Død regissør som var spansk og ung samtidig med Salvador Dali. Sammen lagde de filmene En andalusisk hund og Gullalderen. Til tross for Bunuels forbehold (les: pliktskyldige integritetserklæringer) overfor ”surrealist”-betegnelsen, hersker det liten tvil om at nettopp tilknytningen til surrealistene grunnla hans karriere. Hans senere filmer brøt riktignok med konvensjoner og snudde opp ned på tilvendte forestillinger, logikk osv., men fremstår som et opplagt bakvendtland, like skjematisk som de skikker han mente å harselere over. For eksempel sitter et selskap på vannklosetter rundt et spisebord. Gjett hvor de går for å spise? Et lite avlukke! Akkurat som på do! Slik at intimitet og formalitet øhø dønn bytter rolle, ikke sant?
Med profan glede ble ”det ene påfunnet uventet avbrutt av det andre”, slik at filmene fikk et kjærkomment uforutsigbart preg, slik at ”underbevisstheten eksploderer i fortrengt uutsigelig lyst, slik at man aldri helt vet hva som skjer i Bunuels filmer.”
Det er heller ikke så farlig.
