frankenstein blir aggressivt slått ned på eller tiet ihjel. Og et mye brukt «bevis» på at det var Mary som virkelig forfattet Frankenstein, er et nesten komplett manuskript som finnes i The Albinger Collection i The Bodleian Library. Dette er skrevet av Mary Shelley, men har relativt mange innskudd og rettelser gjort av Percy Shelley. Følgelig kan det være plausibelt å mene at Mary skrev romanen, men at Percy gjorde en god del endringer og tilføyelser. En kostbar faksimile-utgave av dette manuskriptet ble tilgjengelig i 1996, og den har ytterligere aksellerert debatten om hva dette dokumentet egentlig viser. «It is a nearly final draft, which shows none of the signs of creative composition», skriver Lauritsen (side 47). Med andre ord en renskrivningskopi, lite egnet til å avgjøre hvem som forfattet og komponerte romanen. Dette er i tråd med hva redaktøren av faksimile-utgaven også sier: «MWS in the Draft was in fact copying (1) from either the ur-text and/or (2) from an intermediate draft and/or foul papers ― it is clear, as I have argued in The Frankenstein Notebooks, that the Draft as we have it was being copied from earlier texts [this is the case in all or almost all compositions, with the foul papers and intermediate drafts eventually being discarded] ― the question of course, is who authored the eralier drafts.»


Men hva så med Marys dagbøker? Som allerede nevnt mangler sidene for perioden 14. mai 1815 ― 20. juli 1816, men i perioden etter dette skriver hun flere steder «Write» eller «Write F.» Det skulle jo også tyde på at hun virkelig er forfatteren. Problemet er bare at Mary gjorde mye sekretærarbeide for andre forfattere, særlig Percy, Lord Byron og Thomas Peacock. Dette er også nedtegnet som «Write» i hennes dagbøker, og vi kan derfor ikke si noe sikkert om hva «Write F.» betyr.


Lauritsen mener det er klart at Mary tok diktat fra Percy. Tilføyelsene og rettelsene gjort av Percy (som åpenbart ikke bare var forslag: alle ble nemlig benyttet i den endelige versjonen) er jo fullt forenlig med at han gjorde endringer i sitt manus etter at sekretæren (Mary) hadde skrevet ut forrige versjon. Noen steder finnes enda tydeligere tegn på at Mary tok diktat. Hun har for eksempel skrevet «iggmatic», som Percy har rettet til «enigmatic». Som Lauritsen skriver: Dette er neppe en skrivefeil; det er mer sannsynlig at Mary aldri har hørt ordet før og ikke ante hva det betød.


En liten ting til: Endel dikt siteres i Frankenstein. Alle er identifisert ved hjelp av fotnoter. Bortsett fra ett: Nemlig de siste linjene i diktet «Mutability» av Percy Shelley. Percy var på denne tiden en obskur poet, så det ville ikke være naturlig å forvente at leserne skulle kunne identifisere dette diktet som endatil må regnes blant Percys mindre kjente. Men en mulig forklaring jo at forfatteren av Frankenstein siterer sitt eget relativt ukjente dikt ― og da behøver han jo ikke angi hvilket dikt han siterer.


Det er som Lauritsen skriver ― det finnes bare tre muligheter: Mary skrev Frankenstein, Percy skrev den, eller de skrev den sammen. Lauritsen er altså overbevist om at Percy er forfatteren, og fremlegger i tillegg til ovennevnte dokumentasjon betraktninger verdrørende stilistikk. Dette er et mer problematisk felt hvor man ofte ender opp med rene tautologier (av type: ‘Dette er så genialt at bare Percy kan ha skrevet det’), men Lauritsens sammenligninger av passasjer fra Frankenstein og Marys roman The Last Man (1826) er tankevekkende.


John Lauritsen har et ærende til i sin bok, og det er at han, i likhet med alle andre som har ambisjoner om drive med litteraturkritikk idag, har sin tolkning av Frankenstein å komme med (Frankenstein har i så henseende tatt over den funksjonen Hamlet har hatt i mange år). Lauritsen er selv homoaktivist, og mener feministene bevisst har skjøvet tilside og nedtonet homoaspektene ved romanen. ― Dette er interessant: Man skulle jo tro at feministisk litteraturforskning har åpnet opp for andre typer kjønnsforskning, ikke minst homostudier, men Lauritsen har en annen versjon: Homotolkninger av Frankenstein gir en god forklaring på hvorfor alle romanens hovedfigurer er menn, og gjør det adskillig mindre sannsynlig at romanen ble skrevet av Mary Shelley.


Å komme med en homotolkning av Frankenstein er like legitimt som alle andre tolkninger som er blitt foreslått de siste 30 årene: Victor Frankenstein påstår han elsker sin kusine(1818)/adoptivsøster(1831) Elizabeth Lavenza, men holder seg vekk fra henne og familien i fem år uten å gi lyd fra seg (mens han studererer og etterhvert setter sammen monsteret). Og siden blir han borte to år til for å lage et kvinnemonster. På bryllupsnatten virker det som om Victor ønsker å befinne seg hvor som helst, bare ikke i soveværelset sammen med Elizabeth. ― Victor har altså, uten hjelp av en kvinne, laget en mannsperson (det er denne homoerotiske dimensjonen som er utgangspunkt for filmen Andy Warhol’s Frankenstein). Videre snakker Victor varmt og lenge om vennskapet med barndomsvennen Henry Clerval, og endelig har vi den oppdagelsesreisende Robert Walton som i brev til sin søster beklager seg over at han ikke har noen venn; en mann av samme opplyste og følsomme kaliber som ham selv. Walton blir fascinert og betatt av den underlige Frankenstein og hans historie, men Frankenstein er da som kjent i ferd med å dø. Og romanen slutter med et merkelig trekantdrama hvor Walton ser monsteret gråte over tapet av sin far, og anklaget det for hykleri. Åpenbart mye homomat her.


Konklusjon: Dette er et av de mest interessante tilskuddene til senere års enorme produksjon av sekundærlitteratur rundt Frankenstein. Lauritsen gjør det klart at det ikke er uproblematisk å påstå at Mary skrev den alene. Men her står et viktig feminist-ikon på spill, og da skal vi nok ikke se bort fra et endel ikke-vitenskaplige motiver kan gjøre seg gjeldende.

Noter

1) Her mangler signaturen (eller den er revet vekk), men Percy gir seg til kjenne ved å snakke om sin oversettelse av Platons Symposion som han da nettopp hadde påbegynt.

2) Ellen Mores: «Female Gothic: The Monster’s Mother», New York Review of Books, 21. mars 1974, side 24-28.

3) Mary Wollstonecraft Shelley: Frankenstein; or The Modern Prometheus. The 1818 Text. Edited, with variant readings, an Introduction, and Notes, by James Rieger. Chicago 1974.

4) Knights Quarterly, august 1824. Gjengitt hos Lauritsen på sidene 192-198.

5) William St. Clair: The Godwins and the Shelleys. A Biography of a Family. Baltimore, 1989, side 494.

6) James Rieger: «Dr. Polidori and the Genesis of Frankenstein«, Studies in English Literature, 3 1963, side 461-472.

7) The Clairmont Correspondence. Letters of Claire Clairmont, Charles Clairmont, and Fanny Imlay Godwin. Volume I. 1808-1834. Edited by Marion Kingston Stocking. Baltimore 1995. Side 24.

8 ) Hun var nemlig også tilstede, selv om hun ikke deltok i spøkelseshistoriekonkurransen.

9) Charles Robinson, redaktør av faksimile-utgaven, i et svar til Lauritsen i nettverket NASSR (The North American Society of the Study of Romaticism), 13. august 2002 – gjengitt i Lauritsens bok side 51.

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: