Varulv

Juni Korslund (7 år): "Varulv", 2006

Odd Nerdrums provokasjoner

Aggressiviteten og forakten som er blitt Odd Nerdrums kunst til del, er det vanskelig å finne sidestykke til. Hva er som provoserer? For det første bryter Nerdrum suverent med det modernistiske kunstprosjektet. For det andre hans natur- og menneskesyn, som alene ville ha vært tilstrekkelig for å bli angrepet fra alle bauer og kanter.

Jeg har aldri oppfattet Odd Nerdrum som noen motstander av modernistisk kunst, men han har klart gitt uttrykk for at han synes den kan bli gjentagende, og at den utelukker en del viktige sider ved tilværelsen. Han gav noen eksempler på slike sider for noen år tilbake: det åpne tillitsfulle ansiktet; den følsomme huden; gylne solnedganger; og lengselen etter evigheten.

Nerdrums antropologi er et krysspunkt av flere tradisjoner innen europeisk idéhistorie. For det første vektlegger mange av maleriene hans likheten og kontinuiteten mellom mennesker − dyr − natur. Det er først det mennesket som er i samkontakt med naturen som er menneske hos Nerdrum. Derfor blir den lesbiske feministen Levende begravet. Han fremstiller svøpte barn som puppe med kokong.

Naturen er gold og nådeløs; det samme er menneskenaturen. Man slår hverandre ihjel, og angir hverandre for sølvpenger. Maleriet Kvinne med portemonné viser det sosiologen Helga Schubert dokumenterte i kasussamlingen Judasfrauen (1990): Menn kriget, torturerte og drepte, men angiveriet var nærmest en kvinnelig spesialitet. I Nerdrums maleri smiler kvinnen med pengene rett mot oss mens vi i bakgrunnen ser en spektakulær hengning.

Hos Nerdrum er det forskjell på folk og forskjell på levemåter. Det finnes sunne mennesker, og det finnes sunne måter å leve på. Tilsvarende finnes det degenererte: Støvslikkere ligner glinsende forhistoriske reptiler som bukter seg opp til jordoverflaten mens de går i ett med gjørma.

Det finnes også mye positivt: Livredder viser en soldat som sitter sammen med et spedbarn. Hvem redder hvem?

De redder selvfølgelig hverandre.

Mellom det ideelle og det ekte

(Publisert i Kunst nr. 1, 2005)

Goth på landet (2003)

Kunsten å se problemer

Publisert i Kunst, nr. 4, 2003.

Kunsten – ikke subversiv, men en subkultur

Kjetil Korslund

Idéhistoriker

Oslo

I Aftenposten 25. juni [2009] etterlyser Nils H. Sødal en debatt om kunstetikk.  Han henviser til Bjarne Melgaard som representant for synet at det gjelder andre etiske rammer for kunstnere enn for folk flest. Melgaard har nylig provosert debatt ved å lage bilder med pedofile konnotasjoner. Men bekymringen er nok overdrevet: Om du dreper et annet menneske, men sier at det er kunst, vil du likefullt bli dømt. Avgangsstudenten ved Statens Kunstakademi som delte ut GHB i forbindelse med sin utstilling, fikk besøk av politiet. Så kunsten er i motsetning til hva som vanlig antas, ikke fri. Umoralske, men likefullt lovlige kunsthandlinger beskrives stadig som et stort problem, men umoralske dog lovlige handlinger innen økonomi og politikk er et mye større og virkelig problem.

Den moderne kunsten har alltid forsøkt å vise noe nytt. Vise noe som vi kan ane, men som ikke kan fremstilles på annen måte enn som kunst. Et vellykket kunstverk kan derfor ikke holde seg til etablerte regler. De kjenner vi nemlig fra før. Paul Grøtvedt (29. juni) mener dagens kunstnere er faglig evneveike, og at dette skyldes at de ikke behersker håndverket. Men filing på det gamle håndverket vil bare bli en repetisjon. Idealet for moderne kunst er snarere at hvert nytt verk skal skape en ny norm. Kunstverket skal konstituere sine egne regler. På denne måten vil kunsten overskride allerede vunnet innsikt, og bringe oss et skritt videre. Kunstens oppgave er altså ikke å oppfylle et tenkt sett med estetiske kriterier, men kunstneren må hele tiden forholde seg til spørsmålet: Hva er det som gjør kunst til kunst?

Sødal skriver at for romantikerne var kunstverket en manifestasjon av det guddommelige. Det stemmer ikke: Den romantiske kunstneren stod overfor et helt annet problem: Etter at mesénvesenet og det religiøse rammeverket hadde forsvunnet, trengte kunsten og kunstnerne en ny legitimering. Det er denne som har fått sin mest berømte oppsummering i Percy Shelleys utsagn: ”Poets are the unacknowledged legislators of the world”. Som en utvalgt på vegne av menneskeheten er det kunstneren som skaper verden; viser oss hvordan den egentlig er. Denne forestillingen om den utvalgte kunstnersjelen med spesiell innsikt forsetter inn i modernismen. Borgerskapet på 1800-tallet knyttet sin selvforståelse til innsiktene fra disse unntaksmenneskene. Avantgardekunst og den apolitiske kunst-for-kunstens skyld kan begge ses på som reaksjoner på hva kunstnerne oppfattet som klamme omfavnelser fra borgerskapet.

Modernistisk kunst gjenspeiler en kaotisk og kompleks virkelighet, men befordrer likefullt forestillingen om at sannheten ligger der fremme et sted i det fjerne. I vår tid er det ikke så mye igjen av troen på dette. I likhet med kollapsen til psykoanalysen, har troen på at kunsten skal grave frem en skjult sannhet, forvitret. Kunsten er like overfladisk som alt annet, og postmodernistisk kunst viser dette. (Alt vi f. eks. mener om en persons indre, er tolkninger av dennes ytre og handlinger. Likedan forholder det seg med kunsten. Den gir ingen unik tilgang til sannhet eller forståelse). Problemet er ikke at kunstnere overskrider grenser.

Problemet i vår postmoderne tid er et helt annet: Idag er det mulig å tenke seg en tilstand uten kunst. Det er nytt. For hundre år siden var kunst og kunstverk integrert i selvforståelsen til den dominerende klassen (borgerskapet). Modernismen satte en stopper for dette. Kunsten er idag en subkultur blant mange andre. Kunstnerne er finansiert av staten; det betyr at staten ikke føler seg truet av dagens kunstscene. Unge kunstnere vil være subversive, men publikum gjesper. For de som velger å involvere seg i kunstfeltet, tilbys det full livssynspakke. Men man kan velge å la være. Derfor kan kunsten tenkes vekk. Det ville sikkert ha blitt litt grått og kjedelig for enkelte, men likefullt en gjenkjennbar verden hvor alt fortsatte som før.

(Antatt, men ble foreldet mens det lå på desken)

Fra Høstutstillingen: “Turning Trick” (video)

Kaja Leijons video Turning Trick viser en gruppe barn i en park som leker cowboy. I meget stilrent foto vises hva som kunne ha vært en shootout i en klassisk western: Her ligger noen i bakhold, og her er det face-to-face-konfrontasjon med provokasjon som utløser skuddvekslinger. Det facsinerende er barnas low key spill og mangelen på rekvisitter: Kun pekende fingre illuderer våpen. Som i den virkelige barneverden skjer det også her at man kan ”telle-til-hundre” og få nytt liv – men på tross av denne ene tilbake-til-livet-/prøve-en-gang-til-livet-episoden, klarer alle til slutt å få drept hverandre. Videoen kastet meg rett inn i en massiv mengde barnsdomsminner og en lærerik påminnelse om hvordan barnlig lek ikke er uskyldig eller skapt ut av intet: Barn er i vår kulturelle sfære og i våre verdier fra de blir født. Det finnes ingen uskyld. Mesterlig!

Tomheten på innsiden

Stine Gonsholt: ”Under broer”

Torgeir Husevaag: ”Inflasjoner og ekspirasjoner”

Akershus kunstsenter 17. oktober – 15. november

STINE GONSHOLT: Rue Beaubourg, "Marie". C-print med broderi.

Stine Gonsholt viser fem fotografier av steder i Paris hvor uteliggere overnatter. På fotografiene er det (delvis) brodert rundt konturene av overnattingsutstyret som er benyttet av uteliggerne. Hun har også tre datastyrte animasjoner som prosjiseres på veggen. Ved hjelp av det samme broderimønsteret som fremkommer på fotografiene, tegnes det opp midlertidige mønstre, noen av disse viser også konturer av uteliggernes overnattingssteder.

STINE GONSHOLT: Rue l`Hôtel de Ville animasjon 5 min. loop med lyd.

Uteliggere er ikke nomader. De bare ferdes omkring i byrommet hvor de vet at de alltid kan finne et ly for natten. Byer har alltid hatt uteliggere. Og vil alltid ha dem. Noen foretrekker friheten fremfor å takke ja til organisert hjelp til å finne husly. Det er neppe verre å være uteligger idag enn for f.eks. 150 år siden. Dengang var fremtoning og adferd knyttet til verdi på en måte det ikke er idag. Uteliggeren er klar over at han er uteligger og ønsker å fortsette være uteligger. Samfunnet gjør ikke noe med dette, annet enn på makronivå (i beste fall) å tilby uteliggerne alternativ innkvartering, og på mikronivå å jage uteliggerne eller fjerne sporene etter dem i den grad de er til sjenanse. Jeg kan ikke se at Gonsholts meditasjon over dette tilførere noen innsikter som ikke allerede ligger opp i dagen. Det innerste rommet i utstillingen er mørkt og tomt – det mangler bare en uteligger. Kanskje det burde ha vært én der. Men nå er det nå engang slik at vi fremdeles lever i den forestilling av kunst må vises eller foregå på innsiden av bygninger som kalles gallerier eller museer. Så denne utstillingen duger nok ikke som midlertidig innkvartering.

TORGEIR HUSEVAAG: ”Pyramide”. Tusjtegning (detalj).

Torgeir Husevaag har spilt poker. Nærmere bestemt satellitt-turneringer i et forsøk på å vinne en pakke (reise, opphold og deltakeravgift) til en liveturnering i Portugal. Ved 31 mislykkede forsøk på å vinne en slik pakke har han brukt 1000 dollar. Forløpet av disse turneringene har Husevaag brukt som utgangspunkt for å lage en type diagrammer som ligner bobler eller celler og som er brettet ut på noen store tusjtegninger. I samme rom finne en kasse med en livbøye, laget i bobleplast. I neste rom finnes en tavle med diverse negative begreper; sirlig oppført i et uforståelig system. Begrepene er negative fordi de er de motsatte av forskjellige bedrifters kjerneverdier. I siste rom finnes noen transportkasser og noe bobleplast. På den kassen er en del av bobleplastrullen blåst opp til en større boble.

Utgangspunktet for Husevaag er en begrepsdrodling rundt ordet ”boble”. Den som er på ”bobla” i en pokerturnering er den som kommer på beste, ikke premierte plass (like bittert som 4. plass i et OL). Bobla kalles noen ganger ”bubble boy”. Det gir utgangspunkt for ”bubble buoy”. Tilsvarende opplever man i finansverden av og til bobler – kanskje fordi bedrifter selger inflaterte (overdrevent positive) verdier. Jeg forstår ikke at disse assosiasjonene fører noe sted hen. Husevaag synes å antyde at det finnes symbolske og abstrakte handlinger i samfunnet som vi tillegger verdi. Men siden disse ikke representerer virkelige verdier, skaper de et tomrom, et invertert rom av negative verdier. Som man ikke kan reddes fra med mer av det samme – derav livbøyen i bobleplast.

TORGEIR HUSEVAAG: ”The Big Bubble”.

Jeg tror de 1000 dollarene brukt på pokerturneringer var en dårlig investering. Husevaag kunne ha brukt en hvilken som helst sekvens med innslag av tilfeldighet som utgangspunkt på tusjtegningene sine. Men han vil altså koble nettpoker og begrepet ”bubble boy” til noe større – der ute i samfunnet. At Husevaag tapte alle de 31 kvalifiseringsturneringene sier egenlig ikke noe om at verdier forsvinner i ingenting – det sier bare at Husevaag er en dårlig pokerspiller.

På vei inn til utstillingens siste rom (med transportkassene og bobleplasten) hørte jeg noen infernalsk metalliske bankelyder som tiltrakk min interesse. Men det viste seg å være arbeider på utsiden av Akershus kunstsenter som reparerte fasaden. Boblekunsten var trygg og taus på innsiden. Best slik.