Unødvendig og slapp kanon

Feminister klager ofte over den mannlige kanon. Her er to kvinner som bare repeterer den. Uvisst av hvilken grunn.

Det er blitt populært å lansere kanon-oversikter igjen; ikke minst på grunn av den koleriske bulldoseren Harold Bloom, som oppildnes og intensiverer publiseringen jo flere som dømmer hans meninger nord og ned. For øvrig har Bloom fått en hjelpende hånd i Camille Paglia, som nok har gjort Bloom spiselig for nyere radikale og marginaliserte miljøer.

Scruella Servil

Ane Farsethås og Øyvor Dalan Vik, henholdsvis litteratur- og filmkritiker i Dagens Næringsliv, vil medEssensielt gi oss et innblikk i «litteraturens og filmens klassikere», nærmere bestemt 175 verk innenfor litteratur, drama og film. Men utvalget av fiksjonslitteratur og fiksjonsfilm er oppsiktsvekkende tradisjonelt. Dalan Vik, kvinnen bak spaltistpseudonymet Scruella De Ville, påstår: «Under arbeidet med denne gjennomgangen har jeg havnet i utallige diskusjoner, både med meg selv og kolleger.» Disse diskusjonene har enten vært ørkesløse eller uvesentlige, for det finnes ikke spor av dem i Essensielt. For dette er en bok skrevet av Scruella Servil.

Jeg forstår ikke hvorfor F&V ikke har nyttet høvet til å lansere egne og underkjente favoritter. Da kunne de ha laget en mye mer interessant bok, og fått masse gratis PR ved å vifte med palimpsest-flagget («palimpsest» er skrift skjult av mannlig skrifttradisjon, noe feminister graver frem og rekonstruerer).

Jeg får komme med noen eksempler på noen savn: Romaner: Edgar Huntly, St. Leon, Trætte Mænd,Mademoiselle P. og Tod eines Kritikers. Filmer: Svenske Amorosa, de finske Brønnen og The Prodigal Son (Tuhlaajapoika), Rumble Fish, Fun, Metal Skin og Shallow Grave.

Repetisjonelt

Filmhistorien har fått 40 prosent av sidetallet til litteraturhistorien. Det virker rimelig, både med hensyn til historisk vekting og forfatternes evner. Artiklene er korte, som regel bare 20-35 setninger. Å skrive aktuelt, relevant, originalt og godt på så liten plass, er vanskelig. Farsethås kommer seg rimelig bra fra oppgaven. Vik sliter åpenbart mer, kun hjulpet av en stabel sekundærlitteratur og kort fartstid som filmkritiker.

«Essens» konnoterer hovedsakelig noe abstrakt og uforanderlig, altså nærmere langue enn parole. Og selv om F&V ikke selv forandrer noe som helst, er det åpenbart at en slik revisjon pågår hele tiden – ikke minst har feminister de senere årene kastet seg over hvert lille kremt fra Harold Bloom. Og ifølge den uhistoriske og konservative elitisten T. S. Eliot kan kanon-endring endatil skje uten at kritikere blander seg inn; han har beskrevet hvordan dette påstått ahistoriske hierarkiet objektivt korrigerer og justerer seg selv (sic) når tiden en sjelden gang er inne.

Klanen forever!

Hvilke vurderinger som ligger bak å begynne filmgjennomgangen med rasist-mastodonten Birth of a Nation vet ikke jeg, men uansett er det bare tull at D. W. Griffiths «etter sigende skal ha stilt seg helt likegyldig til Dixons bejubling av rasismen …». Griffith kjente godt til begge romanene og Dixons dramatisering av disse, så den tids- og stedstypiske neger-advarselen er ingen arbeidsulykke. Dalan Vik minner for øvrig leseren om at «begrepet rasisme ikke hadde samme innhold i 1915 som i dag».

Nei, det kan man trygt si. Her snakker vi ikke om politisk korrekt språkbruk: Lynsjinger av svarte var nærmest hverdagskost da filmen ble laget. Viks påtatt blaserte estetiske forsvar for denne filmen holder ikke mål. Det er filmhistorisk uomtvistelig at filmen er viktig når det gjelder narrasjonsteknikk; ut over det ser jeg ingen grunn til å starte hver bidige filmhistoriske gjennomgang med dette hvite teppet til Ku Klux Klan.

Slappere enn leksika

Det er lett å se hvilke tekster det er lagt arbeid i, og hvilke som er basert på bruktinformasjon og oppslagsverker. Begge forfatterne har en del meget gode artikler (romanen Don Quijote, Peer Gynt, romanen Sult, filmen Frankenstein (1931) og M, men de fleste er slappere enn hva man kan finne i leksika. Og da undres han & hun hva som er vitsen med hele verket.

Den innbundne og illustrerte boken henvender seg i norsk tradisjon til et publikum som antas å ikke vite noe som helst om litteratur- og filmhistorie. Når skal norske forlag begynne å utgi bøker som tar høyde for at nordmenn og -kvinner er blant de folkeslag «som leser mest» og «har mest utdannelse»?

Generelt er den litteraturhistoriske delen saklig og ofte treffende. Den filmhistoriske er mer ujevn, impresjonistisk og har litt for mye klisjé-sirkulering. Likevel må boken regnes å være relativt vellykket ut i fra hva jeg tror den er tenkt å være. Men, jeg lurer virkelig på hvem som skal kjøpe denne boken: Har man studert, vet man mer enn dette for lengst, er man spesielt interessert: ditto. Vet man ingenting om litteratur og film, så har det sammenheng med at man gir totalt beng. Så: Cappelen, Farsethås og Vik: Hvorfor?

Publisert på www.nytid.no 17. desember 2005

Mellom det ideelle og det ekte

(Publisert i Kunst nr. 1, 2005)

Livssynsbutikken er gjenåpnet

Kjell Arild Pollestad:

Peters svar. Kristendom for dannede hedninger og lunkne kristne

Cappelen 2007

239 sider

Det kulturelle ubehaget

Kommer man nærmere det autentiske ved å gjøre seg enklere enn man er? Det kan virke som Hiorthøy og andre naivister tror det.

Kim Hiorthøy
Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig
72 sider
Oktober 2002

Rousseaus naturmenneske hadde en problemfri tilværelse: Uten anelse om hva det skulle bety å hevde seg, fartet det nakent og alene omkring, fortærte mat og sex etter behov, og dro videre, alene. Naturmennesket var i ett med naturen. Jeg-personen i Kim Hiorthøys nye bok med korttekster og tegninger, som for enkelthets skyld er kalt Kim, lider av et kulturelt ubehag. Han synes å idealisere en utgave av Rousseaus tankeeksperiment om hvordan mennesket var, før det begynte å forandre seg selv og sine omgivelser. Kulturen, kutyme, høflighet, dagligspråk; alt dette virker slitsomt og krevende for Kim.

Nakent

Tekstsamlingen begynner med en gjenganger i norsk skjønnlitteratur: Det ringer på, men hovedpersonen åpner ikke. Denne scenen er forlengst blitt en klisjé, det hindrer likevel ikke Hiorthøy i å benytte den. Det virker snarere som om Hiorthøy bevisst bruker klisjeer, særlig i beskrivelse av følelser, for å få frem kontrasten mellom det nære og ekte, som «Kim» stadig higer etter, og det fremmedgjorte samfunnet som gjør alt vanskelig. Flere av bifigurene i boken er eksternaliseringer av naturmennesket Kim. For eksempel har vi en meteorolog som plutselig bryter sammen i latter mens han spør publikum om de egentlig innser hva slags samfunn de er del av. Eller vi har Henriette som står naken utenfor døren til Kim og forkynner at hun ønsker å kysse ham over hele kroppen. Tilsvarende kler Kim av seg foran en kvinnelig kunstner og sier han elsker henne.

Dyr er ålreit

Dyr i flere utgaver dukker også opp i tekstene. Kim kommuniserer bedre med disse stumme vesenene enn med mennesker. Han har en regelrett kosestund i beste Mykle/«Largo»-stil sammen med en ku. Han treffer en hyggelig hest på en benk, og kler av seg, siden hesten klarte seg fint uten klær. Samtidig slår tekstsamlingen melankolsk fast at drømmen om idyllisk samliv med dyr ikke er gjennomførbar fullt ut: vi får et eksempel på hvordan det går med Aud når hun stikker hånden inn til en løve i bur. Men uansett er det noe uproblematisk og naturlig med dyretilværelsen, som Kim savner. Bokens første tegning viser en hund, en suveren hund, som sitter ved et bord og røyker. Ved siden av sitter et menneske som har brutt sammen. Kjærlighetslivet til Kim er også problematisk: Han takler ikke, eller ønsker ikke å takle, noe som kan minne om forspill eller flørt. Han vil bare at sex skal skje av seg selv. Av og til plumper han ut med dette banale ønsket og bidrar på den måten til at de potensielle sexpartnere rømmer banen. Jørgen, en venn av Kim, prøver seg med en annen metode: Han tar ut hovedsikringen slik at han kan famle seg frem til Bodil i mørket.

Dårlig tenkt

Kim og hans venner ønsker å forsvinne fra det normale og krevende voksenlivet til det egentlige livet, bak fernisset. Innimellom dukker det opp scener fra barndom og ungdom, og det er typisk for naivisme-tradisjonen fra Loe, som Hiorthøy åpenbart er en del av: Voksne, hjemløse menn som dyrker den intense følelsen av tilhørighet og dyrking av enkle gleder som hører tidlige tenår til. Et premiss for den nye naivismen, er at man ved å gjøre seg dummere enn man er, kan nå frem til noe ekte eller naturlig. ? Snarere tvert i mot: Naivistenes banalisering og forenkling er nok et kunstgrep som bare bidrar til uklarhet. Koblet opp mot en myte om det enkle og ekte, kan det se poetisk og mystisk ut, men det er ikke noe annet enn en røykskjerm foran dårlig tenkning. I motsetning til mange av sine tilhengere hadde nemlig Rousseau forstått at det ikke finnes noen vei tilbake til naturtilstanden.

Lite nasjonalt sinnelag

Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud
Norge – et lite stykke verdenshistorie
Cappelen forlag 2005

Det går fort i svingene når Bromark og Herbjørnsrud påpeker norsk selvgodhet og norske forglemmelser.

Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud (B/H) har nå fullført trilogien som begynte med Blanke løgner, skitne sannheter (2001) og Frykten for Amerika (2003). Siste del, Norge — et lite stykke verdenshistorie, beskrives som en bok om våre oppfatninger av Norge og det norske, slik det presenteres i skolebøker og populærlitteratur.

På 1800-tallet foregikk en bevisst og ubevisst dyrking av Norge innen kunst, litteratur og vitenskap. Dette var ledd i en nasjonsbyggende overbygning som fokuserte på det man oppfattet som egentlig norsk, som nedtonet det som kom utenfra, netopp fordi det ikke var norsk.

Voi Voi!

Noe som definitivt ikke var norsk på 1800-tallet, var samekulturen. Samenn var godt og positivt i samvirke med vikingene. Det fikk ingen høre om på 1800-tallet, og vi har ikke hørt så mye om det siden heller. B/H påpeker hvordan det finnes samiske helter som hylles andre steder i verden, og som de færreste nordmenn idag har hørt om. Og allerede den romerske historikeren Tacitus nevner samene i sitt verk Germania. ”Skrithifinoi” går på ski (!) og bor i Thule.

Hvorfor er man ikke stolt av dette i Norge? Samerettsekspert Kirsti Strøm Bull treffer spikeren på hodet når hun peker på den norske kolonialiseringen av samene: “Norge vil fremstå som det motsatte av en kolonimakt, som et offer for kolonialisering, først under Danmark, deretter Sverige, og så den tyske okkupasjonen.” Fra 1681 ble sedelightesforbrytere sendt som straffanger til Finnmark — lenge før britene begynte å kolonialisere Australia med sine forbrytere.

I dag har samene “fått” det totalt uvesentlige Sametinget, og nøyer seg med å få kreve offentlig flagging med sameflagget 17. mai. De burde heller kreve garanterte plasser på Stortinget, slik urbefolkning har i mange andre land. Med hvilken rett skal ikke-samiske nordmenn i dag nekte dem dette?

Firehundreårsnatten

“Firehundreårig natten / Ruget over apekatten”, sier den gale Huhu fra Kairo i Peer Gynt. Firehundreårsnatten er blitt et begrep i norsk selvbilde etter dette. At Norge selv omtales som “apekatten” er det ikke så mange som har fått med seg.

Johan Sebastian Welhaven hadde skjønt det, og han fikk mye pepper for Norges Dæmring, hvor han påpekte hvordan Norge har nytt godt av fremmed frukt. Mer mottagelig var normenn for Nicolai og Henrik Wergelands myte om “det sorte hull”: Fra norsk vikingtid via beklagelig union med danmark, og tilbake til Norge, endelig fritt og fagert.

Allerede i 1920 hevdet historikeren Halvdan Koht at norsk historieskriving i lengre tid har forsøkt å skjule den danske kontrollen over Norge helt fra 800-tallet. Norske historikere er klar over dette, men som B/H påpeker: Hvorfor kommer ikke denne kunnskapen ut i allmennheten, det vil i praksis først og fremst si i skolebøkene?

Forøvrig var ikke unionen med Danmark noe sort hull. Unionstiden var mer lønnsom for nordmenn og norske bønder enn for dansker. “Lokalsamfunnene ble rensligere, rikere og mer dynamiske i kystbyene hvor kontakten med dansker, hollendere og utlendinger var størst.”

B/H fortsetter med mange interessant eksempler: Nordmenns delaktighet i slavehandelen; norsk nasjonalromantikk som er importert med hud og hår fra utlandet. Asbjørnsen og Moes folkeeventyr som i stor grad var importert fra andre land; Wergelands fascinasjon for islam; Einar Gerhardsen som kort tid etter invasjonen i 1940 ville samarbeide med tyskerne (!); innvandringsstoppen som ble midlertidig innført i 1975 — inntil man hadde forbedret forholdene for dem som allerede var kommet.

En historisk fasit?

Til tross for alle forfriskende påminnelser er det noe utilfredsstillende med Norge — et lite stykke verdenshistorie. B/H tar konsekvent utgangspunkt i hva det er politisk korrekt å mene i dag. Derfor blir det noe døgnflueaktig over kritikken: Historiske aktører kunne ha gode, rasjonelle grunner i sin tid for å mene ting vi i dag finner hårreisende. Og motsatt kan det godt være at fortidige meninger som passer godt med dagens, viser seg å være basert en situuasjonsforståelse eller prinsipper som overhodet ikke var plausible eller “riktige”. B/H kommenterer ikke denne problemstillingen i det hele tatt. Og det har gått litt for raskt i svingene noen ganger:

Mary Wollstonecrafts Brev fra et kort opphold i Sverige, Norge og Danmark omtales som om hun på romantisk manér var på jakt etter det opprinnelige og egentlige i Norge fordi det var “helsebringende””. Hvor har de dette fra? Wollstonecraft var opplysningstenker, ikke romantiker. Hun dro ikke til Skandinavia for å beskrive folkelivet eller rekreere; hun skulle hjelpe sin eks-elsker Gilbert Imlay med å finne igjen en skipslast som var forsvunnet. Wollstonecraft var mest opptatt av at befolkningen, også i byene, var udannet. Hun så en viss sjarm i dette, men dyrket det ikke på noen måte.

Om den berømte jødeparagrafen, skriver B/H: “De ekskluderende ordene i paragraf 2 fra 1814, som Falsen så iherdig forsvarte ble [fordi Risnes] gjeninnførte paragrafen i 1942 en motivasjon for utryddelsen av jødene i Norge under Holocaust.” Til dette er det å si at historiske aktører ikke kan holdes ansvarlige for hva slags handlinger deres utsagn “motiverer” flere generasjoner senere. Dette minner for mye om fyllerøret til Jens Bjørneboe, hvor han vekselvis lanserte Friedrich Nietzsche og Richard Wager som den som “egentlig” var skyld i konsentrasjonsleirene.

B/H skriver at homofile “ble sendt en masse til nazistenes dødskamre”. Dette er en moderne myte. Sannsynligvis ble 15 000 homofile sendt i konsentrasjonsleir. 4 000 – 5 000 overlevde. Homofile ble av forskjellige grunner behandlet dårligere enn andre fanger, men at det foregikk en like klar utrenskning av homofile som jøder og sigøynere, er simpelthen ikke tilfelle.

Billig moral

B/H beklager seg også over at marginale grupper ble diskriminert under Gerhardsen-perioden. Til grunn for denne undringen må det ligge en forestilling om at velferdsstaten er uforenlig med diskriminering, eller mer spesifikt rasehygiene. Men det stemmer jo ikke: Nazi-Tyskland var bygget på samme velferdsideologi som sosialdemokratiske land.

Steriliseringen av tatere, som foregikk helt frem til 1970-tallet, er en skamplett av dimensjoner, det er det ingen tvil om. Men hvorfor nevner ikke B/H at mongoloide fremdeles blir sterilisert i Norge? Vet de det ikke, eller er de faktisk enige (det kan jeg vanskelig forestille meg)? Er ikke dette rasehygiene? “Man må skille mellom retten til å ha liv og retten til å gi liv,” som Jon Alfred Mjøen sa.

Det er lett å være “kritisk” til uhumskheter i fortiden. Men så veldig opplysende er det ikke. Det er en billig måte å være moralsk på. Det er ingen tvil om at Norges historie bør skrives på nytt, men det kommer da også til å skje. La nå bare dessertgenerasjonens historikere få litt tid på seg. Norge —et lite stykke verdenshistorie blir, på tross av alle sine viktige påminnelser, for lettlest, i dobbel forstand.

(Publisert i Ny Tid 7. oktober 2005)

Antisemitt søkes

Günter Grass gikk nylig ut og sa at påstanden om at forfatterkollega Martin Walser skal være antisemitt, er meningsløs. Walsers roman Tod eines Kritikers har utløst en pinlig og hatsk debatt i Tyskland.

Martin Walser
Tod eines Kritikers, roman
Suhrkamp forlag, Tyskland (2002)

Som tittelen forteller handler Tod eines Kritikers om en kritikers død, nærmere bestemt blir en skarpskodd litteraturkritiker — tilsynelatende — myrdet av en forfatter. Det var unødig av Martin Walser å påpeke at hans romanfigur André Ehrl-König, er et angrep på den virkelige, jødiske litteraturkritikeren Marcel Reich-Ranicki. Den innflytelsesrike og hardtslående Reich-Ranicki hadde i likhet med mange andre størrelser i tysk kulturliv, gjenkjent seg selv umiddelbart. Og alle forstår at “drapsmannen”, Hans Lach, er en “variant” av Walser selv.
75 år gamle Walser ble i mai eklatant utelatt da Reich-Ranicki presenterte Suhrkamps enorme serie av tysk litteratur. Dette var foranlediget av en berømt tale Walser holdt i 1998, hvor han påpekte at Holocaust og Auschwitz ble misbrukt for å opprettholde det som holder Tyskland samlet: Kulturnasjonens dårlige samvittighet etter andre verdenskrig. Dette var å røre ved det urørlige. Mistankene om at Walser kanskje har antisemittiske sympatier har nå fått hysterisk næring med Walsers “roman” hvor han på liksom tar livet av den jødiske kritikeren.

Mordet på en jøde

82 år gamle Reich-Ranicki står på sitt. Fra før av er det kjent at han anklaget avisen Die Zeit for antisemittisme da han ikke fikk en redaktørjobb der. Nå har kritikeren (eller privatpersonen?) Reich-Ranicki uttalt at Tod eines Kritikers er hårreisende dårlig. Og han har forsøkt å stoppe boken: “Forlaget til Benjamin, Adorno, Bloch og Celán burde ikke tillate seg å utgi en slik bok”.
Romanens forteller leser i avisen at hans venn, forfatteren Hans Lach, er blitt fengslet, mistenkt for mord. Den myrdede (eller bare forsvunnede) er André Ehrl-König, en kritiker som har et populært fjernsysnprogram som heter “Sprechstunde”¬— “Pratetimen”. Ifølge avisen hadde Lach uten å være invitert, ankommet en privatfest hos Ehrl-König og gått amok. I motsetning til hva Lach hadde ventet, var nemlig hans nye bok blitt dårlig behandlet av Ehrl-König på TV, og derfor skal Lach ha ropt: “Tiden da man finner seg i det, er forbi. Herr Ehrl-König bør ta seg i akt. I natt, fra klokken 00.00, blir det slått tilbake”. Denne parafrasen over Hitlers tale før angrepet på Polen i 1939, skaper stor bestyrtelse blant de tilstedeværende jøder.
Neste morgen er Ehrl-König borte. Fortelleren besøker etter hvert Lach i fengselet, som tilsyneslatende har utvilket en eksistensiell forfatterparanoia. Vi får smakebiter fra Lachs bok Der Wunsch, Verbrecher zu Sein (Ønsket om å være forbryter). Som tittelen antyder er dette en bekjennelse i flukt med Otto Weininger: Forfatteren anerkjenner og aksepterer seg selv som “forbrytertype”. Og han innrømmer etter hvert mordet overfor politiet.

Endlösung

Det viser seg at André Ehrl-König lever i beste velgående. Hans Lach har bare innfridd kriminalpolitiets og sine egne forventninger om at han skal være morderen. Og ikke bare det: Den merkelige vennen til Lach, som er fortelleren, er Hans Lach selv! Boken slutter med at Lach drar til Fuerteventura med en av sine elskerinner.

Kritikere i Tyskland sanler seg nå om to påstander: ‘Romanen er ikke antisemittisk’, og: ‘Romanen er dårlig’. Ingen tar sjansen på å innrømme bokens kvaliteter. For eksempel: Alle lesere forstår hvem som er hvem i romanteksten. Hvorfor gjør Walser dette?. Han har som typisk “forfatter” fremstått som “overrasket” over at hans nye roman kunne skape så mye furore. Åpenbart en bevisst strategi fra Walsers side. Han kan gjemme seg bak: “Å, nei. Dette er kunst, og må leses som det!”. Man kan anklage Walser for å leke med publikum, men dette er et effektivt oppgjør med idéen fra senere års tradisjon innen litteraturstudier: At forfatterens person og meninger ikke har noen betydning for hvordan man skal tolke en roman. Men som nå hele Tyskland har forstått: Enhver ytring i det offentlige rom har betydning, i virkeligheten. Rører man ved et tabu, faller reisverket mellom kunst og virkelighet som et korthus.

Hva skal dette bety?

Etter andre verdenskrig er jødenes skyldpositur naturlig blitt skjøvet over på tyskerne. Lachs ønske om å drepe en jøde må ses som produsert av jødenes identitesprosjekt: Verdens største ofre. Verdens største ofre trenger Verdens største overgripere.

Tod eines Kritikers er en vekker i flere henseende. Måtte den bli lest. Og kritisert.

(Publisert i Klassekampen 6. juli 2002)

Krigen er ikke over

Frode Fanebust

Krigshistorien™

Toralv Fanebust og sannheten

Pax forlag, Oslo 2009

Rundt 1980 kunne man tro vi var ferdig med krigen. I den forstand at vi hadde et helhetlig og riktig bilde av 1940-1945 (for vi er selvfølgelig mest opptatt av krigen i Norge), og at det selvfølgelig ville komme flere bøker, men supplerende og utdypende bøker av den historien og den krigen vi fortalte hverandre om. Men så kom Dahl-skolen. Hans Fredrik Dahl og andre historikere ønsket å behandle andre verdenskrig som et hvilket som helst annet historisk fenomen, og påviste at det var en meget dreid og normativ fremstilling som var blitt gitt av de gode nordmenn som tilslutt vant krigen mot de nazistiske undertrykkerne. Det foregikk mye ulekkert på begge sider; idealister fantes på feil side (bl.a. de som anså bolsjevismen som den største trusselen); og ikke minst var relativt ubetydelig motstandskamp og relativt ubetydelige lidelser blåst opp og ut av alle proporsjoner. Slike påstander skapte selvfølgelig reaksjoner, og det som provoserte mest, var antydningen om at ikke alle som kjempet på feil side var onde skurker. Den forestillingen skulle det ikke rokkes ved.

Øystein Sørensen sammenlignet britisk, tysk og norsk politikk før og under krigen, og fant, i likhet med krigshistorikere i andre land, at her var det mer likheter enn forskjeller. Anne Eriksen gjennomgikk alle mytene og historiene om krigen. Og til slutt kom faktisk Max Manus selv og lagde skandale ved å si at det var eventyrlyst som var drivkraften og at det var mer eller mindre tilfeldig hvilken side man havnet på. Arne Skouen ville ikke at dette skulle være siste ord, men det ble det for Manus døde. Men Kjakan holder kjeven høyt hevet, og på tross av grundig revidering av krigshistorien av historikere de siste 30 årene, er det ikke egentlig skjedd noen revurdering av krigen hos folk flest. Debatten om hvordan historisering ved Falstad-senteret foregår, og alle de krakilske reaksjonene etter at Erling Fossen våget å angripe Oslogjengen, viser dette.

De siste 30 års historieskriving om krigen har som nevnt påpekt mange lite flatterende omstendigheter vedrørende ”krigen i Norge”, og Fanebust har med en imponerende iver samlet disse til en fremstilling som nok vil ergre mange. Han gir en meget ryddig oppsummering. Regjeringen Nygaardsvold hadde i praksis bygget ned det norske forsvaret. Og denne beslutningen var det ingenting som fikk en til å endre. Selv når det ulmet i Europa, ville den norske regjeringen stå på det brukne geværs linje og forholde seg nøytral. Etter hvert kom det klare krenkelser overfor norsk territorium både fra britisk og tysk side. Regjeringen nøyde seg med å protestere. Selv de siste dagene før 9. april, hvor det er mer eller mindre klart at Tyskland vil angripe Norge, gjorde man ingenting.

Det er ikke noen videre voldelig overtakelse av Oslo: tyskerne marsjerte med musikanter ned Karl Johan, mens Oslo-politiet holdt orden i rekkene. I aprildagene 1940 løp biskop Eivind Berggrav rundt i Oslomarka med ropert og kunngjorde tilbud fra den tyske general om fritt leide for enhver nordmann som la ned sine våpen frivillig. I 1945 forfattet samme Berggrav en pamflett som heter ”Folkedommen over NS”. Her heter det: ”Hvis denne skyld ikke blir stemplet og klarlagt ved at alle som har stått som medlem, blir straffet, vil vårt folk for all framtid bli forvillet angående hva man skal gjøre”. Men hva skilte egentlig Berggravs ropert-tilbud fra Hamsuns ”Kast børsa og dra hjem!”?

Konge og regjering stakk av. Elverumsfullmakten ble aldri vedtatt. Norge kapitulerte etter to måneder. Så lenge varte krigen i Norge. Resten av tiden frem til 8. mai 1945 var vi okkupert av Tyskland. Og Tyskland kapitulerte til britene. Norge deltok ikke i krigen på alliert side. Etter internasjonale avtaler plikter okkuperte land å samarbeide med okkupanten, og det var slett ikke noe problem i Norge. De samme folkene som satt i byråkrati og embetsverk jobbet ufortrødent videre, og vi fikk Administrasjonsrådet, Riksrådet og Quislings regjering – alt med tyskernes velsignelse. Hjulene snurret hele perioden 1940-1945. Nordmenn jobbet gladelig på norske anlegg, og det var full sysselsetting. Tyskerne trengte planering av flyplassene Lade og Værnes; de ville ha flere tropper inn, og ville øke kapasiteten for sine bombefly. ”Det de skulle bombe, var nordmenn som fortsatt kriget, mange av disse bare få mil fra Trondheim.” Ordføreren fikk beskjed om at arbeidere kunne melde seg frivillig og få full lønn, eller bli utkalt som krigsfanger og få vanlig soldatlønn. Som Fanebust kommenterer: ”Dette var (…) en så fryktelig trussel at politikerne uten videre ga etter og sendte kunngjøringen til avisen”. Jens Bache-Wiig gikk fra å være leder av Forsyningsdepartementet i Administrasjonsrådet til å bli styreformann i Norsk Hydro – med samtykke fra både Hjemmefronten og Terboven! Leder for Justisdepartementet i det samme Administrasjonsrådet, Ole F. Harbek, ansatte den kjente nazisten Jonas Lie, og gav Lie svært vide fullmakter til overvåkning. Etter krigen, som dommer i landssvikssaker, anså Harbek det som straffbart å ha vært medlem av Nasjonal Samling(!)

Det var i det hele mange sentrale aktører under okkupasjonen som dukket opp i viktige roller etter frigjøringen. Som visste å sno seg, som vi sier heter. Alle disse var imidlertid skjønt enige om at medlemskap i NS skulle være straffbart, også passive medlemskap. Kontakter/nettverk var viktig for å havne på rett side etter krigen. Flere autoriteter påpekte urimelighetene i ”rettsoppgjøret”, f.eks. høyesterettsadvokat Albert Wiesener: ”Våre myndigheter (…) vil opprettholde den illusjon at oppgjøret var en rettsstat verdig. Forklaringen må være at miséren ble for stor. Den kunne ikke erkjennes”. Men slike stemmer ble ikke hørt. En som etter krigen uavlatelig kritiserte alle snodighetene og urimelighetene rundt rettsoppgjøret, var Frode Fanebusts bestefar Toralv Fanebust. Toralv Fanebust var sviende og satirisk i sin påpekelse av mange urimeligheter, og dette gjorde han til en upopulær mann som ble utsatt for rene bakvaskelseskampanjer.  Frode Fanebust er sviende og satirisk på vegne av bestefaren som døde før han eventuelt kunne få oppreisning (1971). Det virker som om bitterheten har satt seg i familien. Men det er ikke så viktig. Det som er viktig er at alt som står i denne boken er riktig; det er bare en uvanlig massiv oppsamling av pinlige forhold knyttet til Norge og nordmenn under krigen. Fanebust er klar over at han ikke driver noe nybrottsarbeide, men han ønsker at alle disse faktiske forhold skal komme med og korrigere det som er gjengs oppfatning rundt krigen i Norge, hva han kaller ’Krigshistorien™’, og som vi sist så eksemplifisert i filmen Max Manus. Ute blant folk flest kjempet gode nordmenn i hjemmefronten mot tyskerne – hele krigen igjennom. Fanebust: ”Det jeg kan påpeke, er at det hjemmefronten huskes best for – det den står for i Krigshistorien™ – var det den sjelden gjorde: å møte fienden med våpen i hånd.”

Krigen er ikke slutt. Det man med stor sikkerhet allerede nå kan fastslå, er at historiene om krigen i Norge, og de fortellingene vi har fortalt hverandre om den, siden 1945, etterhvert vil bli ofret kanskje like mye oppmerksomhet som krigen selv av historikerne. Hvordan var det mulig å fortelle så vridd om hva som faktisk skjedde, hvilken funksjon hadde det, og hvis interesser tjente det? Man vil nok finne at mektige personer som tidlig i krigens fase var klare for å samarbeide med Tyskland, er de samme som sitter i maktposisjoner etter krigen og trenger en spesiell offisiell versjon. I 1940 ville Einar Gerhardsen samarbeide med Hitler. Det er vanskelig å se for seg Gerhardsen-epoken hvis dette var blitt kjent i 1945.

Frode Fanebust ønsker at hans bok skal bli lest av folk flest. Lykke til!

Publisert i ARR 3-4/2009

Hvilken Shelley skrev “Frankenstein”?

John Lauritsen
The Man Who Wrote Frankenstein
Pagan Press, Massachusetts 2007

Da Walter Scott anmeldte Frankenstein i Blackwood’s Edinburgh Magazine i mars 1818, gjettet han at det var Percy Shelley som var forfatteren: “It is said to be written by Mr Percy Bysshe Shelley, who, if we are rightly informed, is son-in-law to Mr. Godwin”. Mot slutten av anmeldelsen sammenlignet han Frankensteins poetiske prosa med Shelleys poesi: “The following lines,which occur in the second volume, mark, we think, that the author possesses the same facility in expressing himself in verse as in prose”; og deretter siterer han linjene fra Percys dikt “Mutability” som i romanen benyttes til å beskrive Montanvert (fjell på grensen mellom Sveits og Frankrike).

Walter Scotts positive anmeldelse av Frankenstein er ingen nyhet; Scott var heller ikke alene om å gjette at Percy var forfatteren. Nytt for meg er midlertid at det var Percy som sendte anmeldereksemplar til Scott 2. januar 1818, hvor han blant annet skrev følgende: “My own share in them [de tre bindene av Frankenstein] consists simply in having superintended them through the press during during the author’s absence”. Scott hadde åpenbart gode grunner til å tro at Percy var forfatteren likevel.

28. april 1818 sendte Percy nok engang Frankenstein til en bekjent, denne gang Lord Byron: “I am commissioned by an old friend of yours to convey ‘Frankenstein’ to you, and to request that if you conjecture the name of the author, that you will regard it as a secret. In fact, it is Mrs. S[helley]‘s”. Dette er enda mer påfallende: I følge Mary Shelleys forord til 1831-versjonen forgikk det jo en tevling om å skrive beste spøkelseshistorie den våte sommeren 1816 i Villa Diodati ved Genfersjøen, mellom Lord Byron, John Polidori (Byrons lege), Percy og Mary selv. Hvis Marys versjon av begivenhetene er korrekt, er det vanskelig å forstå hvorfor Percy måtte forklare Byron hvem som var den egentlige forfatteren bak Frankenstein. ― Det hjelper ikke å konsultere Mary Shelleys dagbøker for å finne ut av hva som foregikk: sidene som dekker perioden 14. mai 1815 ― 20. juli 1816 er revet ut.

Høsten 1817 prøvde Percy Shelley å få sin forlegger Charles Ollier til å utgi Frankenstein. 3. august skrev han til Leigh Hunt: “Bye-the-bye I have sent an MS to Ollier concerning the true author of which I entreat you to be silent, if you should be asked any questions”. Og endelig, i et brev til Thomas Love Peacock 25. juli 1818, klager Percy over den negative og avvisende kritikken av Frankenstein i Quarterly Review: “Their notice of me, and their exposure of their true motives for not noticing my book, shows how well an hostility must subsist between me and them…”. (1)

Ovennevnte er de viktigste holdepunktene John Lauritsen har for å gjenopplive den idag svært upopulære teorien om at det var Percy, og ikke Mary, som forfattet Frankenstein. Det er ingen spøk å hevde dette idag: Siden feministiske litteraturkritikere begynte å nylese Frankenstein fra midten av 70-tallet av (den første var Ellen Moers (2)), har romanen gått fra å være unevnt eller kun såvidt nevnt i ymse litteraturhistorier, til idag å være den romanen det forskes mest på ved engelske og amerikanske universiteter. Dette er en viktig del av det feministiske prosjektet som består i å (gjen-) undervurderte kvinnelige forfattere. James Rieger som i 1974 gjorde 1818-versjonen tilgjengelig igjen (3) (for første gang siden 1831), antydet i sitt forord at Percy må ha vært medforfatter i en eller annen grad av verket: I 1818-versjonen finnes det ingen religiøse refleksjoner, de er skrevet inn i forord og selve romanteksten i 1831-versjonen. Percy hadde som kjent ikke skjult sitt lys under en bøtte: Han ble kastet ut av Oxford etter bare ett år for å ha forfattet pamfletten “On the Necessity of Atheism”. Videre er referansene til samtidig vitenskap og den såkalte vitalisme-striden langt mer fremtredende i 1818-versjonen. Percy var svært opptatt av dette, men ingenting tyder på at Mary var det. Rieger påpekte også at Mary var svært ung da Frankenstein ble skrevet (hun ble født 1797) og at hun ikke hadde noen formell utdannelse. Og ikke minst: resten av forfatterskapet tåler overhodet ikke sammenligning med Frankenstein: Hennes øvrige romaner er oppsiktsvekkende kjedelige og stillestående (mye personkarakteristikker og lite handling), og stilen ligner ikke Frankenstein i det hele tatt.

En anmelder i Knights Quarterly som hadde fått i oppgave å anmelde Mary Shellys roman Valperga (utgitt februar 1823) innrømte at han ikke engang ble ferdig med første bind. Grunnen var at “in Valperga there is not the slightest trace of the same hand ― instead of the rapidity and enthusiastic energy which hurries you forward in Frankenstein, every thing is cold, crude, inconsecutive, and wearisome; ― not one flash of imagination, not one spark of passion [...] I can account for it only by supposing that Shelley wrote the first, though it was attributed to his wife, and that she really wrote the last.”(4) Videre er det et faktum at Mary i årene etter Percys død (1822) drev et meget omfattende “redigeringsarbeide” for å renvaske den skandaliserte Percy og gjøre hans liv og forfatterskap spiselig for et viktoriansk publikum. Og senere fjernet og forfalsket Marys svigerdatter Lady Shelley, ved hjelp av bibliotekaren Richard Garnett ved British Museum, mange dokumenter knyttet til Percys liv og virke. Som Godwin/Shelley-biografen William St. Clair sier det: Garnetts “preference for reputation over virtue was excessive even by Victorian standards” (5).

Riegers antydning i forordet til nyutgivelsen av 1818-versjonen er ikke blitt nådig imottatt av av feministiske litteraturforskere som etterhvert har investert hele sin prestisje og karriere i å vokte over “Mary Shelley-myten” (som Lauritsen kaller det). Det gjør det ikke bedre at det var selvsamme Rieger som allerede på begynnelsen av 60-tallet ved hjelp av John Polidoris dagbøker begynte å så tvil om sannhetsgehalten i Mary Shelleys forord til 1831-versjonen(6). Dette forordet er siden blitt plukket fra hverandre som kun bestående av usannheter. Et talende eksempel er følgende formulering i et brev fra Claire Clairmont (Marys stesøster) til Lord Byron, skrevet i mars eller april 1816: “…my folly may be great, but the Creator ought not to destroy his Creature.”(7) ― Ifølge Marys hadde ideen til Frankenstein kommet til henne i en drøm i løpet av oppholdet ved Genfersjøen i juni 1816. Stakkars Claire er ikke engang nevnt i Marys forord (8). Muligens fordi hun hadde mer og mer intim kontakt med Percy Shelley enn Mary satte pris på. Uansett: Alt tyder på at Mary og/eller Percy må ha diskutert Creator/Creature-ideen med Claire før de dro og traff Byron sommeren 1816.

Felles for nesten alle anglo-amerikanske feministiske Frankenstein-forskere er at de tar alt Mary Shelley har skrevet, for å være sant. Alle antydninger om at Mary ikke (alene) var forfatterer av Frankenstein blir aggressivt slått ned på eller tiet ihjel. Og et mye brukt “bevis” på at det var Mary som virkelig forfattet Frankenstein, er et nesten komplett manuskript som finnes i The Albinger Collection i The Bodleian Library. Dette er skrevet av Mary Shelley, men har relativt mange innskudd og rettelser gjort av Percy Shelley. Følgelig kan det være plausibelt å mene at Mary skrev romanen, men at Percy gjorde en god del endringer og tilføyelser. En kostbar faksimile-utgave av dette manuskriptet ble tilgjengelig i 1996, og den har ytterligere aksellerert debatten om hva dette dokumentet egentlig viser. “It is a nearly final draft, which shows none of the signs of creative composition”, skriver Lauritsen (side 47). Med andre ord en renskrivningskopi, lite egnet til å avgjøre hvem som forfattet og komponerte romanen. Dette er i tråd med hva redaktøren av faksimile-utgaven også sier: “MWS in the Draft was in fact copying (1) from either the ur-text and/or (2) from an intermediate draft and/or foul papers ― it is clear, as I have argued in The Frankenstein Notebooks, that the Draft as we have it was being copied from earlier texts [this is the case in all or almost all compositions, with the foul papers and intermediate drafts eventually being discarded] ― the question of course, is who authored the eralier drafts.”

Men hva så med Marys dagbøker? Som allerede nevnt mangler sidene for perioden 14. mai 1815 ― 20. juli 1816, men i perioden etter dette skriver hun flere steder “Write” eller “Write F.” Det skulle jo også tyde på at hun virkelig er forfatteren. Problemet er bare at Mary gjorde mye sekretærarbeide for andre forfattere, særlig Percy, Lord Byron og Thomas Peacock. Dette er også nedtegnet som “Write” i hennes dagbøker, og vi kan derfor ikke si noe sikkert om hva “Write F.” betyr.

Lauritsen mener det er klart at Mary tok diktat fra Percy. Tilføyelsene og rettelsene gjort av Percy (som åpenbart ikke bare var forslag: alle ble nemlig benyttet i den endelige versjonen) er jo fullt forenlig med at han gjorde endringer i sitt manus etter at sekretæren (Mary) hadde skrevet ut forrige versjon. Noen steder finnes enda tydeligere tegn på at Mary tok diktat. Hun har for eksempel skrevet “iggmatic”, som Percy har rettet til “enigmatic”. Som Lauritsen skriver: Dette er neppe en skrivefeil; det er mer sannsynlig at Mary aldri har hørt ordet før og ikke ante hva det betød.

En liten ting til: Endel dikt siteres i Frankenstein. Alle er identifisert ved hjelp av fotnoter. Bortsett fra ett: Nemlig de siste linjene i diktet “Mutability” av Percy Shelley. Percy var på denne tiden en obskur poet, så det ville ikke være naturlig å forvente at leserne skulle kunne identifisere dette diktet som endatil må regnes blant Percys mindre kjente. Men en mulig forklaring jo at forfatteren av Frankenstein siterer sitt eget relativt ukjente dikt ― og da behøver han jo ikke angi hvilket dikt han siterer.

Det er som Lauritsen skriver ― det finnes bare tre muligheter: Mary skrev Frankenstein, Percy skrev den, eller de skrev den sammen. Lauritsen er altså overbevist om at Percy er forfatteren, og fremlegger i tillegg til ovennevnte dokumentasjon betraktninger verdrørende stilistikk. Dette er et mer problematisk felt hvor man ofte ender opp med rene tautologier (av type: ‘Dette er så genialt at bare Percy kan ha skrevet det’), men Lauritsens sammenligninger av passasjer fra Frankenstein og Marys roman The Last Man (1826) er tankevekkende.

John Lauritsen har et ærende til i sin bok, og det er at han, i likhet med alle andre som har ambisjoner om drive med litteraturkritikk idag, har sin tolkning av Frankenstein å komme med (Frankenstein har i så henseende tatt over den funksjonen Hamlet har hatt i mange år). Lauritsen er selv homoaktivist, og mener feministene bevisst har skjøvet tilside og nedtonet homoaspektene ved romanen. ― Dette er interessant: Man skulle jo tro at feministisk litteraturforskning har åpnet opp for andre typer kjønnsforskning, ikke minst homostudier, men Lauritsen har en annen versjon: Homotolkninger av Frankenstein gir en god forklaring på hvorfor alle romanens hovedfigurer er menn, og gjør det adskillig mindre sannsynlig at romanen ble skrevet av Mary Shelley.

Å komme med en homotolkning av Frankenstein er like legitimt som alle andre tolkninger som er blitt foreslått de siste 30 årene: Victor Frankenstein påstår han elsker sin kusine(1818)/adoptivsøster(1831) Elizabeth Lavenza, men holder seg vekk fra henne og familien i fem år uten å gi lyd fra seg (mens han studererer og etterhvert setter sammen monsteret). Og siden blir han borte to år til for å lage et kvinnemonster. På bryllupsnatten virker det som om Victor ønsker å befinne seg hvor som helst, bare ikke i soveværelset sammen med Elizabeth. ― Victor har altså, uten hjelp av en kvinne, laget en mannsperson (det er denne homoerotiske dimensjonen som er utgangspunkt for filmen Andy Warhol’s Frankenstein). Videre snakker Victor varmt og lenge om vennskapet med barndomsvennen Henry Clerval, og endelig har vi den oppdagelsesreisende Robert Walton som i brev til sin søster beklager seg over at han ikke har noen venn; en mann av samme opplyste og følsomme kaliber som ham selv. Walton blir fascinert og betatt av den underlige Frankenstein og hans historie, men Frankenstein er da som kjent i ferd med å dø. Og romanen slutter med et merkelig trekantdrama hvor Walton ser monsteret gråte over tapet av sin far, og anklaget det for hykleri. Åpenbart mye homomat her.

Konklusjon: Dette er et av de mest interessante tilskuddene til senere års enorme produksjon av sekundærlitteratur rundt Frankenstein. Lauritsen gjør det klart at det ikke er uproblematisk å påstå at Mary skrev den alene. Men her står et viktig feminist-ikon på spill, og da skal vi nok ikke se bort fra et endel ikke-vitenskaplige motiver kan gjøre seg gjeldende.

Noter

1) Her mangler signaturen (eller den er revet vekk), men Percy gir seg til kjenne ved å snakke om sin oversettelse av Platons Symposion som han da nettopp hadde påbegynt.

2) Ellen Mores: “Female Gothic: The Monster’s Mother”, New York Review of Books, 21. mars 1974, side 24-28.

3) Mary Wollstonecraft Shelley: Frankenstein; or The Modern Prometheus. The 1818 Text. Edited, with variant readings, an Introduction, and Notes, by James Rieger. Chicago 1974.

4) Knights Quarterly, august 1824. Gjengitt hos Lauritsen på sidene 192-198.

5) William St. Clair: The Godwins and the Shelleys. A Biography of a Family. Baltimore, 1989, side 494.

6) James Rieger: “Dr. Polidori and the Genesis of Frankenstein“, Studies in English Literature, 3 1963, side 461-472.

7) The Clairmont Correspondence. Letters of Claire Clairmont, Charles Clairmont, and Fanny Imlay Godwin. Volume I. 1808-1834. Edited by Marion Kingston Stocking. Baltimore 1995. Side 24.

8 ) Hun var nemlig også tilstede, selv om hun ikke deltok i spøkelseshistoriekonkurransen.

9) Charles Robinson, redaktør av faksimile-utgaven, i et svar til Lauritsen i nettverket NASSR (The North American Society of the Study of Romaticism), 13. august 2002 – gjengitt i Lauritsens bok side 51.